Det menneskelige mønster – Hannah Ryggen i vår tid

Anna-Eva Bergman, Charlotte Johannesson, Gerd Arntz, Gunnar S. Gundersen, Hannah Ryggen, Kirsten Justesen

Kuratert av Marit Paasche og Kunsthall Oslo



Kunsthall Oslo, Oslo
5. mars - 25. april 2011
Kritikk 09.03.11

Politikkens form og farge

Hannah Ryggen, En fri, 1947 og Ann Cathrin November Høibo, Symbolic History, 2010.

Samtidskunsten flørter til stadighet med politikk og aktivisme, men er sjelden virkelig politisk. I de siste årene har kunstverdenen gått tilbake i historien for å finne kunstneren som aktivist, katalyst, kommentator eller opprører i betente politiske situasjoner. Hannah Ryggen (1894–1970) er en kunstner som for mange personifiserer en slik handling i kunsten. Det menneskelig mønster – Hannah Ryggen i vår tid viser åtte arbeider av Ryggen fra perioden 1936-1958 i tillegg til tre ulike kontekstualiseringer av arbeidene: hennes internasjonale samtid, norsk abstrakt modernisme og kunstnerens innflytelse på dagens kunstnere. Ser man denne ambisiøse målsetningen i forhold til institusjonens størrelse og kapasitet blir det hele litt for mye.

Hannah Ryggen, Drømmedød, 1936. Vev.

En rekke av Ryggens arbeider kommenterer fascismen og nazismens fremtog i Europa i mellomkrigsårene og norsk politikk i etterkrigstiden. Drømmedød fra 1936 er et tydelig eksempel. Verket er delt vannrett i to, begge deler vevd i en dempet fargepalett. Den nedre delen er ornamentert med hakekors mellom to brune felt. To mannsben med nakne føtter bryter ornamenteringen. Bena tilhører en mann, en navnløs fange, som blir mishandlet av tre nazister med blodrøde ansikter. På begge sider av nazistene er folk fengslet bak gitter. Til venstre finner man den tyske fredsprisvinneren Carl von Ossietzky som ble fengslet to ganger på 30-tallet, blant annet for spionasje og landsforræderi. Til høyre ser man blant annet en figur som stikker fiolinen sin frem bak gitteret, for å hevde kunstens rolle i politikken.

Gunnar S. Gundersen, Komposisjon, 1964 og Hannah Ryggen, En fri, 1947.

En figur som Ryggen er tiltrekkende på mange plan. Hun tok utgangspunkt i den tradisjonelle billedveven og brukte denne som et moderne kunstnerisk medium med politisk slagkraft. Dette resulterte i et imponerende kunstnerskap, som i kombinasjon med en bemerkelsesverdig biografi, som spenner fra gårdsbruket i Ørland til motstandsarbeid under annen verdenskrig, sørger for at Ryggen blir enda mer besnærende. Ryggen er også interessant i en internasjonal kontekst, men når Kunsthall Oslo hevder at Ryggens arbeider er lite kjent, tar jeg det med en klype kuratorsalt. Kunstneren har hatt en større retrospektiv utstilling nesten hvert tiår etter sin død og kunstnerskapet hennes har vært tatt opp i ulike sammenhenger gjennom gruppeutstillinger, blant annet Fokus 1950 på Museet for Samtidskunst i 1998 og Bendik Riis Band på Galleri F15 i 2009. Her skaper Kunsthall Oslo og kurator Marit Paasche et kunstig behov for å gjenoppdage en kunstner som ikke var glemt.

Charlotte Johannesson, Attack, 1977. Vev.

De tydeligste linjene til Ryggens vev og teknikker finner man i arbeidene til Ann Cathrin November Høibo og Charlotte Johannesson. Verk av Ruth Ewan og Travis Meinhoff plukker i større grad opp de politiske aspektene av Ryggens kunst, men ender opp som parafraser over en svunnen tid hvor paroler og kollektiv organisering ga mening, og blir i denne sammenhengen kun tomme henvisninger til samtidskunstens interesse for det politiske. Det store maleriet av Olav Christopher Jenssen eller de mindre arbeidene av Henriette Heise og Gunnar S Gundersen gir også lite i forhold til utstillingens formelle og politiske tema. Kuratorene kunne enkelt kuttet mange av disse arbeidene, uten å redusere utstillingens verdi. Hell i uhell at Picasso-arbeidet The Dream and Lie of Franco satt fast i tollen. De små fotokopiene som midlertidig erstatter arbeidet fungerer bra, kanskje fordi de peker på den bakenforliggende politiske sammanhengen uten å ta for mye oppmerksomhet. Det samme gjelder de fem små fotografiene av Claude Cahun og de grafiske arbeidene av Gerd Arntz, som fungerer både kunstnerisk og som historisk og politisk materiale. Det er fullt mulig å skape kontekst med andre virkemidler enn maleri eller collage.

Kunst kan være eksplisitt politisk, dette viser Ryggens arbeider. Men sammenstillingen av Ryggen og en rekke samtidskunstnere reduserer i denne utstillingen politikk til overflate og formelle gester. Den politiske slagkraften i Ryggens arbeider appellerer den dag i dag, men utstillingen bidrar ikke i stor nok grad til å analysere dette og følge trådene i det politiske engasjementet. I stedet presenteres vi for en kuratorisk helgardering som på en pyntelig måte dekker Ryggens egen tid og hennes [slettet] innflytelse på vår samtid i dag. Dermed blir det for mye fokus på form og teknikk, og man unngår å snakke om hvorfor Ryggen plutselig fremstår som en innflytelse på en rekke yngre kunstnere og kuratorer. Der har man faktisk den større internasjonale konteksten utstillingen kanskje leter etter.

Kirsten Justesen, Klassekamp, 1976/2005 og Hannah Ryuggen, Mors hjerte, 1947.

Om man virkelig vil skape nye rom for å lese Ryggens kunstnerskap trenger man enten mer plass eller en mer veloverveid kontekstualisering. Den norske kunstneren Bendik Riis ble nylig presentert på en tilsvarende måte, men da fordelt på den normative retrospektive utstillingen Norge mitt Fædreneland. Malerier – arbeider på papir på Nasjonalgalleriet i fjor, og den mer spekulerende utstillingen Bendik Riis Band på Galleri F15 i 2009, begge kuratert av Jon-Ove Steihaug. Her historiserer kuratoren på mange plan og tilrettelegger for ulike lesninger av Riis, noe som Det menneskelig mønster også forsøker, men det er som om man har forsøkt å presse to eller tre utstillinger sammen i én. Det blir rett og slett litt for mye på et relativt lite utstillingssted som Kunsthall Oslo.

Denne artikkelen er sist endret den 12.4.11 for å rette opp enkelte faktafeil.

  1. Innlegg fra Phillip Grøtt

    Her skrives det om låst lesning. Den eneste låste lesningen jeg sporer ut ifra dette, er uviljen til å gå inn i problematikken som Haraldseth foreslår. Hvilken posisjon er det du inntar når du bare vil insistere på at utstillingen er ålreit? Anti-autoritær ser ikke ut til å benevne fraværet av autoritet i den konteksten du setter fram (“det kuratoriske greb som antiautoritært”?), men snarere at man later som den ikke er der.

  2. Innlegg fra sara korshøj christensen

    Uff da, jeg mente altså Drømmedød

  3. Innlegg fra sara korshøj christensen

    Til trods for at Ryggen er vist ca. hvert 10 år, har jeg ikke set hendes arbejder før. Dermed føltes mit behov for opdatering ikke “kunstig”… Hvis sammenstillingen “reduserer politikk til overflate og formelle gester”, blir spørgsmålet om de præsenterede arbejder er så svage at de trækker Ryggens ned, eller om ryggens arbejder er så stærke at de reducerer alt der præsenteres omkring dem til støttearbejder. Jeg mistænker at Ryggens politiske engagement er båret frem af hendes formsprog og æstetik og at det derfor er vanskeligt at skille disse, som i Geir Haraldseths beskrivelse af Drømmeland. Det bliver lidt banalt, når det kun er det indholdsmæssige der tillægges værdi. At udstillingen har en ambitiøs målsætning, der arbejder med flere kontekster, har jeg ikke nogen indvending mod. Jeg oplever det vel lidt nærmere som friskt at læsningen ikke låses, men forsøges åbnet gennem arbejder, der kan pege i forskellige retninger. Jeg oplever det kuratoriske greb som antiautoritært, og netop dette, mener jeg passer svært godt i denne sammenhæng.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!