Kvinnelige pionerer og nye stemmer

Charlotte Wankel, Harriet Backer, Kitty Kielland, Linn Cecilie Ulvin, Lotte Konow Lund, Ragnhild Keyser, Sigri Welhaven, Vanna Bowles

Lillehammer Kunstmuseum, Lillehammer
15. juni - 8. september 2013
Kritikk 20.08.13

Pioner i eget liv

Linn Cecilie Ulvin, {ITALIC}Mørkesyn og herbarier uten navn{ENDITALIC}, 2013.

Linn Cecilie Ulvin, Mørkesyn og herbarier uten navn, 2013.

Lillehammer Kunstmuseum har lagt lista høyt i markeringen av kvinners stemmerettigheter i år. Med Kvinnelige pionerer og nye stemmer får vi innfallsvinkler fra både kunsthistorien og samtidskunsten. Den historiske delen består av et utvalg malerier av Kitty Kielland, Harriet Backer, Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel, samt skulpturverk av Sigri Welhaven. Fra samtidskunsten presenteres vi for tegning, skulptur og video av Lotte Konow Lund, tegning av Vanna Bowles og installasjoner, tekstarbeider og collager av Linn Cecilie Ulvin (delvis i samarbeid med Bowles).

Hva består så pionerarbeidet i? I den historiske delen av utstillingen skulle dette være ganske åpenbart. Kielland og Backer beveget seg vekk fra typisk kvinnelige motiver, handlet ut fra internasjonale strømninger i kunsten de følte seg beslektet med, og nektet å la seg diktere av de norske trendene. Wankel og Keyser lå begge langt fremme i sine eksperimenter med kubistiske idéer i maleriet – Keyser jobbet i et abstrakt uttrykk, Wankel var langt inne i figurasjonen. Som blant andre Linda Nochlin har påpekt er kunsthistorien også i dag dominert av mannlige kunstnere og kunsthistorikeres agendaer – det er altså fortsatt grunn til å trekke frem sentrale kvinner i norsk kunst for å berede grunnen for andre former for kunsthistorie. Pionerarbeid bør anerkjennes. I denne sammenhengen består anerkjennelsen også av å vise hvordan kvinnelige kunstnere har overskredet umiddelbare begrensinger i sitt miljø og sin tid og insistert på egne allianser og løsninger – og slik omprogrammert betingelsene for sitt liv og virke.  

Vanna Bowles, {ITALIC}Growth III{ENDITALIC}, 2013, 70X70, blyant. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Vanna Bowles, Growth III, 2013, 70X70, blyant. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Det er likevel samtidskunstdelen av utstillingen som gir de mest interessante perspektivene. For hva er egentlig en kvinnelig pioner? Det kan – som vi har sett – være noen som er først ute med stilistiske nyvinninger, eller vinner frem med retten til å stemme. Men det kan også være noen som insisterer på nyanser, på et bredere rom å tenke i.

Vanna Bowles og Linn Cecilie Ulvin gir interessante bidrag i så måte. Verkene er ikke opptatt av å slå fast noe – enten det nå er rettigheter eller noe annet – men å åpne for videre refleksjon. De vil sette betrakteren i en situasjon hvor noe må tenkes gjennom på nytt for å bli klart. I Bowles’ tegninger introduseres vi for en rekke situasjoner hvor det er usikkert om det er lyst eller ulyst som representeres: i Growth III ser vi en kvinne, med øynene lukket, som holdes (nede?) av flere menn. Er hun utsatt for overgrep? Eller er det en seksuell ekstase vi ser? Noe annet? Jeg vet ikke, men tilstanden knyttes an til mer allmenne problemstillinger enn denne ene kvinnens skjebne, når vi ser at det gror roser ut av den todimensjonale billedflaten. Bowles stiller spørsmål ved kategoriene som vanligvis definerer oss: hun fokuserer på et mer uklart område hvor kultur og natur tvinnes inn i hverandre. I et annet verk av Bowles, Growth IV, ser vi en parallell til greinene når en kvinnes hår gror ut av billedrammen og forvandles til tang.

Vanna Bowles og Linn Cecilie Ulvin, detalj fra {ITALIC}Arbeidsstedet/referanse{ENDITALIC}, 2013. Installation med tekst, foto, tegning, skulptur, og funnende objekter. Foto: © Thomas Widerberg.

Vanna Bowles og Linn Cecilie Ulvin, detalj fra Arbeidsstedet/referanse, 2013. Installation med tekst, foto, tegning, skulptur, og funnende objekter. Foto: © Thomas Widerberg.

Kategorier som natur og kultur, kvinne og mann, blir her satt til side for mer åpne arrangementer. Naturen monteres via blomstene og tangen rett inn i menneskelige situasjoner før de er ferdig definert og forstått som for eksempel «kvinne», «vold», «sex» eller «overgrep». Å nekte å la seg styre av slike fikserte kategorier innebærer naturligvis også at man er kritisk til de begrensingene skjeve maktforhold setter. I en viss forstand speiler også uklarheten i disse verkene hvorvidt tilskueren selv griper til ferdigstilte lesemåter eller om hun lar verkets detaljnivå problematisere det vanemessige blikket.

Denne fremgangsmåten reflekteres i flere arbeider av Bowles på utstillingen – enkelte av dem i kompaniskap med Cecilie Ulvin. Ett av dem, Arbeidsstedet/referanse, bygger ut det uavklarte gjennom et miljø som forener interiørfragmenter og samlerimpulser: Verket består av tegninger, små fortellinger, kartlignende skisser og readymades og balanserer hårfint mellom pikeværelset og studérkammeret. Vi tilbys ingen begreper for å bygge bro mellom dem, men anmodes selv om å undersøke verkets bestanddeler: disse fungerer som råmateriale i vår egen undersøkelse av den uavklarte mellomtilstanden.

Lotte Konow Lund, {ITALIC}Elisabeth Mathisen{ENDITALIC}, Fra Konow Lund samlingen, 2010-2013, tusj.

Lotte Konow Lund, Elisabeth Mathisen, Fra Konow Lund samlingen, 2010-2013, tusj.

Den mest kontante av kunstnerne på Kvinnelige pionerer er Lotte Konow Lund. Vi får presentert en hel liten Konow Lund-utstilling i utstillingen, og det er spesielt Konow Lund Samlingen, en rekke remakes av andre kunstverk, som er tankevekkende. Her ser vi verk som opprinnelig var signert Edvard Munch, Bendik Riis, Elisabeth Mathiesen, Monica Winther – en performance! – og Snorre Ytterstad, for å nevne noen. Alle verkene er redusert – eller kanskje vi skulle si utvidet? – til tegninger.

Man trenger ikke rette seg etter verken samlerens eller markedets imperativer, eller absurde prisnivåer, det eneste man trenger for å kunne eie sin favorittkunst er en penn, sier Konow Lund. Frekt, forfriskende enkelt, og helt korrekt. Og ikke minst, med en slik metode kan enhver kvinne, med det medium hun selv foretrekker, gjøre ethvert rom og ethvert verk til sitt eget.

Hva er forbindelsen mellom Kvinnelige pionerer og jubileet det er satt til å markere? Retten til å stemme er en mulighet til å tre inn i offentligheten som politisk subjekt. Kvinnelige pionerer understreker, i forlengelsen av dette, retten til å tenke utover de betingelsene som definerer situasjonen man befinner seg i, og retten til å tenke gjennom andre muligheter og skrive om betingelsene for egen livssituasjon med de redskapene man har til rådighet. Den kunsthistoriske delen av utstillingen viser oss at kvinner, i en tid som var mer dominert av menn enn vår, kunne bryte med det som var forventet av dem og skape sine egne allianser og sitt eget rom å tenke i, utenfor rammene som var satt opp for dem. Samtidskunstdelen stiller spørsmål ved kategorier som kan bidra til å opprettholde ulikhet og ufrihet – samt å skissere en handlingsplan for hvordan man kan overstyre en undertrykkende instans.

Lotte Konow Lund, {ITALIC}Hanne Tyrmi gynekologstol{ENDITALIC}, Fra Konow Lund samlingen, 2010-2013, tusj.

Lotte Konow Lund, Hanne Tyrmi gynekologstol, Fra Konow Lund samlingen, 2010-2013, tusj.

Med dette i mente er det naturlig å knytte an til den forrige utstillingen på Lillehammer Kunstmuseum, nemlig Sophie Calles Take care of yourself. Verkets opphav var et brev hvor en kjæreste av kunstneren avsluttet deres kjærlighetsforhold uten rom for tvil eller dialog fra den dumpede part. Makten var tilsynelatende ensrettet. Men ved å sende brevet til 107 kvinner med forskjellig yrke, som alle gjorde om brevets avvisning til en vital eksegese, gav Calle oss en så stor bredde i fortolkningen av brevet at det fremstod som inngang til økte muligheter snarere enn nederlag og begrensing. Som med Take care of yourself er det underliggende motivet i Kvinnelige pionerer hvordan en driftig kvinne kan omprogrammere koordinatene i en verden som svært ofte er definert og styrt av menn.

Om vi betrakter kvinnene som presenteres her, og det deres verk kan ses som uttrykk for, er det også hos dem snakk om en omprogrammering av virkeligheten, slik det var hos Calle. Men der det hos Calle var snakk om en helt konkret situasjon hvor en annen definerte det skjeve maktforholdet, er metoden i denne utstillingen utvidet til en bredere refleksjon rundt historien og hvilke muligheter man har, og selv kan skape. Det enkle, men kraftfulle budskapet i disse verkene er at du ikke trenger å akseptere undertrykkelse eller sosiale eller kulturelle standarder som begrenser dine muligheter.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!