Alexander Kluge

1. januar 2009
Kritikk 25.06.09

Pengenes teaterhistorie

Alexander Kluge: «Nachrichten aus der ideologischeantike / Eisensteins Kapital», Dokumentar/ Filmessay, DVD, Utgitt av Suhrkamp Verlag, 2008.

Den tyske regissøren Alexander Kluge gjør det tilsynelatende umulige til virkelighet i sitt 9 timer lange filmessay om Karl Marx’ Kapitalen.


Mens vi venter på den blir utopien blir stadig forbedret.

Alexander Kluge.

«Finanskrise». Dette ordet har vi nå støtt på i alle mulige sammenhenger siste månedene. Ikke så rart, akkurat, men gjentagelsen av ordet gjør en nummen i både tanke og sjel. Ordet gir en følelse som kan sammenlignes med en irreversibel sykdomsdiagnose, hvor det eneste som kan gjøres er å døyve det uunngåelige utfallet. Spørsmålet om hva man skal gjøre, hva man kan gjøre, osv, osv, er presserende, sies det. Ja visst. Men jeg, for min del, vil heller benytte anledningen til å minne om Karl Marx sin tese om at kapital, penger, er basert på tro. På magi. At penger i seg selv er en metafor på relasjoner mellom mennesker, land, institusjoner. En prekær og akutt metafor riktignok, men likevel. Cash er, som alle andre kulturting i verden, krystalliserte menneskelige egenskaper. Den reelle verdien ligger i hvordan vi faktisk forholder oss til hverandre, tingene vi har laget, og hvordan vi bruker dem, hva nå enten dette er land, hammere, iskrem, håndjern eller – for å ta litt andre eksempler – filosofiske begreper, terrororganisasjoner eller kunstgjenstander. Slik betraktet, altså relasjonelt betraktet, kan vi bestemme oss for å spille rollen som kontrære verdimagikere, oppfinne former for korrektiv tro, lage en tverrinstitusjonell verdimontasje, for dermed kanskje å justere pengemagien inn i en funksjonell produksjonsgang igjen.

Den aldrende Karl Marx

Marx sitt magnum opus, Das Kapital, selger etter sigende bedre enn på lenge i filosofens hjemland, Tyskland, og folk ser seg om etter andre økonomiske modeller. Kanskje kapitalismen, som blant annet Erik Reinert antyder i How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor, begynner å se sitt endelikt? Men jeg skal ikke skissere en ny økonomisk verdensorden i denne omgang, det ville nok vært i overkant ambisiøst. Det er kulturen som angår meg her (som ellers, hadde jeg nær sagt). Likevel vil jeg røre ved hvordan forholdet mellom kulturfelt og økonomi kan skisseres – de kan neppe skilles helt fra hverandre. Og dessuten vil jeg nevne at kontaktflaten her er reell: kulturen er ikke et tåkeland som kun byr på underholdning, avspenning eller fikse gjenstander for avansert akademisk intellekttrening. Jeg tror vi må begynne helt andre steder for å finne løsninger: nevnte Reinert mener vi burde investere i forskning, i refleksjon, i begreper og kulturell kapital. Vi må injisere andre verdiformer i det sosiale legemet, finne dynamiske vekslingspunkter mellom forskjellige systemer. Det er ikke noe åpenbart her. Både billedkunst og litteratur er like magiske størrelser som penger. Likevel kan de fungere som sosiale maskiner, aggregater som kan skissere andre måter å leve på, andre tankeformer. Men for å finne frem til produksjonsmekanismene og deres potensial må vi ta på oss arbeidstøy og finne fram verktøykassa.

¤

Vi kan for eksempel begynne med å spørre: Er det mulig å filme et begrep? Kan man filme et filosofisk system? Da den russiske regissøren Sergei Eisenstein møtte forfatteren James Joyce i Paris, november, 1928, snakket de om å arbeide sammen med dette for øye: å filme das Kapital av Karl Marx. Eisenstein oppfattet ikke filmen som en fortelling så mye som en situasjon. Nærmere bestemt tenkte han seg den filmet slik Joyce komprimerte hele verdenshistorien til en dag i Dublin i sin Ulysses. Den tyske forfatteren og regissøren Alexander Kluge tar, noe overmodig (vil noen mene), opp dette påbegynte arbeidet. Det finnes bare notater etter Eisenstein fra før men Kluge klarer likevel å fullføre dette enorme filmeessayet – som varer hele 9 timer. Nachrichten aus der ideologischeantike, som verket heter, består for det meste av intervjuer med en rekke notabiliteter fra den tyske offentlighet: Hans Magnus Enzensberger, Dietmar Dath, Werner Schroeter , Oskar Negt og heltefilosofen Peter Sloterdijk, for å nevne noen (Sloterdijk har for øvrig nettopp blitt grundig presentert i forrige Vagant, anbefales for de som er nysgjerrige på mannen). Underveis belyses den opprinnelige Eisenstein/Joyce aksen, men filmen sentreres rundt diskusjoner av sentrale begreper fra Kapitalen.

Sergei Eisenstein

At Kluge realiserer Eisensteins opprinnelige prosjekt er heller tvilsomt. I hvert fall om vi forestiller oss at Kluges verk faktisk lar seg identifisere som et regelrett, restløst, oversettelsesprodukt. Kapitalen som de facto filmet. Det er mer korrekt å beskrive det som en radikal utvidelse av notatkarakteren Eisensteins skisser opprinnelig hadde. La oss si: en kolossal videreførelse av et prosjekt som best lar seg beskrive som et uavkortet notatarbeid, en monumental forberedelse til selve filmen om das Kapital. Spørsmålet, for igjen å gripe tilbake til det innledningsvis antydede realiseringsformatet, er om vi kan betrakte en fullstendig «kinofisering» (som Eisenstein kaller det) som annet enn en forberedelse. Kanskje det er mer rimelig å anta at den fremtidige og endelige filmen, om vi betrakter denne muligheten fra innsiden av Kluges filmessay, de perspektiv som reises der, tildeles rollen som utopi, som den dialektiske bevegelsens endelige punkt? Kanskje også dette punktet best lar seg beskrive som en utopi som forblir utopi selv om vi beveger oss mot den, og som nettopp aldri vil kunne fullbyrdes? Vi kan i hvert fall slå fast at Kluge henter ut Marx sin evne til å historisere tingene og mennesket. Naturlighet finnes ikke, kun den verdi menneskets foredling og omgang med verden tilfører materien. Gjennom mennesket oppstår tingen, redskapet, og dermed historien. Ja, og penger da.

¤

Det sterkeste partiet i Kluges film er utvilsomt midtpartiet, som dreier seg rundt varen og varefetisjismen. Eller sagt på en annen måte: tingenes opprinnelse. Marx skriver en historie om tingene, sier Peter Sloterdijk, antagelig mer presist observert enn noen andre Kluge intervjuer, men det viktige er – fortsetter han – «at dette ikke bare er en materialhistorie, men en teaterhistorie. Materien og menneskets felles historie.» Denne dobbelte historien, mener filosofen, er imidlertid ikke en historiografisk eller idéhistorisk undersøkelse, men en teaterhistorie. «Naturen lar seg kun påtreffes som «kostymert», bare som utkledd i menneskelig drakt, fortsetter Sloterdijk. Dette perspektivet understreker et helt avgjørende punkt, som – i hvert fall for undertegnede – åpner en interessant, og fruktbar, Marx-lesning. La oss kalle det en uspesifikk tilnærmelse, hvor hvert medium og hver form som kjennetegner forskjellige media, åpnes for tilstøtende former og media. I dette tilfellet: teateret og filosofien. Dette er ikke forskjellige størrelser, lukket inn i hvert sitt felt, men snarere verktøykasser som inneholder former og begreper, bilder og teknikker som kan kobles sammen med det andre feltets verktøykasse. Forutsetningen for at disse redskapene skal komme til syne, for at de skal kunne brukes, antyder Kluge, er avfortryllingen av verden, innsikten i at alle ting – også penger – er forheksede mennesker, eller menneskeegenskaper.

Dvd-cover

Det er derfor naturlig, i det minste for min egen del, å betrakte Kluges filmessay som en understreking av det brukbare ved filmen og begrepet – og deres møtepunkter. Mer presist dreier denne instrumentaliseringen seg om å eksponere en bruksflate for filmen, som medium, og begrepet, som form. Vi kunne like gjerne sagt, i denne sammenhengen, begrepet som medium også, fordi selve begrepsdannelsen – om vi trekker en av mange lærestykker fra Kluges filmessay – kan betraktes som et stadium i en mer vidstrakt syklus. Begrepets bestanddeler er i virkeligheten ikke sperret inne som rekvisitter på filosofiens scene, men lar seg oppføre, skrive inn i andre medier. Slik sett dreier Nachrichten aus der ideologischeantike om begrepets oversettbarhet og det transformative potensialet som ligger i en aktiv bruk av oversettelse som sammenlenking av forskjellige medier, slik Friedrich Kittler forestiller seg det. Kluge beskriver ikke den sanne revolusjonære som «historiens tog», slik Marx gjorde det, men som et individ i stand til å dra i nødbremsen. Kluge refererer her til Walter Benjamins Histioriefilsofiske teser hvor revolusjonen lar seg oppfatte som en teknisk øvelse i å forene fremtid og fortid, arkiv og utopi gjennom besinnelsen og ikke overskridelse og vold. Jemand zur Besinnung bringen, som det heter hos Benjamin.

Om vi igjen tenker på finanskrisa er kanskje en slik figur produktiv. Den revolusjonære er den som, slik Eisenstein tenkte seg det, kan skape en intellektuell montasje mellom det bildet vanen har lært oss å akseptere, kapitalismen, og et annet bilde som tilfører teknologier for en mulig annen kontekst, kulturgjenstanden. Adaptasjonen av Das kapital er i denne forstand et frigjøringsverk som påpeker at eventyret alle lever av baserer seg på trolldom. Med Marx og Kluge kan vi kanskje, igjen, få pengetrollet ut solen så det sprekker. Eller i hvert fall avsløre seg som troll.

Ingressbilde fra Alexander Kluges film.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!