Sikt

Marijke van Warmerdam

Museet for samtidskunst, Oslo
15. januar - 28. mars 2005
Kritikk 28.01.05

På tide. Noen tanker om Marijke van Warmerdam.

Dette er kunst som gir tiden en form som er generøs og gjestfri, samlet og presis i all sin enkelhet – og som etterlater vår anmelder i en sjelden ro.


Es ist Zeit, dass man weiß!
Es ist Zeit, daß der Stein sich zu blühen bequemt,
Daß des Unrast ein Herz schlägt.
Es ist Zeit daß es Zeit wird.

Es ist Zeit.

Fra diktet Corona av Paul Celan, oversatt slik til norsk: det er på tide at man vet! / Det er på tide at steinen gir seg til å blomstre, / at uroen slås av et hjerte. / Det er på tide det blir tid. / Det er på tide
(overs. Øivind Berg, Etterlatt, Kolon forlag, 1996, s. 37).

Noen ganger, etter å ha sett en utstilling eller lest en bok, hensettes jeg i en sinnstilstand som gjør det vrient, og kanskje ikke engang ønskelig, å løsrive seg fra kunstobjektene som objekter. De hekter seg fast som en del av min erfaring, av meg, og motsetter seg vurdering. Ihvertfall som gode eller dårlige – kategorier jeg forøvrig får en stadig større skepsis til… Slike erfaringer er imidlertid ganske sjeldne, det meste som sees, leses, etterlater meg, om ikke likegyldig, så ihvertfall i en tilstand hvor jeg lett glemmer det jeg har sett. Noe som er synd, for jeg vil helst slippe å glemme, og helst hjemsøkes av det jeg ser og leser. Jeg snakker likevel ikke om kunsterfaringer som spøkelser, men som sekvenser, bilder, eller fortellinger i det arbeid det er å søke ut et hjem, eller vide ut det man har. Den uroen de fleste, til tider, opplever, oppretter – unektelig – soner av hjemløshet. Og det er disse sonene som lar seg hjemsøke, som kretser inn en jordfestet befindlighet. Jeg vil derfor hjemsøkes: av bilder, lyder eller fortellinger som graviterer mot en sammenfallende identitet. Et jeg som konvergerer med verden.

Det er dette jeg opplevde med Warmerdams kunst på museet for samtidskunst. Jeg opplevde en særegen, og sjelden, ro i møtet med disse objektene som ikke lar seg bortforklare. Jeg falt til ro. Hvorfor? Fordi de gir tid. Fordi de tar seg tid. Og fordi de avkrever tid. Vi kunne også si: de gir tiden en form som er generøs og gjestfri, samlet og presis i all sin enkelhet. Denne, nesten moderlige, imøtekommenheten understrekes av hvordan Warmerdams kunst beveger seg i et rytmisk, eller syklisk, rom.

I særdeleshet vil jeg nevne videoarbeidet Lichte Stelle (2000), eller Lysning som det heter på norsk, som avspilles i den store banksalen. Denne enkle filmsnutten, som går i loop, viser oss et svært enkelt scenario: i forgrunnen, antagelig stående på en brygge, står en gutt og ser utover elven han nettopp har badet i. Med vrengte bukselommer, og med kroppen dryppende av vann, ser han. Hvorvidt han ser på elven, den andre bredden og skogen der, eller anden som (for oss) markerer at filmen har begynt på nytt, vet vi ikke, men det vi kan si med sikkerhet er at han ser. Og at denne seen ikke lar seg stoppe, eller begrense. Vendt mot elven, anden, elvebredden på den andre siden, fanges gutten i en billedsekvens som, i sitt kretsløp, ikke lar seg stoppe. Det er et ytterst konkret bilde, dette, men likevel innholder det et avgjørende moment av abstraksjon: gutten løses, i filmens kretsløp, ut fra den han egentlig er, noe vi heller aldri får vite, og blir en figur for blikket som den rene fascinasjon for verden, blikket som bare vil se, blikket som ikke er fanget, men som fritt folder seg ut, ja, som – tror jeg vi kan driste oss til å si – er verden. For verden må, og vil, bli sett.

Filmen er i denne forstand utopisk og, med henblikk på utstillingens tittel «sikt», kretser det inn et mulighetenes rom. Som betrakter er vi plassert på en plattform hevet over gulvet – en konstruksjon som understreker det perspektivet, og det åpne blikkets utopi, som filmen samler seg om. Brygga gutten står på korresponderer altså med plattformen vi befinner oss på (som også er av tre) og vi inviteres til å se, like åpent, inn i bildet, inn i fremtiden, som gutten. Fraværet av noe spektakulært eller oppsiktsvekkende i filmen understreker, og poengterer, filmens poeng: vi skal bare se verden, forteller det oss, men åpent, og rettet mot mulighetene. Korrespondansen mellom tilskueren og gutten utvides derfor, ihvertfall for meg, til det samme, objektløse blikket som filmkretsen inisterer på. Vi ser, som gutten, og blir like fascinert som han, men vi ser ikke noe, en bestemt ting, men snarere verden som noe som vil bli sett, eller som vi vil se. Et åpent blikk, altså. Et utopisk blikk.

Denne blikkutvidelsen trekker også sammen rommet rundt: når vi ser gutten, ser vi oss selv som utopikere, som utøvere av et fritt, objektløst blikk. Stilt foran denne filmen, dette kretsløpet av sirkler og åpne rom innfinner jeg meg i svært sterk grad der jeg er: jeg blir gitt et åpent bilde, som gjennom korrespondanser, blir mitt eget. Det gir meg også tid til å etablere dette blikket, samtidig som jeg, besnæret av dets pregnante enkelhet og gjestfrihet, gir bildet den tid det trenger. Og kanskje jeg trenger? I denne forstand er Lichte Stelle en reversering av den angstpregede, og begrensende, korrespondansen mellom tilskuer og speil i Rene Magrittes La Reproduction Interdit (1937). Her ser vi kun umuligheten av å se, blikket lukkes i en klam selvrefleksivitet og identiteten sløres. Lichte Stelle, derimot gir er et tidsbilde som åpner, forlenger, og skaper muligheter. Magritte skyver oss ut av verden, Warmerdam trekker oss inn i den.

Går vi videre, til venstre i utstillingslokalet, er det fortsatt det sykliske, og repetisjonens evne til å skape åpenhet og forandring som står i fokus. Likevel forskyves perspektivet noe mer i retning av en refleksjon over det konstruerte i kunstobjektet. Særlig i de tre bildene Kommer snart, Snart og danner billedrammen i rammen en enkel og presis anskueliggjørelse av at kunstobjektet er en re-presentasjon. Dette perspektivet er også fremherskende i det (i forhold til resten av kunsten her inne) underlig malplasserte Passasje. Verket består av en filmfremviser og en lite lerrett i front som viser en svart firkant: Den vokser stadig og etterhvert sammenfaller den fullstendig med lerretet. Tilstedeværelsen av maskinen og blottstillelsen av filmens teknologiske basis anskueliggjør det artifisuelle i kunstobjektet som representasjon. Likevel er det ikke dette som dominerer – Warmerdams hovedinteresse er og blir tid og erfaringen av den. Når titlene Kommer snart, Snart og sees i forbindelse med dets motiv, Magnoliablomsten, kommer dette aspektet til syne klarere. Kommer snart viser kun skyggen av blomsten, Snart knoppene, mens viser oss de utsprungne blomstene i all sin prakt. Betrakter vi denne indekseringen av tid i form av magnoliablomstens kretsløp sammen med refleksjonen over kunstobjektet som representasjon ser vi en adskillig mer lekende og humørfylt Warmerdam enn ellers på utstillingen. Som hos nevnte Magritte tar det sted en stadig forskyvning mellom fortid, nåtid og fremtid, i tillegg til problematiseringen av hva kunstobjektet representerer.

Når det gjelder tidsaspektet er nok likevel det tydeligste verket Toppen av isfjellet, en smeltende isblokk, som ikke bare indekserer tiden med sin forsvinning, men som også danner en alternativ blikkretning på de nevnte magnolia-bildene, hvis man tar seg bryet med å knele ned på gulvet foran den. En isblokk dukker også opp som et punktum og kolon, en slutt og en begynnelse, i utstillingens andre videoverk Værmelding, som også kartlegger tidens form gjennom kameraets bevegelser, dampen som fyller rommet begynnelsen av filmen, og vannet som fyller opp badekaret som Værmelding kretser om.

Å ta seg tid
Hva handler så Warmerdams kunst om? Dypest sett setter den spørsmålstegn ved vår konvensjonelle tidsoppfatning, i vår oppdeling av tiden i fortid, nåtid og fremtid, og i denne forstand kan vi si at hun danner et prismatisk skråblikk på verden, hvor det som kommer (fremtiden), det som har vært og øyeblikket samles, hvor tiden gis rom og hvor tilskueren samtidig inviteres til å ta seg tid. Hva enten man ser tiden gjennom den ironiske kommentaren til tidskategorier i Kommer snart, Snart og , betrakter den gjennom Toppen av isfjellet_s optikk, eller fanges inn av det syklisk-rytmiske tidsbildet i _Værmelding og Lysning, er det en fordreining av den lineære tid vi er vitne til. Warmerdams kunst er en kunst som tar, gir, og er tid.

Men mer enn noe annet er Warmerdam gutten som ser. Jeg tror på han, føler et slekstskap. Han kommer jeg inn i verden med, og han vil hjemsøke meg lenge. Kanskje alltid. _Es ist Zeit. _

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!