a rawlings, Aina Villanger, Ane Nydal, Ann Jäderlund, Ariana Reines, Colin Browne, Eduardo C. Corral, Erling Kittelsen , Gunnar Wærness, Guntars Godiņš, He Dong, Jamshed Masroor, Jordan Abel, Juris Kronbergs, Liāna Langa, Linda Klakken, Monica Aasprong, Morten Wintervold, Sigbjørn Skåden, Siri Katinka Valdez, Synnøve Persen, Terje Thorsen, Victoria Kielland



The Word's Head

Oslo Pilot, Oslo
17. oktober - 5. desember 2015
Kritikk 30.10.15

På avstand er alle dikt like

The Word's Head, installasjonsbilde fra Oslo Pilots lokaler.

The Word’s Head, installasjonsbilde fra Oslo Pilots lokaler. Foto: Nikklas Lello.

«Å dø det er å aldri mer få være alene,» messet Gunnar Wærness på velmodulert trøndersk under poesiopplesningen som fant sted under lanseringen av The Word’s Head på Oslo Pilots prosjektkontor den 17. oktober. En internasjonal gruppe poeter er invitert av til å bidra til det som etter hvert skal bli en diktantalogi, og den første publikasjonen i Oslo Pilots serie Cycle Wording – New Editorial Line. Det er kuratorene Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Eva González-Sancho som sammen med et åtte-mann sterkt redaktørråd står bak. Parallelt med utgivelsen skal lyrikken også spres i det offentlige rom. Nøyaktig hvordan og i hvilke former skal forhandles frem for hvert enkelt bidrag. Men startpunktet for samtlige av diktene er altså Oslo Pilots nyoppussede lokaler i Prinsens gate.

Den større offentligheten lyrikken etter hvert skal innta var symbolsk tilstede allerede under lanseringen: maskinstøy fra anleggsarbeid rett utenfor døren gjorde det tidvis vanskelig å høre hva som ble sagt. Svensk-latviske Juris Kronbergs reflekterte sågar gravemaskinlyden improvisatorisk inn i diktet han leste opp, til stor forlystelse for publikum. Tatt i betraktning at vi hadde å gjøre med en poesi-event som fant sted klokken to på en lørdag må det omkring førti mann store publikummet anses akseptabelt. Hvorvidt de fremmøtte, som inkluderte seks bidragende poeter, representerte en større offentlighet er usikkert. Mest trolig ikke. En tsunami av folkelig entusiasme var vel heller ikke ventet. Å påpeke at den uteble er å sparke inn åpne dører.

KRITISK POESI

Fra Gunnar Wærness' opplesning under lanseringen av The Word's Head. Foto:

Fra Gunnar Wærness’ opplesning under lanseringen av The Word’s Head. Foto: Nikklas Lello.

Påminnelser om sjangerens marginale posisjon er likevel på sin plass når poesien som her tilskrives et politisk potensial: Poesien representerer en motstand mot kapitalismens okkupasjon av språket, sa González-Sancho i sin åpningstale. Kort etter reiste hun retorisk spørsmålet om poesiens relevans, for så med en håndvending å avfeie spørsmålet som «irrelevant», med Franco Bifo Berardi og Slavoj Žižek oppnevnt som garantister. All den tid Oslo Pilot påberoper seg å bedrive «forskning», om enn i løse og kunstverden-aktige former, er det suspekt med slike foranskutte konklusjoner. Muligheten for at poesien primært er en eksistensiell livbøye for et fåtall følsomme individer og fullstendig irrelevant for en større offentlighet bør holdes åpen (selv om det er en aldri så uspiselig idé, kuratorisk sett). Et mer betimelig utgangspunkt for et forskningsbasert prosjekt ville være et spørsmål av typen: Har poesien noen sosial relevans overhodet?

I diskusjonen om den kritiske kunsten og poesiens samfunnsfunksjon omgår man gjerne spørsmålet om hva som faktisk finner sted i møtet mellom disse objektene og deres (eventuelle) publikum. Hva den reelle effekten av et møte med poesien er, finnes det ikke noe entydig svar på; avskrekkende mange faktorer spiller inn. Nettopp derfor er det også fristende å øse på med spekulative påstander om hvordan disse kulturuttrykkene ivaretar en funksjon av prekær samfunnsmessig betydning, som for eksempel å holde kapitalismen i tømme.

Uavhengig av hva slags effekt den har på samfunnet tyder poesiens svinnende popularitet (unntatt i kunstfeltet) på at folks møte med den generelt ikke oppleves særlig ansporende. Er det sannsynlig at poesiens brukne form er egnet til å avstedkomme «nye forestillinger, ideer og virkelighet», som kuratorene hevder er en intensjon med prosjektet?  Med fare for å sementere fordommer om gjennomsnittsleserens manglende interesse for moderne lyrikk er det fristende å konkludere at sannsynligheten for slike optimale lesermøter avtar drastisk i det diktet løses fra boksiden og inntar det offentlige rom. Spredningsplanene er ikke dermed å forakte; det som savnes er en større vilje til å problematisere relevans og virkning.

The Word's Head, utskrifter av dikt til utdeling.

The Word’s Head, utskrifter av dikt til utdeling. Foto: Nikklas Lello.

NYE LESEMILJØER

Risograph-printeren Oslo Pilot har gått til anskaffelse av – samt deres kunngjøring av denne anskaffelsen og den prominente plasseringen de har gitt printeren i utstillingen – understreker at massedistribusjon står på dagsordenen. Kuratorene er faktisk nære på å gjøre denne lett hypede, silketrykk-aktige teknologien til et hovedmotiv. I hvert fall er printeren et mer effektivt blikkfang i utstillingen enn poesien; ferske utskrifter fra den kommende antologien er printet på A3-ark, de fleste med normalstor font, og hengt tett i tett på de lysegrå veggene. De samme utskriftene lå også i bunker i noen lave hyller man kunne forsyne seg fra. Under lanseringen var visstnok en profesjonell plakatklistrer i tillegg i ferd med å dekke byens vegger og oppslagstavler med dem.

Utstillingssituasjonen sier noe om hva kunstkonteksten gjør med diktene: For den utålmodige betrakteren er oppvisning av visuell egenart den viktigste måten et objekt distingveres på. Diktenes gjennomgående fokus på tekstinterne anliggender gjorde at flertallet forsvant motstandsløst i det større utstillingsarrangementet. Pyntelig plassert midt på de overdimensjonerte arkene fungerer disse unnselige tekst-øyene primært som bilder på dikt. Nå er ikke tanken at poesien skal ende som risoutskrifter på veggene i Oslo Pilots lokaler; prosjektet er fortsatt i startgropen. Likevel er situasjonen betegnende for noe av utfordringen med å løse poesien fra dens opprinnelige rammer. Også det offentlige rommet vil representere et kompromittert lesemiljø, kanskje i enda større grad enn kunstrommet, og dermed medføre en risiko for forsvinning. Her passer det kanskje å gjengi Wærness-sitatet fra innledningen i modifisert, fortolket utgave: For diktet innebærer det å ikke lenger få være alene med leseren å dø – på en måte.

The Word's Head, installasjonsbilde fra Oslo Pilots lokaler.

The Word’s Head, installasjonsbilde fra Oslo Pilots lokaler. Foto: Nikklas Lello.

Behøver man å vite at et dikt er et dikt for å ha en meningsfull interaksjon med det? Mange kunstprosjekter som utspiller seg utenfor kunstrommet opererer med en dobbel henvendelse; kjernepublikummet interagerer med verket retrospektivt, via kritikker og dokumentasjon, mens en større gruppe er mer eller mindre bevisstløst deltagere i prosesser de ikke nødvendigvis forstår som kunst. Idet diktet distribueres via nye kanaler ut mot et uforberedt publikum vil lignende problemer uvegerlig melde seg – såklart avhengig av hvor radikalt man går til verks i oversettelsen. For hvem er dette poesi? Trenger man forpostfektninger av typen: «her er et dikt»?

DET UNIKE

Det er ikke gitt at poesiens funksjon er betinget av et stort publikum, eller personlige møter med en dedikert leser overhodet. Kanskje agerer poesien – hva enn dens samfunnsmessige funksjon skulle vise seg å være – hinsides det perspektivåpnende eller kritisk dannende møtet mellom leser og tekst. Den amerikanske konseptuelle poeten Kenneth Goldsmiths mantra, «Assume no readership», påpeker presist implikasjonene av en slik poetikk, der leserens interaksjon med den faktiske teksten er av sekundær betydning; diktet er et konsept som sirkulerer uavhengig av teksten. Riktignok kan Goldsmiths letargiske appropriasjonsmetode, på selvoppfyllende vis, sies å forårsake leserfrafallet han profeterer. Men hans pessimisme synes likevel betimelig, særlig for en poesi som velger å tilslutte seg det offentlige rommets hektiske informasjonsstrøm.

Oslo Pilot viser i utvalget de har gjort påfallende liten interesse for dette konseptuelle sjiktet av samtidslyrikken. Et meningstett og intensjonsladet språk er gjennomgående. Det nærmeste man kommer en avlitterarisering av diktet er kanskje a rawlings’ ordknappe tekster («x x x», «Det er ugler i mosen/Det er ulver i mosen/Det er elger i mosen») skrevet i svart på en mørkgrå bakgrunn. Men også her henvender diktet seg som et sensuelt, ureduserbart hele. Rawlings forutsetter den ideelle leseren kanskje i enda større grad enn de andre tekstene, fordi diktet her bokstavelig inkorporerer bakgrunnen sin; ved å ta med seg horisonten de skal leses mot, insisterer disse diktene på en nærmest total autonomi.

Fra The Word's Head, a. rawlings bidrag.

Fra The Word’s Head, a rawlings’ bidrag. Foto: Nikklas Lello.

Noen vilkårlige hvite flekker i det svarte – antagelig utilsiktede spor fra utskriftsprosessen – impoder rawlings’ tekstbilder med en malerisk patina og forsterker inntrykket av at man står overfor et unikat. Terje Thorsens «ei lita blå maskin», hvor han suggererende maner frem den skjøre dikterkroppen på vandring gjennom byen, fremkaller også en type autentisitet, men innenfor språkets rammer. Hvorvidt det unike nedfeller seg som en uregelmessighet i maskineriet som er anvendt til å masseprodusere diktet eller gjennom en idiosynkratisk besvergelse av språket, er imidlertid av underordnet betydning. Begge deler peker mot diktets rolle som arnested for subjektivitet og denne subjektivitetens formale spor.

Thorsens lange, digrederende tekst er et eksempel på et bidrag det er vanskelig å forestille seg at uskadet kan gi avkall på den intime leserkontrakten som boksiden garanterer. Da synes Morten Wintervolds oppblåste versaldikt umiddelbart bedre rustet til å møte utfordringene et støyende lesemiljø gir. Men slående passasjer som «hvem er hvem som helst» reduseres raskt til plattityder når de skriker til deg fra en poster på 10×20 meter spent opp på fasaden til Oslo S (ikke at det er planen – jeg vet ikke hvordan de er tenkt presentert). Tross i, eller nettopp på grunn av, sin uredde layout synes diktene til Wintervold altså å næres av en dialog med boken og diktets konvensjoner som man ikke uten videre kan løse det fra.

Hvordan skal man unngå at diktet blir en tam reklame for seg selv når det skal innta det offentlige rom? Lanseringsutstillingens forsiktige og dekorative anslag behøver ikke være noen indikasjon på hvor det vil bære. Men den premature antologiseringen av materialet – samt den alt i alt solide men akk så «poetiske» innholdsfortegnelsen – etterlater inntrykket av en noe nervøs og reservert holdning vis-à-vis poesiens muligheter. Man kan jo håpe at den forestående migrasjonen over i mindre litteraturspesifikke formater gir oss en poesi som ikke ivrer like mye etter å bli lest, siden den mest sannsynlig ikke blir det.

The Word's Head, dokumentasjon av opphengning ute i bybildet. Foto: Hilde Barstad.

The Word’s Head, dokumentasjon av opphengning ute i bybildet. Foto: Hilde Barstad.

Artikkelen ble rettet 30.10.2015 kl 16:10 for å korrigere antallet bidragende poeter tilstede på lanseringen.

  1. Innlegg fra Are Hauffen

    Uten at jeg har vært på på arrangementet eller sett lyktestolper og oppslagstavler:
    Ønsket om en synlig prosess, å gi valuta for pengene, eller i det minste vise frem produktet til målgruppen (oss) er vennlig tenkt av Oslo Pilot, men det er også problematisk, kanskje særlig når man arbeider med et svært viktig, men løst og kunstverdenaktig prosjekt. For pass på: Når noe vises fram som ikke er ferdig, skjer to ting. 1) Det uferdige står der uten klarhet og kommuniserende egenskaper. 2) Det uferdige lukker seg for dem som arbeider med det, og gjør fortsettelsen tyngre mye vanskeligere å finne tilbake til.
    Men hva så med å vise at man har gjort noe, kommet et stykke eller i alle fall beveger på noe med resursene man bruker? Jeg tror i alle fall forprosjektets målgruppe (oss) tåler å se litt mindre produkt, men gleder seg over å bare vite om det.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!