Hai Nguyen Dinh, Dronebrygg, Serina Erfjord, Lars Monrad Vaage, Martine Syms, Jennifer West, Ane Mette Hol, Vikram Uchida-Khanna, Bjørn Bjarre, Peter Shire, Christian H.G. Olsen, Tarje Eikanger Gullaksen, Paolo Soleri, Michael Frimkess, Magdalena Suarez Frimkess, Lloyd Kahn, Mark Hagen, Werner Herzog, Oscar Tuazon

Kuratert av Jordan Rosenfeld og Marius Engh i samarbeid med Norsk Teknisk Museum



Folkeobservatoriet

Norsk Teknisk Museum og Folkeobservatoriet, Oslo
26. august - 25. september 2016
Kritikk 23.09.16

Øyet i enden av teleskopet

Peter Shire, Sun Pocket, 2016 og Christian Holberg Gran Olsen, Refraktorteleskop, 1885. Foto: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum.

Peter Shire, Sun Pocket, 2016 og Christian Holberg Gran Olsen, Refraktorteleskop, 1885. Foto: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum.

I boligområdet Holmenkollen på Oslos vestkant står det en særegen gul, kuppelkronet bygning. Den kalles Folkeobservatoriet og huset en gang Nord-Europas største stjernekikkert, i sin tid en stor populærvitenskapelig attraksjon. Siden Folkeobservatoriet stengte på begynnelsen av 1920-tallet og ble omgjort til privatbolig, og kikkerten ble plassert på lager, har det imidlertid ikke vært stort å observere der. Med den todelte utstillingen Folkeobservatoriet som finner sted i observatoriebygningen og på Norsk Teknisk Museum, er observatoriet og kikkerten igjen gjort tilgjengelig for publikum. Utstillingen er kuratert av kunstnerne Jordan Rosenfeld og Marius Engh, i samarbeid med Norsk Teknisk Museum.

Den mest presise og sammenhengende av de to delene av Folkeobservatoriet er på Teknisk Museum. Ved inngangen til utstillingen er det satt opp et slags laboratorium der museets konservatorer sitter og undersøker de forfalne teleskopdelene. Resten av utstillingen er helt mørklagt, bortsett fra de dramatisk spot-belyste verkene. Selve teleskopet vises slik det ble hentet frem fra museumslageret, demontert og delvis drapert med beskyttende hvite bomullslakener, men det teatralske utstillingsdesignet gjør likevel forvandlingen fra historisk artefakt til et estetisk objekt påtakelig. At vitenskapsmuseets didaktiske tilbøyeligheter ikke kolliderer fullstendig med utstillingens dramatiske utforming, skyldes ikke minst at den viderefører de opprinnelige folkeobservatorienes kombinasjon av det astronomiske observatoriet, laboratoriet og teatret. For et folkeobservatorium på slutten av 1800-tallet var nemlig like deler folkeopplysning og kommersiell underholdning. Interessant nok ble de også betraktet som redskaper for å innprente en religiøs ærefrykt hos publikum. Med andre ord så de besøkende ikke bare de fjerne himmellegemene gjennom det kraftige teleskopet, men skuet også inn i seg selv.

Mark Hagen, Ramada Folkeobservatoriet, 2016.

Mark Hagen, Ramada Holmenkollen,
2016. Foto: Folkeobservatoriet.

Verkene som deler rom med den gamle kikkerten på Teknisk Museum understreker dette; flere av verkene ligner både fjerne planeter i et svart tomrom, men òg øyne som stirrer tilbake mot en. Jennifer Wests loopede filmprojeksjon I Love Neutrinos: You Can’t See Them, but They are Everywhere, der mangefargede flakkende linjer danser over overflaten, er en visualisering av neutrino-bevegelser filmet i et laboratorium, men utsnittet ligner mest av alt et nærbilde av et øyeeple. Med teleskopet som omdreiningspunkt knyttes så forskjellige verk som Wests neutrinofilm og Vikram Uchida-Khannas utskårne trefigurer Feeling One’s Way Through the Landscape motivisk sammen. Sistnevnte bygger på en teknikk blant inuitter, der en topografisk representasjon av landskapet gjør det mulig å erstatte blikket med fingrene når man ferdes i mørket – enda en synsprotese, altså.

Folkeobservatoriet er på sitt beste der verkene graviterer mot dette synsteknologiske ledemotivet, slik som på Teknisk Museum. Den andre delen i observatoriet i Holmenkollen er derimot en langt løsere sammensatt affære. Det som best knytter de to delene sammen er at Rosenfeld og Engh har laget en ny etasje oppe i kuppelen, en del av bygningen som ikke har vært tilgjengelig siden den ble omgjort til bolig. Her kommer det originale interiøret igjen til syne, og er bakgrunn for Lars Monrad Vaages malerier av kometlignende, brennende kuler. Loftsrommet ligger i tussmørke, men maleriene lyses opp i takt med et sprakende elektronisk tordenskrall som siver opp fra Hai Nguyen Dinhs installasjon i rommet under. Også her nærmer utstillingen seg det opprinnelige observatoriets preg av spektakulært populærvitenskapelig teater.

Tarje Eikanger Gullaksen, Tomorrow is Yesterday, 2016.

Tarje Eikanger Gullaksen, Tomorrow is Yesterday, 2016. Foto: Folkeobservatoriet.

Størstedelen av verkene går imidlertid i en helt annen retning. I hagen utenfor observatoriet står det en sotete, hul stålkuppel, som viser seg å bestå av to bilfelger i forskjellig størrelse. Skrotkonstruksjonen, som man heller kunne forventet å finne i en provisorisk husvognpark i et amerikansk utkantområde enn i en hage i Holmenkollen, er den amerikanske kunstneren Oscar Tuazons Truck Wheel Fire Ring. Tuazon trekker veksler på «outlaw architecture», og interessen for gjør-det-selv-bygging og amerikansk motkultur er åpenbart noe også Rosenfeld og Engh deler. De har omgjort et lite vedskjul til et bibliotek over utgivelsene til Lloyd Kahn, en av 1960- og 70-tallets ledende formidlere av alternativ arkitektur og selvbergings-kultur. På omslaget av pamfletten Smart but not wise, som er trykket opp for anledningen, kan man se en illustrasjon av et nomadisk stammefolks kuppelformede telt, med et indre bindingsverk som til forveksling ligner på Folkeobservatoriets.

Spørsmålet er om slike formale koblinger kan veie opp for inntrykket av at disse arbeidene ikke finner seg helt til rette i Folkeobservatoriet. Arkitekten Paolo Soleri, kunstneren Mark Hagen, Tuazon, Kahn og det eksentriske keramikerparet Michael og Magdalena Suarez Frimkess har alle tilknytning til en tradisjon med opphav i 1970-tallets amerikanske motkultur, og avstanden til observatoriet på Holmenkollen synes for stor. Disse verkene hadde nok vært tjent med å få utfolde seg uten å ha Folkeobservatoriets historie som bakteppe, og kunne potensielt ha utgjort en svært interessant utstilling i seg selv. Folkeobservatoriet blir dermed en utstilling som vitner om en finstemt sans for innbyrdes relasjoner mellom tilsynelatende uensartede verk, men der de assosiative sprangene iblant blir så store at overblikket glipper.

Next Life, 2016. Foto: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum.

Next Life, 2016. Foto: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!