Grains of Golden Sand

Azar Alsharif

Kunsthall Oslo, Oslo
18. september - 25. oktober 2015
Kritikk 15.10.15

Øyet danser i ørkenen

Azar Alsharif, Witnessing History, 2015. Foto: Kunsthall Oslo.

Azar Alsharif, Witnessing History, 2015, detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

Azar Alsharifs utstillingstittel Grains of Golden Sand viser mest åpenbart til en langstrakt digital print med ørkenmotiv foldet over en pyramideform som stikker ut av den ene kortveggen på Kunsthall Oslo. Ingen spor forteller oss hvor det speilede ørkenlandskapet med tittelen Witnessing History er hentet fra, men jeg gjetter at det er sakset fra en parfymeannonse eller lignende, kopiert i Photoshop og så blåst opp. Det meste av bildematerialet i utstillingen kommer i hvert fall fra moteverdenens glossede reservoar. Men i motsetning til dette verket, som utmerker seg ved en digital finish, er mange av de andre bildene i utstillingen revet eller klippet, og limt for hånd.

Collagen er tett assosiert med det tyvende århundrets avantgarder og deres omstyrtende ambisjoner for billedkunsten. Tradisjonelt er collagen også rufsete å se til, et provisorisk flettverk av materialer fra ulike kilder. Det er ikke vanskelig å tenke collagen i sin opprinnelige, prekære form som en antitese til den glossede perfeksjonismen man gjerne assosierer med reklame- og motebilder. I Grains of Golden Sand er det nettopp collagen i en slik tradisjonell tapning som dominerer. Langs med veggene og på en frittstående diamantformet struktur henger tette små komposisjoner av biter fra luksusvareannonser. Bildeflatene krysses av uvørne konturer; den manuelle teknikken tydeliggjør det brutale i collagen som medium.

Azar Alsharif, Untitled, 2015, detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

Azar Alsharif, Untitled, 2015, detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

I et intervju i D2 i forkant av utstillingen beskriver Alsharif riftene i papiret som «spor etter blikket hennes». I tråd med en romantisk idé om verkets tilblivelse, indekseres kunstnerens sensuelle manipulasjon av materialet. Underforstått her er at relasjonen mellom kunsten og den kommersielle bildekulturen er vertikal: Kunsten står over reklamebildet og er i stand til å løfte det opp i en mer ideell kategori. Bildematerialet forfremmes fra kommersielt instrument til kunst ved at kunstneren involverer seg fysisk.

Men de estetiske forskjellene som enkelt lar oss bestemme bilder som det ene eller andre er medieteknologisk betinget og dermed i endring. Med digitaliseringen er kontrasten mellom de to regimene blitt mindre iøynefallende; stadig oftere emulerer samtidskunsten det «profesjonelle» uttrykket man finner i mote og reklame. I tillegg gjør nettet at bilder migrerer mellom ulike funksjoner mer ubesværet enn før. Egentlig er det vel ingenting ved samtidskunsten som motsetter seg kommersialisering; snarere representerer dens stedløse, transnasjonale karakter en intensivering av varetypiske egenskaper.

Azar Alsharif, Untitled, 2015, detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

Azar Alsharif, Untitled, 2015, detalj. Foto: Kunsthall Oslo.

Selv om det utgjør en fremtredende figur er ikke det røffe collage-uttrykket enerådene i utstillingen; det bys også på fotogravyr (Soul) og silketrykk (Romance), der annonsebildet ikke er kaleidoskopisk fordreid, men tilsynelatende replikert ganske direkte. Her er det presiøse eller aggressive sporet etter kunstnerhånden betimelig nøytralisert; om det finnes en forskjell på parfymereklame og samtidskunst i dag gir den seg ikke til kjenne estetisk.

Og heller ikke display-teknisk: Standardmotivet med en gylden parfymeflakong svevende over en dus og ensartet grunn – som også dukker opp hos Alsharif – minner om det innrammede bildeobjektet som avtegner seg mot den nøytrale galleriveggen; begge deler signaliserer først og fremst eksklusivitet. To lange, smale bord med marmordekor (Uten tittel) er underlag for rekker av isolerte enkeltobjekt, blant annet en sirlig brettet plastpose og en bemalt parfymeflakong, samt et par spinkle papirkomposisjoner der motivene i noen blasse fotoutskrifter spleises på surrealistisk vis (en strandlinje løper over i et belte, noen røde brotårn smelter inn i et skjerf). Den visuelt monotone marmoren fungerer utmerket som en distingverende sokkel for objektet. På hvilken måte er ikke kunstobjektet i dette tilfellet bare en lett remiks av luksusvaren? Kanhende mener Alsharif nettopp å påpeke et slikt definisjonsproblem.

Ørkenen i Witnessing History – beskrevet innledningsvis – er selve prototypen på en luksusvare-tapet. Det er også det verket i utstillingen som bryter tydeligst med den distingverende presentasjonen; her er alt ensformig bakgrunn – det eneste som «stikker fram» er utspringet i veggen bak, som liksom spisser bildets mangfoldiggjørings- og evighetstema ut i rommet. Witnessing History fremstiller bildet som et uoriginalt, plastisk og påvirkelig materiale, hvis funksjon primært bestemmes av sammenhengen det opptrer i. I Grains of Golden Sand må denne mer sofistikerte, post-digitale bildeforståelsen konkurrere om vår oppmerksomhet med de virtuose collagene. Jeg holder en knapp på ørkenen.

Azar Alsharif, Romance, 2015. Foto: Kunsthall Oslo.

Azar Alsharif, Romance, 2015. Foto: Kunsthall Oslo.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!