Ane Mette Hol

Lautom Contemporary, Oslo
26. august - 2. oktober 2010
Kritikk 30.08.10

Oppmerksomhetssykluser

Ane Mette Hol, After Day and Night (19:00:00–19:59:00), 2010. Utsnitt.

Ane Mette Hols kunst, vanligvis en nøyaktig tegnet gjenskapning av slike ting som en bokside eller en remse maskeringstape, er studier i hverdagen og tingenes realitet. Ikke bare som en insistering på en oppmerksomhet disse tingene vanligvis ikke får, men som en konkret og teknisk kombinasjon av det trivielle og det betydningsfulle. Kunstverket, en form som i seg selv krever oppmerksomhet, monteres sammen med kjedsomhetens eller trivialitetens materialer: søppel, rester, kasserte fotostatkopier, etc.

At Hols kunst er et forsøk på å gi en intensivert oppmerksomhet til en verden bortenfor kunstens priviligerte objekter skulle være åpenbart. Det man kanskje tenker mindre på, men som er like viktig, er den implisitte påpekningen av den konkrete glemselen vi har overfor det trivielle. Mens kunstobjektet vanligvis anses som sluttproduktet av et betydningsfullt arbeid, en verdifull anstrengelse, er søplet fra vår hverdag og mange industrielt fremstilte produkter betraktet som verdiløse. Dette er villedende, antyder Hol: ved nøyaktig avtegning reintroduseres den antatt verdiløse gjenstanden innenfor rammen av et konkret, og betydelig, arbeid. De mest unnselige ting blir innvevd i et potensielt viktig forløp, en menneskelig anstrengelse, eller en kunnen: detaljen og resten avslører større dramaer enn det vi vanligvis tenker på når vi stilles ovenfor blendende kunstnersignaturer eller merkevarenes tryllekrets. Det er altså ikke selve reproduksjonen av gjenstanden som tegning som er det essensielle, men heller hvordan det betydningsløse gjenopplives gjennom tegnemediet.

Ane Mette Hol, After Day and Night (14:00:00–15:29:00), 2010.

Verket After Day and Night tar utgangspunkt i en serie fotografier tatt med et webkamera i løpet av et døgn med ett minutts mellomrom. Hol har tatt bildene ut fra vinduet i en leilighet, og motivet er – som i Hols andre arbeider – hverdagslig: en jernbaneovergang med en bro over. Rundt ser vi, etter hvert som døgnet går, lyset forandre seg, biler og mennesker passere over broen, det hele nitidig avtegnet fra fotografiene. Tegningene har i tillegg blitt refotografert og satt sammen til en animert film som varer i hele 12 timer. På Lautom vises arbeidet som en tokanalsprojeksjon som viser oss døgnet med 12 timers mellomrom (dvs at det er midt på dagen i det ene bildet når det er midt på natta i det andre).

Også tegningene som vises har beholdt den opprinnelige sykliske, kvaliteten: det ferdige resultatet består av 24 forskjellige tegninger, men hver av disse har blitt modifisert og oppdatert i forhold til forandringene i motivet i timen tegningen er ment å representere, noe som har medført utviskninger og tilføyelser på hver enkelt av de 24 tegneflatene. Hvor mye som har blitt forandret i hver enkelt tegning varierer naturligvis ut fra hvilken tid på døgnet det er snakk om: på natta er det mørkt og få endringer, om dagen og kvelden er det stadig tog som kjører forbi, mennesker som dukker opp, lys som skrus av og på etc. Flere av tegningene har spor av denne prosessen: den ferdig tegningen viser oss konturene av tidligere versjoner, tilbakelagte elementer som ikke har fått plass på den endelige tegningen. På denne måten er det ikke bare døgnets syklus som dokumenteres, men også tegneprosessen. I tillegg danner selve avfotograferingen av tegningene på hvert stadium av prosessen en egen serie hendelser som dokumenteres i den ferdige filmen.

Det dokumentariske er naturligvis en materialisering av tid og en fortelling om forsvinning og, i ytterste konsekvens, forfall og død. Slik både filmen, de ferdige tegningene, galleriet, kunstner, verk og vi som betraktere vil forsvinne forsvant også de forskjellige stadiene i de fotograferte tegningene. Selv om det ikke finnes direkte forråtnelsesbilder – som i Sam Taylor-Wood – Still Life f.eks. – er Hols verk også en Memento mori: denne dagen forsvinner slik du også vil gjøre det.

Nostalgien i dette, den eventuelle sorgen som bildene måtte medføre, veies opp av det utilslørte og tilforlatelige i den direkte fremvisningen av det forgangne: dette er usentimentalt og i all sin saklighet poetisk, nærmest rørende. Det eneste minuset er at man ikke får mulighet til å se hele serien under ett – av praktiske årsaker lot ikke dette seg gjøre da verket også vises andre steder på samme tid. After Day and Night er, på mange måter, det optimale Ane Mette Hol-arbeidet.

Ane Mette Hol, After Day and Night, 2010. 24 timers animasjon satt sammen i en 12 timers syklus. Installasjonsbilde.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!