The Goodness Regime

Jumana Manna, Sille Storihle

Kunsthall Oslo, Oslo
24. august - 22. september 2013
Kritikk 10.09.13

Omsydd folkeeventyr

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra {ITALIC}The Goodness Regime{ENDITALIC}, HD video, 21 min., 2011-2013.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra The Goodness Regime, HD video, 21 min., 2011-2013.

Annet enn når svenskene drister seg til å pirke borti Torbjørn Egner, er vi ikke bortskjemte med debatt om vårt nasjonale selvbilde her i landet, verken i kunstartene eller den brede offentligheten. Det er derfor med en viss forventning jeg går til Kunsthall Oslo og visningen av Jumana Manna og Sille Storihles The Goodness Regime, av kunstnerne selv beskrevet som en kreativ dokumentar. Forventningen kan også ha sammenheng med en viss eksponering: Verket var på Sharjah-biennalen tidligere i år, og vises i disse dager på Bergen Assembly.

Allerede tittelen annonserer i hvilken retning blikket rettes. Og det er altså verken inn i den nordiske melankolien eller utover viddene, men rett i det nådeløse speilet. Det 21 minutter lange essaylignende videoverket fremstår som en slags dekonstruerende reise gjennom fredsnasjonens mytologier. I sentrum for det fabulerende narrativet står Oslo-avtalen, som trass sin åpenbare mislykkethet når det gjaldt å forbedre palestinernes situasjon, har blitt stående for ettertiden som et seiersrikt symbol for norsk diplomati. Man mer enn aner en brodd mot norske myndigheter, men i den grad dette er et kritisk prosjekt, er det først og fremst gjennom en subtil undertone av ubehag som følger den demonstrative sidestillingen av historiske taler og karikert historietime.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra {ITALIC}The Goodness Regime{ENDITALIC}, HD video, 21 min., 2011-2013.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra The Goodness Regime, HD video, 21 min., 2011-2013.

I en påtatt teatral fremstilling får norske og palestinske barn rollen som historiens vitner og aktører: fra middelalderens korsfarere, gjennom en tablåaktig fremstilling av Israel-Palestina-konflikten, til selveste Rabin, Clinton og Arafat ved signeringen foran det hvite hus i papp. Lydsiden er pompøs: «Let us salute today the government of Norway» sier Bill Clinton, før han proklamerer at ingen er viktigere enn gruppen av israelske og palestinske barn som sitter her i dag, dvs. på plenen foran avtalesigneringen i 1993. «If there is anyone who doubt the democratic will to win, let him look to Norway», insisterer Franklin D. Roosevelt i et lydklipp fra 1942. Og fra  Bondevik ved millenniumsovergangen, den gang Norge hadde en statsminister fra Kristelig Folkeparti: «Et nytt årtusen ligger foran oss, som et nyfødt barn», etterfulgt av oppfordringen om å følge i Nansens spor og ikke la selvrespekt gå over i selvgodhet, men la vår storhet måles i det vi gjør for andre. Sidestillingene av arkivklipp og karikatur balanserer så absolutt på kanten til det retoriske, men demonstrerer effektivt hvilket materiale myter spinnes av og hvordan de vedlikeholdes og reproduseres gjennom generasjoner. Barna dukker siden opp i Nansens gestalt, og på oppdagelse foran Alf Rolfsens fresker i Oslo Rådhus, hvor nasjonalskikkelser som Bjørnson og Nansen er flankert av okkupasjonsfrisen, en påminnelse om at også Norge har vært en, om enn kortvarig, undertrykt nasjon. De unge blir representanter for politisk fremtidsretorikk og ideologisk indoktrinering, men også den litt naive diskursen rundt troen på at Norge sitter på verdensproblemenes løsning, og at denne ligger i evnen til å legge til rette for «dialog» og «konstruktive samtaler».

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra {ITALIC}The Goodness Regime{ENDITALIC}, HD video, 21 min., 2011-2013.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra The Goodness Regime, HD video, 21 min., 2011-2013.

Kunstnerne forholder seg sånn sett mer illustrerende enn analytisk til selve begrepet godhetsregimet, et begrep statsviter Terje Tvedt brukte i sin gjennomgang av den altruistiske bistandsvirksomheten og -retorikken for ti år siden. Tvedt beskriver særegen norsk moraltenkning som legitimerer et stort apparat av humanitære organisasjoner og forskningsinstitutter – nærmest en industri – i stedet for å problematisere hvilket selvbilde dette reproduserer. Våpeneksport og miljøskadelig oljesandutvinning utgjør ingen naturlig del av dette narrativet, for å si det slik. Det gjør nok heller ikke brenningen av Erik Solheim-dukker på Sri-Lanka. Det som i større grad føles som forelegget for Storihle og Mannas dekonstruksjon er imidlertid Nina Witoszeks The Origins of the Regime of Goodness, hvor regimets kulturhistoriske røtter spores tilbake til skikkelser som «skipatriot-filantropen» Nansen og «forfatter-sosialaktivisten» Bjørnson. Disse heltene står for en egen kombinasjon av protestantisk selvbeherskelse og bejaing av teknologisk fremskritt som i følge Witoszek ikke bare har innskrevet godheten i det norske nasjonale selvbildet, men også gjort den norske framgangen til en modernitet uten hybris. Desto mer ubehagelig er det å tenke på hva Norge egentlig profiterer på sin effektive branding som uselvisk og interesseløs nasjon i den gode saks tjeneste.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra {ITALIC}The Goodness Regime{ENDITALIC}, HD video, 21 min., 2011-2013.

Jumana Manna og Sille Storihle, still fra The Goodness Regime, HD video, 21 min., 2011-2013.

I sin illustrative dekonstruksjon handler The Goodness Regime egentlig mindre om dette, enn om hva som er effektive heltebilder, og kanskje enda viktigere: hvor ideologisk kulturarven vår er. I likhet med Lars Cuzner og Mohammed Fadlabis prosjekt European Attractions Limited, som blant annet inkluderer en (påstått) planlagt rekonstruksjon av den såkalte Kongo-landsbyen 100 år etter, pirker Manna og Storihle i den norske identitetsbyggingens blindsoner. Kritikken mot den skyldbetyngede samtidskunsten har ofte vært at den er en unnskyldning for å skape en posisjon av moralsk overlegenhet, eller at kunstneren slår mynt på de samme maktstrukturene som kritiseres. Styrken ved The Goodness Regime er at den kritiske refleksjonen blir gjort til betrakterens eget ansvar. Som en ironisk dult i sida, eller et litt flaut speil, inviteres det til å forskyve perspektivet som i hverdagen gjør vår velstand utholdelig.

Og det gjør det kanskje litt mer spennende å se, hvordan Norge nå den 13. september velger å markere 20-årsjubileet for Oslo-avtalen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!