At Eye Level

Mette Tronvoll

Bergen Kunstmuseum, Bergen
11. mai - 12. september 2010
Kritikk 10.12.09

Nysaklighetens portretter

 

Mette Tronvoll, At Eye Level, fotografi
Rogaland Kunstmuseum: T.o.m. 4. april 2010. Deretter til Bergen Kunstmuseum, Landesgalerie Linz, Haus am Waldsee og Museet for fotokunst i Odense.

 

Hva er et menneske? Mette Tronvoll stiller dette grunnleggende spørsmålet på nytt, gjennom hele sin produksjon av fotografier de siste 15 årene. Nå vises de i Rogaland Kunstmuseum, i et stramt og representativt utvalg foretatt av kurator Vibece Salte. Her er en norsk kunstner helt på linje med – og på høyde med – det aller beste og mest interessante innen internasjonalt samtidsfotografi.


I store formater trer modellene fram med en kraftfull tilstedeværelse i rommet, ofte med kropper i tilnærmet full størrelse og med blikk som ser rett på deg. Samtidig er det umulig å tolke disse fotografiske portrettene uten også å se dem gjennom tekstene til Roland Barthes og Susan Sontag: vi opplever kun en pseudo-tilstedeværelse, for fotografiene er også tegn på fravær, og døden er innskrevet i hvert bilde, som et memento mori. Hos Tronvoll blir denne melankolien bare én av mange referanser, riktignok forsterket av et par landskapsmotiver, men helt uten sentimentalitet; det blir hele tiden for enkelt å fastholde kun ett av denne utstillingens mange aspekter. For se om hun ikke også holder sitt store humanistiske prosjekt – mennesker som oftest er plassert frontalt foran kamera og som får tid, rom og anledning til å presentere og representere seg selv i fotografiets privilegerte øyeblikk – i sjakk med sitt nysaklige blikk på motivene. For Tronvoll er kameraet en kjølig registrator, hun selv en som tilsynelatende objektivt finner, framfor aktivt å gripe inn. Men aldri så enkelt likevel: Her er det snakk om svært lang eksponeringstid, i betydningen den tiden fotografen og de fotograferte har brukt på hverandre i utviklingen av tillit og fortrolighet i dager og uker før bildene tas, enten det skjer på steppene i Mongolia, i varme kildebad på Grønland, i strandkanten i Japan eller i Rena militærleir. Nysaklig er det motivet som iscenesetter seg selv foran kamera, ikke kunstneren som skaper iscenesatt fotografi.

Mette Tronvoll, Dulamsuren and Cegmeddorj
Mette Tronvoll, Knut Åsdam, Camille Norment

I bildene av inuitter og mongoler er derfor likheten mellom Tronvolls motiver og misjonærens og etnografens fotografiske blikk på den eksotiske «innfødte» både reell og innbilt, faktisk og tilsynelatende. Hun representerer i slike sammenhenger alltid Den fremmede, hun som med nysgjerrig blikk betrakter de andre, og som viser sitt vestlige publikum disse fremmede, dette eksotiske. Men samtidig lever hun med dem i fortrolighet og lar dem presentere sine egne versjoner av seg selv; slik rommer bildene en intimitet både i forhold til modellene og i forhold til det landskapet de så tydelig erklærer sin tilhørighet til, en naturlig kontekst fjernt fra religiøse, imperialistiske eller vitenskapelige blikk og hensikter. Når Tronvoll berører forestillinger om det eksotiske, beveger hun seg inn i en drøfting av hva som i dag kan presenteres som fotografisk autentisk. Men i stedet for enkle svar, gir hun oss heller motsetninger og paradokser.

Tronvolls fotografiske kunst avdekker en rekke slike dikotomier – begreper som står i motsetning til hverandre og som tilsynelatende utelukker hverandre, men som viser seg å være dypt flettet inn i hverandre. Et par av dem har jeg pekt på allerede; her er flere:

De portretterte framstår paradoksalt både som individer og som representanter for grupper og folkeslag – her går referansen bl.a. til August Sander, som fra 1911 skapte en typologisk katalog over det tyske folk, klassifisert etter yrke. Tronvoll inkorporerer fotografiets historie i sine egne bilder, både ved å berøre Sanders frontale katalogisering av representative mennesker og gjennom den videre kunsthistoriske referansen til portrettgenren, med fokus på enkeltindividet. I hennes tidlige portretter av kvinner i ulike aldre er det nettopp individet og det representative som balanseres. Og når hun avbilder mennesker helt frontalt med hendene hengende langs siden, som i dobbeltportrettene fra 1998, trer individet fram for oss i rommet, men de skaper også assosiasjoner til den greske antikkens arkaiske skulpturer (korai og kouroi), allmenngyldige kvinne- og mannsfigurer helt uten individuelle trekk. Igjen en dikotomi, en gåte som ikke helt går opp. Det er nettopp disse kryssende peilepunktene som gjør Tronvolls kunst så mangetydig og rik, og som bidrar til å plassere henne i fremste rekke i samtidskunsten.

Dette dikotomiske aspektet trekker hun så langt det er mulig i serien med soldatportretter fra Rena leir, 2006. Soldatenes identitet er en forsvarshemmelighet; vi ser kropper godt skjult av uniformer og finlandshetter. Av individuelle trekk er det bare øyne og munn vi kan se – Tronvoll får her anledning til å isolere individets kjennetegn til det absolutt minimale. Slik drøfter hun i sine bilder portrettets muligheter og begrensninger, i bilder som er på linje med Serranos portretter av Ku Klux Klan-medlemmer.

Mette Tronvoll, Goto Fukue #18

Hele Tronvolls produksjon har et sterkt dokumentasjonspreg; hun stiller opp sitt analoge kamera foran mennesker og fastholder deres blikk. Fotoopptakene manipuleres ikke digitalt i etterkant. Slik møter publikum modellene i tradisjonelle fotografier i store deler av utstillingen, noe som imidlertid brytes opp i Tronvolls siste serie, Goto Fukue, som viser kvinner som sanker tang på en japansk strand. Her er naturen ikke lenger kun en backdrop for mennesket – her er mennesket en aktiv bruker av naturen. Det nysaklig objektive, den passivt registrerende bruken av kamera, er her byttet ut med et mer aktivt søkende kamera, som beveger seg i takt med hvor motivene befinner seg og hva de gjør. De fleste formatene i denne serien er mindre enn det vi ser ellers i utstillingen, og bildene virker mer melankolske, ettersom det vi ser dreier seg om en direkte framstilling av menneskers livsopphold, og dermed om livets opphold, dvs. fastholdelse, i et fotografisk øyeblikk som, ifølge Barthes, er en profeti i revers, fordi nåtiden er fastholdt som fortid for våre øyne; det vi ser er dødens immanens i fotografiet og i oss selv.

Ingressbilde: Mette Tronvoll, Goto Fukue #1.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!