408 ton ofullständig geometri

Mike Nelson

Malmö Konsthall, Malmö
18. august - 21. oktober 2012
Kritikk 04.09.12

Nostalgisk minimalisme

Mike Nelson, 408 ton ofullständig geometri, 2012. Foto: Helene Toresdotter.

Den britiske kunstneren Mike Nelson har de siste årene slått seg opp og fram ved hjelp av en serie sinnrike og stemningsfulle installasjoner. Eller kanskje vi heller skulle si arkitektoniske intervensjoner, for han arbeider som regel med refleksjoner forankret i stedets identitet.

I A psychic vacuum som han viste i New York i 2007 – et samarbeid med Creative Time – gjorde han om en kinesisk restaurant og en kjøtthall til en enorm labyrint. Der publikum snirklet seg gjennom de trange gangene snirklet installasjonen seg inn i den amerikanske ubevissthetens rustikke Americana; verket vekket assosiasjoner til Edward Hopper og Georgia O’ Keefe, David Lynch og forloren suburbia. Noen år senere viste han I, Impostor på Veneziabiennalen, et verk som i modifisert form forflyttet hans bidrag til den åttende Istanbul-biennalen i 2003 inn i den engelske paviljongen. En kulturell og sosial montasje pakket inn i en betenkning rundt sted og geografi. Begge installasjoner var dystre, litterære studier av rom. Inviterende og rikholdige. Begge gjorde også en viktig bruk av speilinger – jeg tenker da særlig på bruken av identiske rom forskjellige steder i installasjonen.

Mike Nelson, 408 ton ofullständig geometri, 2012. Foto: Helene Toresdotter.

I 408 ton ofullständig geometri på Malmö Konsthall beveger han seg inn i ett ganske annet territorium. Utstillingen består av et utall betongklosser – formet som små hus – lagt sammen i forskjellige mønstre. Ofte er det islamske dekorative mønstre som slår en. En annen figur som gjentas er det ytre omrisset av et heksagram, et velkjent symbol i mange kulturer og religioner, og særlig forbundet med den jødiske Davidsstjernen (som er en del av det israelske flagget). Gjemt under den nøytrale overflaten finner man, med andre ord, en høyaktiv politisk situasjon begravd – mellom deler av den arabiske verden og Israel – uten at dette kommenteres nærmere.

Verket går også i dialog med museets utpregede modernistiske arkitektur. Med sine rekkehuslignende bestanddeler kan Nelson også sies å kommentere den svenske utopien om «folkhemmet». Gjennom sin massive tyngde er faktisk betongen nær ved å rase gjennom gulvet. Finnes det en materialbasert kritikk her? En tanke om at denne typen arkitektur ikke makter å bære det utopiske innholdet det opprinnelig springer fra?

Her er ihvertfall ingen rustikke rom eller arkitektoniske ekko, men åpenhet, oversikt og musealt hvitt lys. Og minimalistisk gjentagelsestrang. Selv om Nelson har berørt denne problematikken tidligere i verk som Untitled (1991), Cast concrete wall in context (1992) og A staging of the reconstruction of the southern palace of Babylon (1993), vil minimalismen komme som en overraskelse for de fleste som har fulgt Nelson de siste årene.

Mike Nelson, 408 ton ofullständig geometri, 2012. Foto: Helene Toresdotter.

Arrangementet gir et tydelig og oversiktlig inntrykk. Foruten de faktiske skulpturene står det monteringsutstyr i det ene hjørnet av galleriet; en stige, noen paller og kasser. I tillegg får vi innblikk i selve verkstedet for produksjonen av betongklossen i et eget rom i kunsthallen, som riktignok er sperret av for publikum med en stor glassrute.

408 ton ofullständig geometri er på enkelte måter tydeligere enn Nelsons tidligere verker. Vi kan kanskje si at han her har laget et metabilde av hvordan han jobber og tenker. Vi kunne kalle det en abstraksjon i forhold til hans foregående produksjon hvor han i så stor grad har vært omsluttet av et sted. Han har vært inne i rommene, med alle deres dårlige opplyste kriker og kroker, klaustrofobiske blindveier og møkkete overflater.

Nelson beveger seg, med andre ord, nærmere kunst som abstraksjon og komposisjon, vekk fra det fabulerende og folkloristiske, vekk fra det litterære og burleske. Han trekker seg også ut av en deltagelsesorientert modell hvor tilskuerens beveger seg gjennom et miljø, og etterlater henne på utsiden av verket, i den hvite kubens åpne og tilsynelatende fleksible rom. Elementer fra hans tidligere arbeider er likevel til stede, men kun som spor: strå og trefliser som noen steder tyter ut av sementen og en gjennomgående uvøren overflatebehandling av betongklossene. Jeg kan ikke unngå å lese denne røffe behandlingen som en lengsel tilbake til en fullbåren litterær installasjonsform som antagelig ligger hans hjerte nærmere. Det eneste miljøbaserte elementet vi gjenfinner her er verkstedet, men det er sperret av for publikum.

Mike Nelson, 408 ton ofullständig geometri, 2012. Foto: Helene Toresdotter.

Vi har å gjøre med et metaverk, en kommentar til kunstnerens egen, tidligere produksjon. Men om vi ser på utstillingen som et selvstendig verk, noe vi også bør, blir den langt svakere. For hva er egentlig Nelsons motivasjon for dette prosjektet? Det er jo lite i hans produksjon forøvrig som peker mot denne formalistiske øvelsen og det er vanskelig å se hva det bidrar med både i forhold til sjangeren minimalistisk skulptur og Nelsons eget kunstnerskap. De dekorative, islamske tradisjonene og andre symboler skaper riktignok en spenning i situasjonen, men det blir noe uklart hvor han vil med denne dobbeltheten. Det hele blir for utydelig artikulert. I tillegg er restene av den installasjonsformen vi kjenner han best for – den stemningsfulle, litterære – med i helheten på en noe uorganisert og pliktskyldig måte. Kanskje ønsker Nelson å vise oss disse formalt orienterte verkenes bakgrunn, deres fabrikk, for på den måten å skape en transparens i verket, men denne eventuelle intensjonen er ikke tydelig realisert. Det uforløste preget i utstillingen kommer også, om vi betrakter den fra vinkelen som jeg legger frem her, til uttrykk som en slags nostalgi i forhold til tidligere produksjoner. Sagmuggen og de andre rustikke elementene bidrar, med andre ord, først og fremst som en påminnelse om hans tidligere installasjoners fullendthet og ikke til å danne et eget språk i denne sammenhengen. De minalistiske klossenes røffe behandling og den gjennomgående tilstedværelsen av trefliser gir i stedet inntrykk av å være et undertrykt formspråk som ønsker å komme i tale men som holdes nede av utstillingens konsept. Det 408 ton ofullständig geometri faktisk viser oss er derfor først og fremst hvor vellykket hans foregående utstillinger har vært i forhold til denne. Jeg håper at sagflisen og trevirket får vokse til et mer velutviklet installasjonsformat neste gang.

  1. Innlegg fra Alien Technician

    An intelligent, interesting and thoughtful review of Mr. Nelson’s exhibition. And, of course, it is the job of the reviewer, well executed in this case, to be aware of the artist’s previous productions. However, I experienced the installation somewhat differently, as a sculpture primarily in dialogue with the particular Modernist form of the building itself. From this viewpoint, the work is not a formalist exercise, but a staging of the encounter between the European/US construction of a rectilinear gallery for the display of painting that is Malmo Konsthall, and the idea of an alternative architectural construction that, following Islamic tradition, puts non-representational form itself on display. This is not to criticise the excellent review, but still I would venture to suggest that further material for consideration might arise from this tentative reviewing.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!