Hollow Void – Fictional time laps experiments

Fredrik Raddums Naturlig delirium


Fredrik Raddum, Kjersti Sundland, Tiril Schrøder

Galleri Brandstrup, Vigeland-museet, Oslo
8. desember - 23. desember 2005
Kritikk 16.12.05

Natur i bur

Motsetningene mellom «natur» og «kultur» er en tematikk som er blitt utforsket utrettelig innen både historisk og samtidig kunstpraksis, hvor kunstens selvrefleksive egenskaper har innbydt til utforskning av stilisert, og i aksellerende grad forvirret natur. Med det norske landskapsmaleriet i mente kan man lett bli sittende igjen med inntrykket at romantiserte naturforestillinger står i en særstilling her til lands. Man har lenge tatt det for gitt at det er noe ekstraordinært og personlighetsformende med nordmenns forhold til naturen, en holdning som kontinuerlig er klar for nyansering. Men selv om mange setter pris på å kaste seg i favnen til Moder Jord, er det ikke alle som like målbevisst streber etter naturnirvana. Og når man sitter der i snøen, la oss si på et zebramønstret pledd, drikkende kakao, er man da mer virkelig enn ellers, eller er man heller kanskje en slags fool on the hill?

Kunstneriske tematiseringer rundt denne problematikken oppleves kanskje ikke alltid som like aktuelle og engasjerende, men den latente muligheten for surrealisme og skrudd mystikk som ligger i en forsøkt forening med naturen, kan utgjøre et rikt felt for fabuleringer. I to utstillinger som for tiden vises på Galleri Brandstrup og Vigelandmuseet kan vi se hvordan tre norske kunstnere involverer seg i dette feltet. Selv om innfallsvinkelen er temmelig åpen og uensartet preges alle tre kunstnere, til tross for mange fine utspill, av et rammeverk som virker sensurerende og kuer potensialet i uttrykket. Denne begrensningen manifesterer seg både innad i arbeidene og som ytre faktorer i gallerirommets stringente kultur.

All the modern things
Tiril Schrøder viser Ferme ornée (Den forskjønnede bondegården), en installasjon og dataakvareller på aluminium i første etasje på Brandstrup. I umiddelbar likhet med Schrøders installasjon på Stenersenmuseet i 2004, er rommet bearbeidet med todimensjonale bilder, i tillegg til at hun har malt direkte på veggen. Men det eventuelle narrative handlingsforløpet er her holdt i det skjulte. Man kan etterlyse en klarere formulering av sammenhenger i denne installasjonenes billedverden; som oppleves som i enkelte partier oppleves som i overkant introvert og tam.
Fargeskalaen er hovedsakelig dus og skaper en grunnleggende blekhet som punktvis brytes av sterkere aksenter. To større akvarellarbeider har hver sin vegg, mens en gruppering av mindre bilder er plassert i relasjon til kartlignende, organiske elementer påført veggen, slik at former fortsetter både innenfor og utenfor de monterte bildene.

Schrøder spiller, som tidligere i sin produksjon, aktivt på klisjeer, i dette tilfellet den opphøyde norske tradisjonen for landskapsmaleri. Fjell svulmer og vann fosser. Ankeret i denne billedverdenen, som redder den fra det forterpede, ligger i overraskende og selsomme detaljer. Bak fjellheimen skytes det opp en rakett, ved foten av et fossefall har biler uten nærmere forklaring klynget seg sammen og midt i et ørkesløst natursceneri dukker det opp fragmenter av strandet modernistisk arkitektur. I tillegg sørger den spesielle teknikken, tuftet på den mest sentimentale av alle kunstformer, for en særegen kornete nyanse- og fargerikdom som til tross for sin maleriskhet likevel er saklig, kjølig og presis i det den holdes i sjakk av skarpe konturer. Den fremstilte naturens unaturlighet skaper en skjenende kurs som oppfattes som sympatisk fremfor truende. Et sted brer eksempelvis mose seg som en dyne over et tre som er revet opp med roten. Schrøder ser ut til å stadfeste at naturen er ute av lage, men holder likevel fast på en drømmerisk holdning som slipper til interessante fiktive elementer.

Kjersti Sundlands Hollow Void – Fictional time laps experiments består av video, videostills og digitale tegninger. Den fiksjonsverdenen som her presenteres kobler seg på Schrøders via hint om en nærliggende framtidsvisjon. I Sundlands videoarbeid er to virkelighetssoner i Berlin digitalt sammenkoblet; Banhof Zoologischer Garten og Berlin Zoo. Hovedaktiviteten begge steder er observasjon, henholdsvis peoplewatching og glaning på eksotiske dyr. På tross av at man kunne ønske seg en enda mer sømløs gjennomføring, er idegrunnlaget godt. Assosiasjonene mellom disse to tilsynelatende svært ulike arenaene leder tankene mot utrygghet overfor det fremmede og unaturlighet. Undergrunnsbanen som terrormål og åsted for mistenkeliggjøring av medpassasjerer som gnukker seg mot deg i overfylte vogner, utgjør en del av dette ukomfortable bildet. Gatestreifende ville dyr som har brutt ut fra sine bur som et bilde på sivilisasjonens endelige undergang, utgjør et annet.

Dyr og mennesker deler hos Sundland tilsynelatende samme rom; en tiger sitter rolig over en trappeoppgang full av reisende og aper i korridorene er oppslukt med sitt. Naturligvis blir de ikke lagt merke til av berlinerne og fremtrer dermed som usynlige, nærmest spektrale, faremomenter. På dette viset aksentueres atferd og parallellitet i urbane miljøer – «storbyjungelen» – i tillegg til den åpenbare kollisjonen mellom natur og kultur. Tid, rom og arkitektur tematiseres som helhet, supplert av lydsporet, hvor togsus og tropiske lyder legger seg oppå hverandre. Dette fungerer fint, men jeg tror det hadde fungert enda bedre dersom de forskjellige virkelighetene mer overbevisende hadde grepet inn i hverandre.

Delirium
Fredrik Raddums Naturlig delirium er et sammensatt verk bestående av skulptur, foto, video og installasjon, vist både på Brandstrup og på Vigelandmuseet (installasjon). Raddum arbeider først og fremst innenfor en tredimensjonal tradisjon hvor han lager figurative skulpturer i plast, med samtidige referanser til folk som Bjørn Bjarre, Dan Wolgers og for den saks skyld Frank Benson, fra den nylig avsluttede Uncertain States of America på Astrup Fearnley. Den insisterende surrealistiske, til dels dystre og burleske, humoren knytter også linjer til kunstnere som Jon Gundersen og Børre Larsen.

Raddums skulpturer har ved flere sammenhenger utmerket seg ved sin morsomme pussighet, ikke minst på Galleri Henrik Gerner under Momentum 2004. På Brandstrup vises større figurer enn hva jeg tidligere har sett hos Raddum. Dyrenes saboterte instinkt og umuligheten av ubesudlet natur er som før tematiske gjengangere. Raddum hevder å ta utgangspunkt i det han anser som en typisk norsk naturforståelse, hvor idealet er å være nær naturen, følgelig bør enhver nordmann takle en vinternatt ute. Disse påstandene virker ikke helt plausible, og sammenbruddet i møte med naturen er et viktig moment i Raddums kunst.

Likevel kan premisser og konklusjon i denne problematikken oppfattes som overtydelige i enkelte av arbeidene. Den litt knudrete, bisarre og ubestemmelige intimiteten i Raddums mindre tidligere skulpturer står i fare for å forsvinne når formatet blåses opp. Som hos utstillingens to andre kunstnere er fremmedelementer i naturen et sentralt poeng, med referanser til eventyr, skrekkfilmer og tegneserier. Barnets univers gjøres makabert, stort sett på vellykket vis. Likevel er det som en helt nødvendig problematiserende dobbelhet mangler; en rekke arbeider fremstår som nesten transparente og mangler substans. For eksempel er Hill Top en konkretisering av en idé som virker uforløst. Et bedre inntrykk gjør et hus med dødningehodetrekk og marengslignende piperøyk, Deep in the forest, som man uten videre transporterer til en forhekset skog.

Raddums viktigste virkemiddel er visuelle puns i en naivistisk utforming, og balansegangen mellom for mye og for lite er hårfin. Tekstuelle elementer trekkes også i en viss grad inn i fotografiene, blant annet i Untouched, hvor vi ser et lysende skilt i et skogsutsnitt med teksten «On this spot nature is untouched by man». En pil peker på et punkt i skogsbunnen under seg og leker ganske kløktig med at denne påstanden paradoksalt sett kan være korrekt, i ordenes mest bokstavelige forstand.

Raddums visuelle parallell med leketøy og hans glatte finish fører arbeidene lukt inn i en popkontekst. Popkunstens sammenmiksing av uforpliktende forbruksestetikk og dødsfiksering, utkrystallisert mest tydelig hos Andy Warhol, gjør seg også gjeldende i Naturlig delirium. I et rom med groteske undertoner alternerer fotografier av overkjørte moste fugler, pinnsvin og ekorn med en video som viser den nådeløse massakreringen av en barneplaymofigur. Videre finnes det en blodpøl med en halv finger og et kvinneben iført en høyhælt sko med knoken stikkende ut i den andre enden. Dette er uncanny så det holder.

Frykten for det ukjente
På Vigelandmuseet er denne underholdende splattergenren forlatt til fordel for en mer skjematisk form for frykt; frykten for det ukjente i naturen og for plutselige forandringer i hverdagen. Utfallet av en tenkt naturkatastrofe er vist i stort format. En av museets overlyssaler er tatt over av grønt kunstgress med barnebokblomster og et hus smadret av en knekt trestamme. Dessverre oppleves ikke installasjonen som en realisert katastrofe, men fremstår som overveiende stemningsløs og flat uten en gjennomtenkt dramaturgi. Synet er absolutt spektakulært, men uttrykket makter ikke helt å bære denne tyngden.

Det tilnærmet naturtro formatet mangler i sin kunstige lekeapparatsutforming virkelig urovekkende elementer som kunne skapt friksjon, og man får inntrykket av at her står ingenting på spill, og ingen verdier har blitt lagt i ruiner. Leken tar overhånd og blir ingenting annet enn nettopp det. Det er synd, for ideen om å invadere og katastrofeerklære et rom i dette museet kunne vært så eksellent. Et klassisk museum av denne gamle skolen kunne med fordel blitt dratt mer aktivt inn i en installasjon i museets midte. Det bør ikke komme som en overraskelse at naturen er vill, men med denne sorterte og ryddige konteksten forstummer den potensielle desperate kraften i stedet for å skape en reell motvekt til den konserverte og temmede materialiteten. Rammene blir så altfor trygge.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!