Vox Clamantis in Deserto

Per-Oskar Leu

Dortmund Bodega, Oslo
9. januar - 9. januar 2011
Kritikk 12.01.11

Motkulturens form

Per-Oskar Leu, Vox Clamantis in Deserto, 2010. Stillbilde.

Sortmetall er en av Norges sentrale kulturelle eksportartikler. Årlig valfarter folk fra verden rundt til kjellerlokalet under Helvete, platebutikken til Øystein Aarseth som ble drept av den såkalte Greven fra bandet Burzum; en hendelse som er en av de konstituerende mytene for norsk sortmetall. Kjellerlokalet er også en av flere scener for Per-Oskar Leus videoarbeid Vox Clamantis in Deserto (En Stemme Roper i Villmarken).

Arbeidet, som opprinnelig ble laget for en utstilling i Roma, viser kunstneren selv oppkledd som svartmetall-rocker mens han synger en tenorarie fra operaen Pagliacci fra 1892 av Ruggero Leoncavallo. Leu befinner seg også ved Holmenkollen kapell og løpende rundt på Operaen i Bjørvika – hele tiden syngende nevnte arie. Pagliacci foregår, som Hamlet, på en scene på scenen: klovnen Canio tilhører en teatertrupp som ankommer en landsby for å underholde. Men, som i Hamlet, utspiller det seg også her et off-stage drama som blander seg inn i stykket som skal fremføres for landsbybefolkningen. Når teateret i teateret til slutt punkteres i et faktisk drap, oppstår en intrikat situasjon: landsbybeboerne skjønner at et virkelig drama bryter opp den fremførte fiksjonen. Vi, tilskuerne i salen, er derimot vitne til en metafortelling som viser oss hvordan fiksjon og virkelighet smelter sammen. Når rolleinnhaveren ikke klarer å fremføre sin rolle men tvinges til å oppgi sin teatermaske oppstår en sone hvor virkelighet og fiksjon flyter over i hverandre. Stykket kommenterer bare teaterets struktur men livets teatrale grunnkjerne.

Per-Oskar Leu, Vox Clamantis in Deserto, 2010. Stillbilde.

Leus bruk av Pagliacci i sin undersøkelse av norsk sortmetall er på ingen måte tilfeldig. Sortmetallen danner et teater i teateret eller, sagt på en annen måte, et utkast til en annen livsform innenfor rammen av etablerte livsmodeller. Sortmetallen er en av mange motkulturelle fenomener fra de siste tiårene som innretter seg i utkanten av samfunnet med språk og rekvisitter som, er det tenkt, skal unngå kapitalismens eller konsumets ideologi. Målet er kanhende en vridd versjon av situasjonismens derive, en egen og mer virkelig bruk av verden. Som Varg Vikernes skriver på sin hjemmeside: «[T]he magic was necessary only because I wasn’t satisfied with the real world. There was no adventure, no fear or trolls, dragons or undead creatures. No magic. So I figured I had to create the magic myself.»

Det mest interessante i Leus verk er punktet der de to fiksjonene møtes – mordet. Vi ser riktignok hverken drapet på Aarseth eller mordet i Pagliacci i filmen, men de ligger hele tiden i bakgrunnen som konstituerende hendelser for fortellingene som spilles ut. Ved å la seg selv, som både sortmetaller og arketypisk Canio-klovn, synge ut høydepunktet fra Pagliacci eksponeres sortmetallens mytologi innenfor rammen av Pagliacci. På denne måten trekkes de to nivåene av teater sammen. I Pagliacci avslører det ene fiksjonslaget et annet nivå som mer presserende og blir et bilde på bruken av fiksjoner i våre liv. I fortellingen om norsk sortmetall derimot, lest gjennom Pagliacci, brukes drapet som et instrument for konsolidering av en ny virkelighet, en alternativ kultur.

At drapet på Aarseth – og for den saks skyld et titalls kirkebranner og den tidligere Mayhem-vokalistens Per Yngve Ohlins selvmord – skapte et nytt klima i sortmetallkulturen er åpenbart, men at denne defiksjonaliseringen faktisk skal fungere som garanti for noe autentisk og virkelig er mindre opplagt. Likevel er det dette inntrykket man sitter igjen med når norsk sortmetall beskrives i historisk perspektiv – gjerne av fans fra andre deler av verden. Om vi ser på andre motkulturer er det også slike gester som skaper et feste for mytologien som tilhengerne ønsker fremført som virkelig. Se på hip hopens gangsterkultur, for eksempel, og hvordan en drive-by, det å ha solgt dop eller blitt skutt skaper en inngang for livsformens virkelighetskarakter. Om vi betrakter denne situasjonen fra Pagliaccis dobbelte fiksjonsform, skaper Leu en kritisk undertekst til sortmetallens performative virkelighetsbegrep. Leu fremfører via Pagliacci den kritikken av iscenesettelse norsk sortmetall helst ville glemme.

Per-Oskar Leu, Vox Clamantis in Deserto, 2010. Stillbilde.

Med denne utstillingen bekrefter Leu sin status som en av de sentrale unge kunstnerne i Norge i dag. Leu påberoper seg ingen originalitets- eller opprinnelsesmytologi som kunstner, men er en gjenundersøkelse av historiens former, en kritisk billedarkeologi. Hans tidligere gjenbruk av Kafka (blant annet The bachelor machine, Frieze projects, 2009), for eksempel, vitner om en kunstner som har en finstemt forståelse for hvordan fiksjon og virkelighet vikler seg inn i hverandre. Den defiksjonaliserende postleggingen av en førsteutgave av Kafkas Amerika til en person med samme navn som hovedpersonen i romanen er et annet interessant og kontant forsøk på å tenke gjennom denne distinksjonen.

Dortmund Bodega har hatt varierende kvalitet på sine utstillinger men dette er bunnsolid kunst. La oss håpe trenden fortsetter – og at galleriet holder åpent noe lenger enn selve åpningsdagen!

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!