I Love Myself and Everyone Else/I Hate Myself and I Want to Die; Less Time to Live, Even More to Do; Bipolar-Conceptualism – The Marriage of Heaven and Hell. Shut The Fuck Up, You Piece of Shit

Jan Christensen, Kristian Skylstad

Galleri MGM, Oslo
8. april - 8. mai 2010
Kritikk 30.04.10

Montasjen før og nå

Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: MGM

Jan Christensen og Kristian Skylstad har laget en sjarmerende, men litt uinspirert utstilling på Galleri MGM.

Som teknikk og estetisk signatur står montasjen sentralt i denne utstillingen. Spesielt fotomontasjen, hvis historiske forankring i russisk konstruktivisme og dada signaliserer en bruk av bildefragmenter som skulle fungere som en kunstform tilgjengelig for alle Dette bruddet med vanen skulle skape et nytt blikk på tingen, men er nå integrert i massemedienes interface og våre forbruksmønster.

Digitaliseringen av fotografiet angir også en omrokering av den billedforståelse montasjen opererte mest effektivt innenfor: å forandre et bilde foregår ikke lenger primært med kniv og saks men i programmer som Photoshop. Montasjens fotografiske sårkanter dekkes over gjennom morfingens sammensmeltning av elementene som skal forandres eller vises – slik vi for eksempel ser det, utstudert og episk, i arbeidene til Jeff Wall. Dermed er tradisjonell fotomontasje henvist til en dekorativ plass som røff design og avansert pynt i den visuelle kulturen.

Jan Christensen, Where is the Limit of a Title When it Comes to Words, 2010

Jan Christensen lener seg på det visuelles egenverdi i det enorme montasjeverket Where is the Limit of a Title When it Comes to Words? Christensen vektlegger rytmen mellom lyskilder og fargefelt, både innad i billedrammene og i forhold til veggen bak og skaper stedvis en bevegelse mot det maleriske, mot monokromen. Dette fremtrer imidlertid først og fremst som et formalt, teknisk, anliggende. Det finnes en rekke kvinnebilder hvor ansiktet og/eller kroppen er remontert eller fjernet på kubistisk vis: det som gjenstår er innrammingen, dvs. klær, positur, gester og teatrale uttrykk. I en kultur hvor man både teoretisk og praktisk er besatt av remiksing, og ingenting synes å forhindre dette kretsløpet, blir det naturlig å fjerne bildet for at vi skal lære oss å se. Man kan jo si at Christensen gjør dette – eller at han flakker mellom en teknisk utdødd form som er gjenoppstått som vare og dekorasjon og behovet for å restarte synsmaskineriet. Men impulsene sammenfaller ikke og arbeidene ender opp som en historisk betinget stamming, de fanges i en historisk loop, hvor det som artikuleres tydelig er dekorasjonsformen og den historisk patinerte sjarmen.

I Kristian Skylstads videoverk Crazy amazing beatyful ser vi en ung jente som uttaler ordene i verkets tittel. Hun snakker ikke sitt eget språk men det globale språket engelsk. Hos Skylstad er det ikke det fremmede stedets reorganisering av erfaringen som gjør seg gjeldende, men snarere det fremmede i en selv: rusen, den psykiske grensetilstanden, etc. Tegningene The Constant Flow of Now (Sketch For a New Beginning) og The Days of his Dependence Seemed Shameful and Oppressive (Notes For a New Beginning), som etter sigende er gjort i blackout-tilstand, er tydelige bilder på dette. De fleste av Skylstads arbeider her er, i en eller annen forstand, en registrering av kunstnersubjektet, et spor, eller arkiv. Tegningene er registreringsmekanismer for kunstnerens sjelkvaler, om vi skal ta ham på ordet. Men hvor spennende er dette for oss egentlig? Vender de seg ikke mot en biografisk arkivdannelse som glipper når den plasseres i galleriet? Jeg tror det. Det er også noe lettkjøpt med et verk som Antimatter hvor det skråsikre utsagnet som utgjør verket presenteres som evangelisk maksime. Skylstads gutteaktige sjarme kommer til uttrykk som en blanding av eplekjekkhet og en følsomhet for fragmentets litterære potensial og vår alles emosjonelle hang til drama.

Kristian Skylstad, Fresh Start Made in Concrete, 2010

Maleriet Things I lost balanserer uansett mot assemblage, mens Things I found, består av en T-skjorte, en sammenkrøllet sigarettpakke (tom), Hermann Hesses Narciss og Goldmund og et par slitte sandaler. Verkene viser en poetisk linje i utstillingen ved å konstatere hvordan ting mistes og kommer til oss, et slags 3d-haiku eller sødmefyllt stilleben. Arbeidet blir mer lesbart om man kikker på den oppslåtte siden fra Hesses bok. Her har Skylstad åpenbart latt seg inspirere av Andreas Gurskys Untitled XII, hvor kunstneren har fjernet alle egennavn fra en side av Robert Musils Mannen uten egenskaper. Nå er ikke dette konseptuelle grepet så originalt i seg selv men i sammenhengen har det en klar funksjon: det nøytraliserer det romantiske subjektet Skylstad fremstiller ellers i utstillingen og fremhever verkenes karakter av å være ting (som er mistet eller funnet), eller nærmere bestemt rester av menneskelig nærvær. Verkene trenger ikke først og fremst leses som uttrykk for noe, men spor av en bevegelse, en samler i aktivitet.

Skylstads mest vellykkede arbeid er Fresh Start Made in Concrete som er en brettet dollarseddel hvor det hvite hus omdannes til en Twin Towers-lignende figur på hodet. Denne montasjen av sterkt ladede ikoner er suggestive og skisserer både muligheten av konspiratoriske maktallianser og – kanskje – montasjens evne til få oss til å tenke gamle figurer på nytt. Den sjarmerende frekkheten i dette peker utover en litt uinspirert utstilling. Det minner meg også om at de virkelig fungerende montasjene i dag er de usynlige – som klipper sammen institusjonelle og ideologiske elementer og ikke hviler på det visuelle som her.

Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: MGM

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!