Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Kommentar til Matteuspasjonen av Sebastian Hartmann, 13.09.08, Nationaltheatret, i en selvkritisk refleksjon over artikkelforfatterens egen performance, 29.08.08, Kunstnernes Hus.

Fra Blaues performance på Kunstnernes hus, Foto: André Gali.

I mitt 33. år, den 29. august, 2008 år etter Kristi fødsel foretok jeg en bokbrenning, fortalte den sanne historie om min stat, og manifisterte Storkunstsolteddy- statens eksilregjering på Kunstnernes Hus.


Jeg overga Morgenbladet til flammene for ufarligjørende demokratisering, Dagsavisen for relasjonell uvirkeliggjørelse og Dagens Næringsliv for økonomiens voldtekt av kunsten. Klassekampen ble brent for Storkunstens instrumentalisering for per se venstreorienterte formål.

Bare to uker senere blir jeg spurt av Kunstkritikk.no, som er i familie med kveldens vert Kritikerlaget, om jeg kunne anmelde Matteuspasjonen av Sebastian Hartman på Nationaltheatret.
Har man misforstått alt? Vil man dolke meg i ryggen? Dette er selvsagt umulig! Julian Apostata Blaue, Storkunstsolteddystatens åndelige fører, er ingen kultursodomitt. (Julian Judas Blaue derimot prostituerer seg for Klassekampen og Shakespearetidskriftet!)

Jeg takker likevel for fribilletten til stykket på Ibsenfestivalen. For gjestespillet fra Germania, som inkluderer Ibsens Brand , Bibelens Matteuspasjon og Ingmar Bergmans Nattverdsgjestene , åpnet opp sår fra eksilregjeringsgrunnleggingen, som likevel kun var halvveis grodd igjen.
”Ga jeg virkelig alt eller intet?”, spurte jeg meg selv, inspirert av Brands leitmotiviske spørsmål. Lik Jesus i slutten av Matteuspasjonen måtte jeg pine meg selv med følgende ord: ”Lot Gud gå kalken forbi meg? Var det rett å stigmatisere kvinnene?” Og hva med presten som ikke tror på Gud i ”Nattverdgjestene”? Har han i Hartmanns forestilling samme status som kunstkritikerne i Kunstnernes Hus? De var jo mest interessert i hyggeprat og lammeragout mens jeg tilba Storkunstens sentrale Teddy. Og var fråtserihelvede Arcimboldo lik kirken, som hos Hartmann degraderes til et knullested?

Kvinner, kunstkritikere og det sentrale i tilværelsen.

Fra Hartmanns Matteuspasjonen, Foto: Rolf Arold, Centraltheater Leipzig.

Jeg vil skrifte og spørre meg selv – og in absentia gjestene på det såkalte Kunstnernes Hus – angående sannhetsverdien i forløpet av Storkunstsolteddystatens eksilregjeringsmanifestasjon. Med stadig hensyn til Matteuspasjonen, Brand og Nattverdsgjestene.

Jesus prøver hos Hartman ikke kun å filosofere, men også å drepe kvinnen på scenen med hammeren. I mitt Storkunstsolteddystatseksilregjeringsterritorium eksisterte det en Jernmann in absentia og laget av tre, som bar en stor hammer over sin skulder. Kvinner var forbudt i min stat (vi kan her lære mye av skikk og sedvane i moskeene). Men jeg drepte ingen kvinner med hammeren, heller ikke forsøksvis. Dessverre – må jeg si i dag. For det var mange kvinner, som i Kunstnernes Dhramsala satte stiletthelene på mitt statsterritorium (disiplinen var her blant de velutdannede damer lavere enn blant negressene på Youngstorgets Nodøstkant. Akademikafittenes ultimative argument for å gå igjennom min store, hellige stat var: ”Jeg må på do!”). Igjen viste det seg at kvinner notorisk destruerer min stats sakrale dimensjon.

For det svake kjønn gjelder hva fogden i Brand sier om en virksom mann: ”Det er nu så; en virksom mand / med evner og med sund forstand / vil frugten af sin gerning se, ej stønne gennem slidets ve / til fremme for en bar idé.”
Kvinner og kunstkritikere forstår ikke det viktigste i tilværelsen: At man ofrer sitt liv for en bar idé. Jeg kastet meg ned foran den sentrale Jernmann i flere timer til fremme for Storkunstsolteddystatens bare idé. En såkalt kunstnerinne, Andrea Lange, som brutalt ignorerte kvinneforbudet, prøvde å få meg til å avbryte min seremoni. Brand ville ha sagt: ”Kræv hvad du vil, men aldri sligt! / På meg er lagt en større pligt.” Jeg gikk dessverre i diskusjon med henne, mens jeg fortsatte å kaste meg ned foran Teddyen. Da jeg sa at det er viktig for kunsten som sådan, at man ubetinget kaster seg ned foran dens idé – hengiven l’art pour total l’art! – svarte hun med hyggeargumentet, at det viktigste var at vi har det godt med hverandre! Og som en ekte kjetter beskrev hun den sentrale Teddy i min stat med følgende retoriske spørsmål: ”Er dette ikke egentlig bare noen gamle trestenger?” (sic!) Det er slike setninger som førte til at mennesket i sin tid ble kastet ut av paradiset. Kunsten forrædes tydeligvis av kunstnerne selv i Kunstnernes Hus. Vi må ubetinget kaste oss ned foran Storkunsten, dette er den eneste sannhet i livet, men verken kunstkritikere eller kunstnere forstår dette. Andrea Lange foreslo for min hellige kombattant Euterpe, at en psykiater fra hjerneklinikken skulle tilkalles og få meg til å avbryte min Storkunstsolteddystatsseremoni.

Sekularisert flukt.

Det er alltid blitt forsøkt å patologisere den store handling uten profitt i Guds navn. Jeg er Storkunstens sanne Jesus! Selveste Maria Magdalena gjør narr av Guds sønn i messen på Nationaltheatret. Hun latterliggjør (”ja-ja-ja, nei-nei-nei”) hans patetiske alvorskrav. Jeg burde ha demonstrert for kvinnefittene i Kunstnernes Arcimboldo hvordan man i sannhet filosoferer med hammeren.

Jesus i ”Matteuspasjonen” er sterk! Han messer til oss i alvorsånd. Naken og med blod på hele kroppen. Han ser oss i øynene. Han skriker og gråter. Likevel: den sentrale oppgave fornekter han. Han unngår å bli spikret til korset. Judas bebreider ham for flukten fra skjebnen, som var Guds vilje.
Jeg bebreider meg selv fortsatt for at jeg i natten fra 29. til 30. august etter fem timer og 12 minutt sluttet å kaste meg ned foran Jernmannen in absentia og laget av tre. At jeg ga meg. At jeg forlot det såkalte Kunstnernes Hus og igjen gikk på rastløs, sekularisert flukt. Hadde kvinnene tatt definisjonsmakten over min hellige Storkunstsolteddystatsseremoni? Hadde de klart å patologisere meg? Rett og slett definere Storkunsten som vanvidd? Hadde fråtseriets Arcimboldo en gang for alle seiret over Kunstnernes Hus? Ga jeg kalken fra meg, klatret jeg ned fra korset, da jeg forsvant med min hellige kjæreste Euterpe fra Storkunstsolteddystatseksilregjeringsterritoriet? Hvorfor står Jernmannen ikke mer i Arcimboldo, hvorfor heiler jeg, Julian Apostata Blaue, ikke lenger til ham, hvorfor kaster jeg meg ikke mer ned foran ham? Har den neddemokratiserte Høstutsstillingen tatt hele makten i det såkalte Kunstnernes Hus?

Kompromissløs Gudstro.

Fra Blaues performance på Kunstnernes hus, Foto: André Gali.

Brand, som lik meg er en prest ikke av utdannelse, men av kall, beslutter i begynnelsen av sin historie å begrave Gud: ”Godt; mal du ham med krykkestav / jeg går og legger ham i grav.” Våre dagers bestefarsgud interesserer ham ikke. Derfor kan han, innser han i resignasjon, like godt gravlegge Herren. Han savner ekte, kompromissløs og grusom gudstro.
Troen på Storkunstens Jernmann i det såkalte Kunstnernes Hus var like svak. Folk foretrakk å snakke selv fremfor å lytte til hans budskap. Før eksilregjeringens manifestasjon bygget jeg den sentrale Teddy i Arcimboldo av tre og med spikere, og jeg skrev hedringsord på hans sokkel. Som følge fikk jeg alvorlige problemer med restaurantsjefen, som sladret til det såkalte Kritikerlaget. Han var bekymret for at fråtserigjestene skulle skremmes bort av hammerens filosoferende smell og lukt av blodmaling. Etter at jeg hadde forlatt min stat måtte jeg fjerne Teddyen før klokken seks neste dag. La jeg ham i graven? Nei, tross alt ikke! Jeg ga ham et nytt metafysisk rike. 500 meter fra Kunstnernes Dhramsala lot jeg ham regjere. Han ser nå ned på de sanne Kunstnernes Territorium. Kunstnernes Hus er død. Vår Gud er ikke død.

Matteuspasjonen på Nationaltheatret starter med en prest som avholder nattverdsseremonien. Men snart blir det tydelig at presten selv ikke mer tror på Gud, og han er ute av stand til å hjelpe en troende i sin nød. Den troende ser ingen annen utvei enn mitt i kirken å skyte seg selv.
I Kunstnernes Hus tror ingen lenger på kunsten. Troen, ja selve Storkunsten ødelegges av kelnerne, gourmetkunstkritikerne og restaurantsjefen, som i grunnen her er sjefen for det hele. Men også Kritikerlaget og de såkalte kunstnerne var stort sett ikke interessert i Storkunstsolteddystaten, men mer i leppene til kollegaens kjæreste. Lydmannen saboterte eksilregjeringen idet han ikke klarte å skru opp musikken. Deutschland verrecke! ble kun hvisket. Storkunstsolteddystatens eksilregjering fikk lov å regjere i fem timer og tolv minutt i Kunstnernes neddemokratiserte Dhramsala. Så ga jeg meg, så ble eksilregjeringsterritoriet annulert. Bør jeg skyte meg selv? Ingen hjalp meg i min nød.

Comments (3)