Casey Asprooth-Jackson, Gard Aukrust, Hasan Daraghmeh, Mariia Drachuk, Susann Jamtøy, Veslemøy Lilleengen, Magdaléna Manderlová, Sebastian Schumacher, Mariko Takahashi



GAS – KiT Masterutstillingen 2018


Trondheim kunstmuseum, Trondheim
15. mai - 3. juni 2018
Avgang 04.06.18

Mellom atelieret og institusjonen

Hasan Daraghmeh, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

Hovedrommet i midten av Trondheim Kunstmuseums avdeling Gråmølna er viet Mariia Drachuks spredte formasjoner av rødsort skrabbel – nærmest Cy Twombly-aktige i strekfølelsen – klort opp på alle de fire, hvite veggene. På handout-arket med verkskart presenteres dette arbeidet med en temmelig ugjennomtrengelig tekst som oppfordrer oss til å «avskaffe binær, opposisjonell, dikotom tilnærming til vår intra-eksistens og bevege oss mot en mer horisontal selvposisjonering». Teksten danner likevel et abstrakt bilde av det å ville gripe omkring seg, sette merker, komme i kontakt med omgivelsene på en aktiv eller energisk måte. Jo flere ganger en besøkende krysser dette rommet, desto tydeligere trenger verket seg på med sin «noen har vært her og satt sitt merke»-holdning, høyt og lavt på veggene. Arbeidet er utstillingens energiske midtpunkt og kan relateres til flere verk som kommenterer de fysiske omgivelsene.

Magdaléna Manderlovás todelte lydinstallasjon er installert på to av byggets vinduer. En mikrofon henger foran en lufteventil. Installasjonen skaper en sterk fornemmelse av å være fysisk tilstede i bygget. Det virker som et slags lydspeil som får den besøkende til å høre etter om ens egne bevegelseslyder fanges opp og forsterkes. Verket høyner bevisstheten om kroppen og rommet. Det er kanskje derfor det er plassert helt ved inngangen?

Magdaléna Manderlová, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

I et sideværelse ligger gulnede brevbunker, en mengde kart og skjemaer med agrar tilknytning og en eldre militær pilothjelm med påskriften «Schumacher». Arkivfilmer viser militærfly og noen eldre jordbrukere. I et annet rom står et teakskap med trepinner stikkende ut i alle retninger. Over dem henger tynne hvite stoffbiter i hvitt og blått. I skapet står flasker med gyllengul og mørkeblå væske.

Begge installasjonene – både den tyske militær/jordbruks-arkeologien og tørkeskapet for blåfarving – innehar en slags portrettkvaliteter. Førstnevnte installasjon er av Sebastian Schumacher, sistnevnte av Veslemøy Lilleengen. Schumacher går hodestups inn i sin egen slektshistorie, skal man tro det felles etternavnet på pilothjelmen og alle de private brevene. Lilleengen lager sin egen versjon av Hannah Ryggens «potteblått» – urin brukt til garnfarge – og har brukt prosessen til å skape et portrett av beboerne i sitt eget bo-kollektiv. Schumacher på sin side lar materialet ligge og ulme, til Tysklands etterkrigstraume formelig ringer i ørene.

Veslemøy Lilleengen, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

Diverse bøker inngår i Schumachers installasjon, komplett med Universitetsbibliotekets registreringslapper på ryggene. Sammen med de andre tingene er bøkene satt inn i et slags stramt tredimensjonalt rutesystem, og inkluderer blant annet Michel Foucaults Tingenes orden og Walter Benjamins On the Concept of History. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at disse klassikerne er hengt på til slutt, mer enn de er bakt inn i et arbeid som tross alt står godt på egne ben – uten en akademisk kildehenvisning. Og, om slike referanser skulle være nødvendig, så ville f.eks. Rolf Peter Sieferles Finis Germania vært en langt mer aktuell kilde, enn disse svært velbrukte tekstene.

Susann Jamtøys fotobokprosjekt The winding and demanding road that leads you all the way home handler også om sted og slekt. I ord og bilder presenteres en av de siste «heltene» som fortsatt driver gårdsdrift i pakt med naturen; hennes far. Selv om historier om fraflytting fra utkantstrøk og nedbygging av norsk jord- og gårdsbruk er aktuelle tema, går heldigvis ikke portrettet over i sentimental kontemplasjon eller heroiserende hyllest. Stiv posering, vektlegging av naturens dominans, og en skarp og saklig fortelling med fokus på konkrete detaljer gir dette prosjektet en tiltrengt letthet og distanse.

Om dette farsportrettet virker tett på, så kommer Mariko Takahashi seg enda nærmere på det skjøre livet. Hun forteller hudløst om sin egen depresjon etter tapet av sin far, inkludert hennes inntak av antidepressiva. Hele prosjektet dokumenterer et forsøk på å kjøpe seg ut av en desperat situasjon.

Mariko Takahashi, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

Takahashis håpløshet er paret med kynisme i dokumentasjonen av stive regninger fra Londonhotell, shoppingkvitteringer, fotos og notater, og presenteres både som innrammede bilder på veggen og i form av en svært forseggjort bokutgivelse i flere bla-eksemplarer. Jeg innser gradvis at det er arven etter hennes avdøde far som her sløses bort i en flukt fra depresjonen. Ikke uten ubehag lurer jeg i mindre grad på hvordan det går med kunstneren som gjennomlever et helvete, og i større grad på hvor mye denne veldokumenterte galskapen har kostet. Svaret får man på siste side i boken: «I spent £1552.87 for this 5 days journey». Den ligger på et lite kafebord, og Takahashi har til fulle utnyttet utstillingens dårligste plassering: TKM Gråmølnas inngangsparti, nå omgjort til pyntelig hotellobby.

Spennet mellom virkelighet og representasjon ses også i Gard Aukrusts fotografier: Et liggende bilde viser en uklar, horisontal formasjon. Det ligner en hvit og glatt tekstil-haug, men kan like gjerne være et utsnitt fra en massiv isbre. Det blir tydelig at det er ikke hva som er fremstilt, men hvordan det er fremstilt med hvilket medium som er Aukrusts anliggende. Et stående bilde viser tilsvarende en loddrett detalj av en bygning. Dette repeteres med to lignende bilder; liggende motiv i liggende bilder, stående motiv i stående. Det er et slags foto-ontologisk prosjekt, der Aukrust jobber med grunnleggende, mediespesifikke kvaliteter – en forening av bilde og motiv. Som Drachuk i midtrommet viser han en vilje til å konkretisere en uhåndgripelig størrelse: å fange energien i et rom og vise en fotografisk essens. Denne romlige orienteringen finnes også i Hasan Daraghmehs videoprojeksjon som liksom bretter ut den ene veggen som et speilkabinett og insisterer på en umulig stedsspesifisitet.

Gard Aukrust, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

Casey Asprooth-Jacksons A monument proposed involverer et kaotisk opptak fra avdukingen av Mandela Square i Ramallah i 2016, og en mer redigert video med bilder hovedsakelig fra Trondheim. I tillegg kommer notatbøker og skuespillmanus. Installasjonen leker med ideen om å plassere en kopi av Nelson Mandela-statuen utenfor Studentersamfunnet i Trondheim. Etter hvert blir denne noe absurde idéen temmelig politisk: Hvilke monumenter kan plasseres hvor, av hvem, med hvilken effekt? Også her presenteres en seksjon av akademiets bokhylle: Giorgio Agambens politiske filosofi, Tore Eriksens Norway and National Liberation in Southern Africa og kuratoren Tirdad Zolghadrs bok Traction, som plasserer leseren i forskjellige posisjoner tilknyttet makt og maktutøvelse.

For noen år siden utfoldet avgangsutstillingen seg som et eneste stort eksaminasjonsrom – komplett med relasjonell suppeservering og tykke antologier. Denne gangen presenteres vi for et arkiv med oppsamlet materiale, relatert til verkene som stilles ut. Å utforske dette arkivet er å foretrekke fremfor å se studentenes referansearbeider titte frem i installasjonene, som man gjør enkelte steder. Det er kanskje i en iver etter å vise «kunstnerisk forskning» at akademisk litteratur presenteres i denne ellers nokså regulære utstillingskonteksten. Jeg synes ikke det fungerer særlig godt. Litteraturen sår på en måte tvil om kunstens verkstatus og peker tilbake på atelieret og den prosessen studentene har vært gjennom. Og kanskje hadde ikke det vært så galt, om noen av disse arbeidene ble presentert i studentenes atelierer fremfor i en institusjonsutstilling.

Mariia Drachuk, GAS, Masterutstilling KiT 2018. Foto: KiT/ Gard Aukrust.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!