Time as Perspective – Chapter 2

Rosa Barba

Bergen Kunsthall, Bergen
2. februar - 17. mars 2013
Kritikk 19.02.13

Mediearkeologiske lærestykker

Rosa Barba, {ITALIC}Time as Perspective{ENDITALIC}, 2012.

Rosa Barba, Time as Perspective, 2012.

Den pågående digitaliseringen er opphav til et gjennomgripende og raskt skiftende kulturlandskap, men den er også et sosialt eksperiment vi overhodet ikke kjenner rekkevidden av. En av virkningene er en høyere grad av abstraksjon i våre hverdagsomgivelser. Et medium korresponderer ikke lenger med sin apparatur, en mediespesifikk materiell form, men skjuler seg bak de multimediale enhetenes ensartede overflate – gadgets som lesebrettet eller smarttelefonen. Video, foto, radio, internett, diktafon, telefon, tekstbehandling og så videre konvergerer her i en abstrakt form.

Kunsten kan åpenbart bidra med nyanserende perspektiver her. Noe av kunstens kvalitet ligger jo i at den, som modell for kunnskap, ikke insisterer på å etablere sikkerhet eller akkumulere former man kan enes om, men snarere bidrar til å gjøre en situasjon mer sammensatt, eller introdusere en usikkerhet som kan føre til et brudd med konsensus. Den skaper revner i det etablerte, linjer av dissens, andre måter å se tingene på.

Rosa Barbas utstilling i Bergen Kunsthall gir oss en mulig inngang til en bruk av «utdaterte» medier som redskaper å tenke med. I verket A private tableaux (2010) ser vi bilder fra en underjordisk gang der taket er dekket med tegn og figurer som, med kameraet som linse, granskes med en arkeologs undersøkende blikk. Tegnene befinner seg på grensen mellom språk og uklare figurasjoner. De har kanskje en gang hatt en funksjon for ritualer eller vært klare kommunikasjonsredskap. Slik kan vi ihvertfall i utgangspunktet tenke – men i virkeligheten er tegnene del av en kartlegging av tunnelens konstruksjon, en beskrivelse av dens svakheter og styrker. I mellomtekster knyttes tegnene dessuten til den franske forfatteren og regissøren Jean Cocteau og surrealismens automatskrift. Selv om dette verket befinner seg i utstillingens innerste rom, kan det gjerne betraktes som et nøkkelverk på Time as perspective. Verket eksponerer utstillingens optikk: Barba forholder seg jo også, lik en arkeolog, til vår tids mediebilde som sammensatte historiske former som kan graves ut og undersøkes komparativt. Det er  spesielt relasjonen mellom digitale og analoge filmmaskiner som er gjenstand for Barbas mediearkeologiske undersøkelse. Helt konkret er det 32 mm og 16 mm prosjektører det er snakk om.

Rosa Barba {ITALIC} Time as Perspective {ENDITALIC} (2012). Foto: Thor Brødreskift.

Rosa Barba Time as Perspective (2012). Foto: Thor Brødreskift.

I utstillingens hovedverk, 35 mm-filmen Time as perspective (2012), vises vi en rekke oljepumper, såkalte «pumpjacks», i et ørkenlandskap i Texas. Landskapet er filmet ovenfra og forteller ingen klar historie. Pumpene er av typen vi kjenner fra filmer som for eksempel The Giant (George Stevens, 1956) eller den allerede klassiske There will be blood (Paul Thomas Anderson, 2006). Pumpene korresponderer formmessig med de tre skulpturene Color Clocks: Verticals Lean Occasionally Consistently Away from Viewpoints (2012), som befinner seg i det tilstøtende rommet: formen og bevegelsen gjenkjennes fra filmen, men her er det ruller med analog film som sirkulerer gjennom skulpturens maskindeler. På samme vis som i oljepumpene er skulpturene transparente konstruksjoner, men til forskjell fra pumpene er de opplyst innenfra, slik en filmprojektor er det. Selv om skulpturene ligner på prosjektører er det likevel ingen film som vises i tradisjonell forstand, fordi filmremsens gang gjennom skulpturens forskjellige deler ikke projiseres ut i et eksternt bilde, men selv belyses, fra skulpturens indre. Vi er altså vitne til en abstrahert filmmaskin, hvor det bare er selve filmrullens sirkulasjon gjennom et sett spoler som vises. Vi kan tenke oss at montasjen peker mot filmhistoriske bilder, ikke minst det arketypiske amerikanske landskapet i nevnte filmer. Men først og fremst er det de grunnleggende bestanddeler i den analoge filmmaskinen som vises frem.

Rosa Barba, {ITALIC}Color Clocks: Verticals Lean Occasionally Consistently Away from Viewpoints{ENDITALIC}, 2012.

Rosa Barba, Color Clocks: Verticals Lean Occasionally Consistently Away from Viewpoints, 2012.

I verket Stating the real sublime (2010/2011) blir selve filmrullen kjernen av verket i mer enn en forstand. For det første holder den selve filmfremvisningsapparatet oppe: strimlene av film går riktignok gjennom prosjektørens filmspole på vanlig måte, men prosjektøren henger i løse lufta og holdes opp i rommet kun gjennom filmrullens forankring i trinsene i taket, som den også sirkulerer gjennom. I dette verket finnes det en projeksjon, men filmen som vises på veggen vis-à-vis apparatet er fortellingen om prosjektøren som mekanisme i rommet. Det vi får se projisert på veggen er bildet av slitasjen som påføres filmrullen og støv som legger seg på selve filmrullene. I en viss forstand kan vi her snakke om et filmapparat som viser seg selv, som gjør seg selv til et bilde, gjennom måten det er montert i rommet. Dette blir enda tydeligere i verket Coupez ici (2012), hvor filmrullen nok en gang, som i Color Clocks, ruller gjennom spoler uten noen projeksjon. Også her er selve rullens bevegelser opplyst innenfra, men til forskjell fra Color Clocks er rammen blitt museal: de opplyste filmrullene er rammet inn som et maleri. Som medium – men ikke som tankefigur – er den analoge filmen er i ferd med å bli overflødig, arkivert som museumsgjenstand.

Rosa Barba, {ITALIC}Coupez Ici{ENDITALIC}, 2012.

Rosa Barba, Coupez Ici, 2012.

I alle disse verkene er det snakk om en klarlegging av enkeltdelene i en maskin, noe som går i motsatt retning av den tilslørende abstraksjonen som ligger i multimediale enheter, som for eksempel iPhonen. Det interessante her er altså ikke at Barba «graver ut» en form som er i ferd med å gå i glemmeboken, men at hun bruker det utgravde som optikk for å se vår tids digitaliserte verden for å stille den i relieff mot medieformer som er i ferd med å forsvinne. Ved å insistere på å analysere det analoge eksponeres den digitale teknologiens mangel på transparens. Hun setter spørsmålstegn ved det progressive synet på teknologi som impliser at medier utdateres og havner på historiens skraphaug. Det ligger en blindhet her, antyder Barba, som vi kan bote på ved å klarlegge hvordan fortidens teknologi kan fortelle en annen historie om hvordan vi forholder oss til mediene vi omgir oss med idag.

Saken er med andre ord ikke nostalgisk fetisjering av det forgangne som estetisk form eller historisk faktum, men insisteringen på verdien av å ikke la seg sluke av perspektivene, eller mangelen på perspektiver, i sin egen samtid. Det ligger en viss ironi i insisteringen på analoge mediers kognitive verdi, deres perspektivskapende potensial – i denne forstand er det jo snakk om en rematerialisering, snarere enn en dematerialisering. I spennet mellom analogt og digitalt filmformat skaper Barba en arkeologisk motivert inngang til filmmediet. Parallelle medievirkeligheter som ikke lar seg forene, men som heller ikke lar seg skille fordi de er fanget i samme form, i samme situasjon, eller ramme. Her kunne vi bruke Coupez ici for å lese utstillingens analytiske modus: i likhet med filmrullenes museale presentasjon i dette verket er Barbas utstilling som sådan en innramming av et perspektiv hvor det analoge ikke ekskluderes, men gjøres til en del av det digitale hegemoniets bilde av virkeligheten. Den underliggende tanken synes å være at ingen maskiner eller estetiske former i virkeligheten utdateres, men at deres opprinnelige funksjon omdefineres til å være utgangspunkter for kritiske perspektiver på de formene som utkonkurrerer dem.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!