Ebba Bohlin, Kaia Hugin, Per-Oskar Leu

Kuratert av Johanne Nordby Wernø



Entrée, Bergen
25. mars - 24. april 2011
Kritikk 04.04.11

Med munnen full av jord

Kaia Hugin, Motholic Mobble part 3, 2009. Stillbilde fra video..

Nå er det så mye som skjer her at jeg er usikker på hva jeg egentlig tenker, så jeg tyr til det velprøvde grepet å organisere det i små nummererte stykker. Det er uansett lenge siden jeg gjorde det, så det kan fort bli gøy:

1.
«Må folk tråkka i møkka?» Spørsmålet sto å lese på vinduet til Entrée dagen for åpningen, skrevet i – nettopp – møkk, av en ukjent nattlig kritiker, men fjernet i god tid før kl 19.00 da hvitvinen sto på bordet. La meg dvele litt ved dette, siden det skyldes et av de, isolert sett, ganske drastiske grep Nordby Wernø har tatt som kurator. I den borterste enden av lokalet befinner seg nemlig arbeidet här, av Ebba Bohlin: en sølete brun leire iblandet noe faenskap som gjør at den ikke tørker. Den likner aller mest på et osean av sjokolade, og befinner seg også til dels utenfor lokalet der den gir skinn av å ha sipret ut under vinduet og fortsatt ut på fortauet. Dette er altså både grunnen til den ukjentes spørsmål, og det medium spørsmålet er stilt i. Det kan enkelt besvares med et «Nei» da det ikke på langt nær dekker fortauet, men bare befinner seg aller nærmest veggen – men vedkommende må nesten ha klart å tråkke i det likevel, for hva ellers ville motivere en slik intervensjon? Men det som opptar meg, som medmenneske og kurator, er hvorvidt man burde valgt å la dette stå heller enn å vaske det vekk. For hvis man velger å understreke det organiske aspektet ved samtidskunsten på denne måten – der den altså til dels befinner seg utenfor lokalet – ber man jo nesten om interaksjon fra verden utenfor. Og når den da kommer ville det vært konsekvent å bare la den stå igjen – særlig når den er såpass bøllete. Bare en tanke, eller en mulighet som ligger og surrer i mitt bakhode.

Ebba Bohlin, här, 2011. Installasjonsbilde.

2.
«Pica: et adferdsmønster der den som er rammet, gir etter for en trang til å spise en utvalgt substans – gjerne jord, isbiter, fargestifter, hår, såpe eller lim.» Dette er utgangspunktet. Eller noe av utgangspunktet. Når jeg leste dette på invitasjonen regnet jeg med en mer markert fetisjering av forskjellige materialer enn hva som er tilfelle. Samtidlig er kroppens møte med materien mye mer brutal innenfor disse veggene. Kaia Hugins manisk monotone bruk av den egne kroppen som et instrument for hva som 30 år tidligere ville blitt definert som landscaping, men som vi nå heller tenker på som en performativ intervensjon i det vi ser dette på video, er kanskje det mest slående eksemplet. Hvor er arbeidet, egentlig? I handlingen eller i resultatet? Eller overalt? Pressemeldingen bruker – i forhold til noe helt annet – det nå stigmatiserte ordet «omdreiningspunkt» (noen ord får denne smitten ved seg når de i en periode blir brukt hyppig av mange, «diskurs» er et annet eksempel som ikke er blitt særlig brukt siden 2005) – men Hugin opererer med en bokstavelig vri på begrepet der kroppens sirkulære bevegelser gradvis borer seg ned i materien. Og materien er, vel, selve planeten, egentlig. Perspektivet blir destabilisert når man ser det gjentatte ganger; du kan ikke ta det du tror deg vite for gitt. Fuck, du kan ikke en gang ta planeten for gitt.

Per-Oskar Leu, Crimes of the Future, 2011. Video, dyrepels, 6 fotografier. Installasjonsbilde.

3.
Bortsett fra Per-Oskar Leus pelsluer – det nærmeste vi kommer noe i nærheten av nytelsesbasert komfort (men bare såvidt), graviterer det hele faktisk ned mot en nitty-gritty problemstilling rundt dette ene; jord. Smuss, lort, leire, støv – formene det kan anta er mange. Du kan rulle deg i det, gni det inn, spise det, og før eller siden vil du rett og slett bli en del av det. Pelsen blir det ene, isolerte motargumentet som er tilstede her; en form for beskyttelse og det eneste med et reelt erotisk potensial, selv om det er noe jeg reflekterer over som en mulighet først i ettertid. Der de henger lavt – enda et drastisk kuratorisk grep (la meg gå over dette nærmere i neste punkt) – befinner de seg på samme nivå som de dyr de en gang var en del av, og fremstår mer enn noe som individuelle vesener, eller avleggs slektinger til utstoppede dyr, og med en liknende funksjon; pynt med mulighet for kritisk refleksjon.

4.
Fra mitt ståsted er kuratering generelt et spørsmål om enten eller. Tilstedeværelsen av kuratoren er oftest som best de ganger du enten ikke merker den, eller når den blir dønn umulig å overse. Johanne Nordby Wernø bruker dette rommet – og litt av fortauet, som nevnt innledningsvis – til å bryte de fleste uskrevne regler for hvordan man skal gå frem, men ender likefullt opp med en avveid balanse i rommet. Ingenting befinner seg i øyehøyde her; det meste er plassert nært gulvet. Noe rett under taket. Med tanke på hva det faktisk handler om, er denne insisterende groundingen av tingene fullstendig logisk. Samtidlig tar jeg meg i å pønske på hvordan en serie såpass radikale kuratoriske grep som faktisk er tatt likefullt ender opp så… ryddig, liksom. Eller faller det seg naturlig når man i forhold til utgangspunktets iboende kaos med dette understreker hvem det er som i siste instans har kontroll over situasjonen? Nesten demonstrativt, egentlig? Og er det da ikke noe bekreftende over det at når prosjektet rører seg bittelitt ut av den institusjonelle hvite kuben vil et eller annet anonymt vesen der ute øyeblikkelig bombe vinduet med et spørsmål som i ytterste forstand dreier seg om nødvendigheten av å bevege seg ut av det avgrensede rommet som jo galleriet faktisk er? Jo mere jeg grubler over det, jo hetere blir mitt ønske om at denne intervensjonen kunne fått bli en integrert del av utstillingen.

Ebba Bohlin, här, 2011. Installasjonsbilde.

5.
Det får meg også til å huske de gangene for noen år tilbake da Ivan Galuzin lot seg graves ned med et lite rør til å puste gjennom. Det å bokstavelig gå underground, ønsket om å være en del av verden og ikke bare renne rundt på overflaten slik de fleste av oss gjør. Ligger ikke det samme ønsket latent her og brummer på en lav frekvens i bakgrunnen? Eller er det bare meg og min egen fordømte person som siver inn i denne teksten nå igjen? For et øyeblikk siden levde jeg et stille og tilbaketrukket liv i Bergen og reiste til Oslo hver uke for å få med meg det som skjedde. Plutselig er det helt snudd om. Visste jeg ikke det ville skje? Jo, jeg nevnte muligheten for det scenariet allerede for fem år siden og har mast om det gjentatte ganger siden da. Nå trenger jeg ikke mase lenger. Denne utstillingen, som – det må også nevnes – utmerker seg med en veldig merkelig dynamikk jeg ikke helt klarer å lokalisere hvor kommer fra, vinner jo også på å vises nettopp her og nå. Den ville fungert fint andre steder og, men det er noe ekstra som ligger i den elektrifiserte luften på vestlandet for tiden; dette at potensialet oppdages av en større gruppe mennesker på samme tid pleier jo å få konsekvenser; aktivitetsnivået er ganske enkelt skrudd vesentlig opp i løpet av de siste årene. Det vi ser er etableringen av en kunstnerisk metropol. Noen vil sikkert si «re-etablering», men det er bare tull; det som skjer nå er noe ganske annet enn hva som eventuelt må ha skjedd i gamle dager. Mulig jeg vil bli nødt til å flytte tilbake. Jeg har jo tross alt ikke vært i Oslo siden jeg flyttet tingene mine dit.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!