Matthew Barney

Oslo internasjonale filmfestival, Oslo
Kritikk 26.11.06

Matthew Barney’s Drawing Restraint 9 og kjedsomhet

Tarkovskij sa en gang at han brukte kjedsomhet som et fortellerteknisk grep: ved å tøye grensene for hva tilskueren kunne holde ut å se skilte han de virkelige tilskuere, kjennerne, fra cinematiske jålebukker og andre wannabes.

Det slo meg nylig at Matthew Barney driver med lignende grep, ikke minst etter å ha sett hans monstrøst symbolladede, og ellers ganske voldsomme, Drawing Restraint 9, som nylig ble vist på Oslo Internasjonal Filmfestival.
Man kan si mye om Barneys filmer, men vanvittig langdryge er de. I Drawing Restraint 9 er det Japan og sekvenser fra japansk folklore og hang til ritualer som er materialet. Og det er fett, hvalfett og menneskefett nærmere bestemt, som gjelder denne gangen (og ikke vaselin). Som Elias Canetti i Stemmene fra Marrakesh eller Roland Barthes i Tegnenes rike er filmen først og fremst et møte mellom to ikonografier, to tegn-regimer: i dette tilfellet Barneys og Japans. Mot slutten støpes også hans velkjente symbol i hvalfett. Eller riktigere sagt: støpeprosessen foregår i hele filmen, ja, filmen er, i overført betydning, denne støpeprosessen. Barney Japaniseres og Japan “Barneyfiseres”, kunne man kanskje si – med Barthes bok om Japan i bakhodet. Det hele munner ihvertfall ut i en hyllest til ritualet som meningsskapende handling og en måte å kartlegge den foreliggende verden på. Eller, og det er nok minst like riktig, en innstiftelse av nye verdener gjennom ritualets insisterende bruk av rytme, refreng og repetisjon. Men, kanskje først og fremst, en stor utfordring for tilskuerens tålmodighet. Noen andre som har sett filmen og har synspunkter?

  1. Innlegg fra Kjetil Røed

    Slither var definitivt en skrekk-oppkvikker fra ifjor, ja. I tillegg var det mengder av barokk humor, hvor ubehaget alltid satt i magen selv når latteren var på sitt mest iltre, mens Barneys film: ja, stort sett var blottet for humor (de scenen hvor den var der var den så knusktørr at det i seg selv nesten var litt flaut). Men begge filmene dreier seg jo om kroppens oppløsning: i Barneys tilfelle; blir hovedpersonene lyriske vesener, en poetisk metafor for kjærlighet og tingens sykliske orden (med en usedvanlig brutal metamorfose til grunn riktignok). Mens i slither får vi fortalt at alt i grunnen er dritt, jord, møkk, krypdyr – ting som kravler langs bakken eller under den – slapstick-aktig og slimete. Jeg foretrekker vinglete zombie-humor som memento mori snarere enn barneys lyriske oppskruddhet.

  2. Innlegg fra kunstkritikk.no

    The film SLITHER, which opened today and deals with an alien plague that turns people into zombies via giant worms that crawl into their mouths (amidst tons of excessive gore), just rated a 90% at rottentomatoes.com, making it the best-reviewed film of the year thus far.

    Millions of turtle-necked butthole film snobs are crying into their fuzzy navels right now.

    …And all was right in the world.

    On the flipside of the SLITHER phenomenon we have æDrawing Restraint 9”…the new film by ærevolutionary” filmmaker Mathew Barney. Yo, film students…remember that kid in your class who brought in footage of his penis covered in a tea cozy while a clown covered in pancake-batter pointed (while laughing maniacally) at a photo of a stewardess with Down’s Syndome and told the class it represented the duality of man’s fear of death vs his fear of truly…I mean TRULY being….alive? Remember how you all beat the crap out of him in the parking lot after class on basic principle?

    Well, Mr. Barney (who is currently schtupping Bjork) has made a living out of the aforementioned style of æHey, I can see my kidney!” head-up-your-own-rear pretentious filmmaking. This is the guy who gave us the CREMASTER CYCLE, a 3 + hour work of æartistic” filmmaking that, albeit pretty to look at, was the equivalent of your buddy giving you directions to his house by taking a dump in a punch bowl and pouring it on your newly-bought German Sheperd, spelling æNow you Know the Way, My Friend” on the dog’s hindquarters with his fingers before stripping down to a chamber maid’s uniform and skipping away into the sunset.

    I’m being dramatic, right?

    No. I’m not.

    I had a kid at GA State try to convince me that Mr. Barney was a true artist (except he pronounced it æarteèste”, a habit that ended after I slapped him the face) by equating his work to that of a local musician who’d recorded an album so horrible that, when played at high volumes, it triggered the fight-or-flight response in nearby listeners, causing them to run for cover in a panic. æThus”, Captain Douche-Face explained. ”…through the brutal aspects of his expression, the arteèste (SLAP!) uh…I mean…artist…creates a true and beautiful thing: honest human response.”

    I stared at him and smiled. He looked back at me uneasily. I put my zippo lighter back in my pocket as I turned and walked away.

    æYour crotch is on fire, Pierre.” I said casually.

    He looked down and, whaddayaknow…his dinger was aflame. He began batting at it furiously, bruising the unholy hell out of his wang as he put the fire out with his bare hands.

    Pain and relief.

    Safety through Agony.

    Freedom via Torture.

    Duality.

    True Life through a Final Death.

    (Insert Phillip Glass music here)

    He had become my own work of art. Through him, many on the Northbound metro-rail train witnessed a very special thing that night: an honest human response.

    I leave you with this, the synopsis to Barney’s latest masturbatory opus:

    æThe core idea of Drawing Restraint 9 is the relationship between self-imposed resistance and creativity, a theme it symbolically tracks through the construction and transformation of a vast sculpture of liquid Vaseline, called æThe Field”, which is molded, poured, bisected and reformed on the deck of the ship over the course of the film.”

    (Vaseline????)

    For the record, there are zero entries into the Drawing Restraint æseries” before this one. The 9 acts as a symbol, you know.

    Kinda like they did with Leonard 6.

    Le sigh

    Screw it…I’m gonna go watch Predator.

    by tiagovel (Sat Apr 1 2006 18:16:01 )

    ( Opprinnelig feilpostet av “The all singing all dancing crap of the world” (eller spacemonkey) i tråden OPPRØR SOM MAINTSTREAM. ) Red. anm.

  3. Innlegg fra Judith

    Ellers slo den meg ikke som spesielt kjedelig “ selv om jeg er enig i at Björk var irriterende i sin avvikende, lett fjollete habitt inledningsvis, (hun kom seg når hun fikk stelt seg litt) “ bygget som den var over den klassiske formelen for mainstream action: SEX VIOLENCE & THE DESTRUCTION OF PROPERTY. Eller meltdown da om du vil, av noe appropriert ervervet møysommelig konstruert.

  4. Innlegg fra Judith

    Pepe og Phuqphaze må da ha noe clout her.

  5. Innlegg fra arve kleiva

    Finnes det ikke noen her, med makt & innflytelse i kunstlivet, som kan få satt opp Cremaster-syklusen på nytt, gjerne med et heidundrandes «seminar» som unnskyldning? Alle filmene, gjerne med Drawing Restraint på kjøpet. Og takk for tråden, Kjetil. Tror forresten du har helt rett.

  6. Innlegg fra arve kleiva

    Mmm, insens, og var ikke musikken svært siterende? Mente ihvertfall jeg hørte klare sitat fra Black Rider, av alle ting, hele det serielle kor- eller vokalpartiet? Fascinerende hvor forskjellig hun opptrer på lydspor og i bilde, eller hvor forskjellig funksjon hun tar, og hvordan de ikoniske Bjork-partien i musikken blir direkte frastøtende (for meg, ihvertfall) på grunn av overlagringen av tekst og bilde.

    [Er det lov å anbefale en novelle av Rolf Stenersen her, tror den heter Ambra? Fantastisk. Unnskyld. Men den er et apropos]

  7. Innlegg fra Judith

    Bår, den den store flytende steingreia var det største stykket ambrosia, eller ambergris, Nisshin Maru noensinne hadde tatt ombord. Duften av den gjennomtrengte absolutt hele skipet. Dette forteller verten umiddelbart etter teseremonien.

  8. Innlegg fra Judith

    Hun selv opptrer løsrevet fra at det er hennes soundtrack som ligger over. Denne musikken er helt instrumentell (pnehehehe, pun intended) i gjennomføringen og flyten i fortellingen.

  9. Innlegg fra arve kleiva

    Jeg syns det utfordrende ved filmen, og det nye for min del, var bruken av Bjork eller mer presist av berømmelse. Barney har brukt kunst- & popikoner før, selvsagt, men jeg har ikke sett akkurat denne brytningen mellom Barneys transformasjonssekvenser og ikonets motstandskraft før (i Cremaster underkastes alt transformasjonen, eller opplagte sammenhenger ødelegges). Det er uhyre irriterende med Bjork, nettopp fordi hun i lange faser forblir det etablerte ikonet Bjork, mens de andre elementene lar seg transformere og integrere, ganske lett egentlig. Bruken av arbeiderne, skolebarn, sjøfolkene, etc., havne- og industri-arkitekturen, understreker berømmelsen ytterligere (disse skikkelsen er eklatant uberømte) “ og filmen handler jo også om arbeid, arbeidets former, som i Cremaster-syklusen. Men her skjer det noe annet. Berømmelsen forblir, etter min oppfatning, død, platt repressiv, kjedsommelig, tanketom. Kjendisen er ellers en slags kollektiv og offentlig kåtskapsdings, en slags porno, omtrent som varen/reklamen, her er den bare dum, opplagt, tømt “ skjønt, i løpet av påkledningen og gjennom teritualet, er transformasjonen sterkere enn kjendisen, eller den form de transformeres av (maskene og teritualet) er sterkere en formen ‹kjendis›. Denne filmen var tristere enn Cremasterfilmene, syns jeg. Og om man skal lese fortellingens slutt som en slags konklusjon eller kvasikonklusjon, slik man av etablerte grunner gjerne gjør, kvitter Barney seg meg med kjendisen og flytter som hval til et eventyrhav. Kjendisen bare innføres og fjernes igjen, uten at det egentlig skjer noe (annet) med den.

  10. Innlegg fra christin_holthe, evnt. Christin E. Holthe Olsen

    jeg har klart å legge den store irritasjonen over Bjørk & Barney litt bak meg i dag, og min selektive hukommelse gleder seg nå over filmens første tredjedel som faktisk var en glede og nytelse

  11. Innlegg fra Kjetil Røed

    nei, den er ikke tom, men oppleves som ekstra intens pga det utstuderte alvoret og, ihvertfalll som i denne filmen, den selvopptatte tonen, med utgangspunkt i Björk og Barney som par. Dette med dem som kjærester av mytiske dimensjoner blir litt overload. Men ellers enig, og som jeg sa: det er en fortellerteknikk, eller et estetisk grep som i og for seg er interessant og setter scenen for betraktningen også.

  12. Innlegg fra Boel Christensen-Scheel

    Kjedsomheten er ikke bare tom da, hvertfall ikke i barneys filmer (tenker særlig på cremaster cycle…) -men den sliter en ut, og det gjør noe med en ubevisst, både fysisk og psykisk. Man føler seg utsatt for både “strain” og “re-strain”… Å tvinge noen til å følge med på en i mange timer uten pauser er jo en hjernevaskingsteknikk, man brytes ned av utslitthet, evt. av kjedsomhet. Kunstnere som tvinger publikummet sitt inn i denne kjedsomheten tvinger dem inn i en bestemt tilstand, et slags vakuum eller en boble der man blir mer mottagelig for stemninger der og da, man slipper etterhvert noe av sin kritiske distanse og presses inn i kunstnerens “performative rom”.
    Tenkte på Barney da jeg så Robert Wilsons 4 timer lange peer gynt i fjor…det er virkelig en slags tvang/fysisk-psykisk manipulasjon brukt som estetisk teknikk…

  13. Innlegg fra Bår Stenvik

    Hm. Jeg fikk ihvertfall med meg ordet ambergris. Og det er ifølge wikipedia dette:

    ‘Ambergris occurs as a biliary concretion in the intestines of the sperm whale, and can be found floating upon the sea, on the sea-coast, or in the sand near the sea-coast. Because lumps of ambergris with embedded beaks of giant squid have been found, scientists have theorized that the whale’s intestine produces the substance as a means of facilitating the passage of hard, sharp objects that the whale might have inadvertently eaten.’

    Ellers er jeg nysgjerrig på den store flytende steingreia. Var det en fossilting tro? Det var jo et fossil/evolusjonstema på gang? Med en svart ting inni som matcha den hvite ryggrad/barney-aktige som jeg aldri skjønte hvor kom fra? Kanskje jeg ikke skal si noe mer før jeg har undersøkt på internett hva slags tolkninger som er ute og går …

    For øvrig skulle jeg ønske noen hadde sagt til meg en gang at jeg var ‘klart visuelt gjennomført’;)

  14. Innlegg fra Kjetil Røed

    Jeg var sikker på at det var hvalfett. Det så ihvertfall ut som smeltet fett. Men antagelig, såvidt jeg har kunnet finne ut, var det faktisk petroleum jelly.

  15. Innlegg fra christin_holthe, evnt. Christin E. Holthe Olsen

    en klein fellesrunk av en bryllupsseremoni.

  16. Innlegg fra André Gali

    Personlig synes jeg ritualene fungerte best, sånn som te-rituale. Filmene til Barney er ofte lange eller kanskje aller helst treige, seige og krevende, men jeg lar meg ofte fascinere av estetikken – alt fra materiale og skulpturelle former til lyssettingen. Drawing Restaint 9 manglet litt av den gjennomførte estetikken fra Cremaster Cyclen samtidig som Barney repodruserer mange elementer derfra, som det symbolet som går igjen i hele hans kunstnerskap. Jeg vet ikke hvor du har fått det fra at det skal være hvalfett Kjetil, men i filmen No Restraint som ble vist i ettermiddag på Lillebil og er en dokumentar om Drawing Restraint og Barneys utstilling i Japan, fikk jeg inntrykk av at det var vaselin, eller Petroleum Jelly, som ble støpt på hvalbåtdekket i filmen. Ellers er jeg enig i at det blir en slags bryllupsseremoni over filmen.

  17. Innlegg fra Kjetil Røed

    Her er vi inne på ting. Mye av problemet med drawing restraint 9 er nok forholdet mellom Bjørk og Barney: til slutt får man inntrykk av at den er bare er en ekstremt dyr og avansert bryllupsseremoni, eller hyllest til deres kjærlighet. Det hele blir derfor litt klamt når det er gjort med en så innstudert langdryghet og blottet for humør/ humor (bortsett fra barberinga mens bareney sov: den la jeg også merke til, Christin. artig scene). Avslutningen hvor paret regelrett fortærerer hverandre/ spikker hverandre til hvaler, er ekstremt selvopptatt. Jepp. Jeg har inntrykk av at Cremaster-filmene er bedre enn denne, i det minste nummer 3 i rekka som er den eneset jeg har sett foreløpig. Den er ihvertfall, som hun jeg så Drawing Restraint sammen med, mye vakrere og åpenbart klarere visuelt gjennomført.

  18. Innlegg fra Sara Lena Yri Cools

    Jeg har ikke sett filmene og burde kanskje derfor ventet med å kommentere, men jeg har ofte lurt på hvordan man skiller filmer som bruker kjedsomhet som virkemiddel fra filmer som bare er kjedelige. Og lurer man ikke flere enn bare jålebukkene og wannabesene i fella? Det blir jo ikke mindre kjedelig fordi regissøren bevisst har gjort det kjedelig.

  19. Innlegg fra christin_holthe, evnt. Christin E. Holthe Olsen

    Jeg er glad du tar opp dette Kjetil. jeg likte drawing restraint helt til Bjørk dukka opp. Etter det fikk jeg bare en klein følelse av at kunstnerparet var på hvalfangsttokt og gikk gjennom jævlig mange slitsomme irriterende meningsløse ritualer bare for å være skikkelig saiko kunstneriske og rare. Det var moro når barbereren barberte bort håret til barney mans han sov, men det var det visst bare jeg som synes. Makan til humørløst par skal du lete lenge etter! Og hva var vitsen med å lage en så fin form til hvalfettet når det ikke holdt seg i formen allikevel? Jeg vred meg i stolen når de drev og skar av hverandre bena, og hadde egentlig bare lyst til å gå hjem. Men jeg holdt ut, og fikk gleden av å oppdage at bjørk og barney var blitt til to hvaler. Jeeeey!

    Min siste Matthew Barney film. Jeg liker han ikke, sånn er det bare. Og nå har jeg faen meg begynt å mislike Bjørk også. Triste greier. Men de trenger jo ikke meg, for de har jo hverandre.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!