Behind Silence

Janne Kruse

Kunstnerforbundet, Oslo
7. mars - 31. mars 2013
Kritikk 22.03.13

Materiell utmattelse

Janne Kruse, {ITALIC}Behind Silence{ENDITALIC}, 2013. Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Janne Kruse, Behind Silence, 2013. Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Janne Kruses foldede stålstrukturer (In Search of Temporality, 2012-13) minner om lett krøllede papirark som et likegyldig vindkast har brakt med inn og spredd vilkårlig utover gulvet i den langstrakte vindussalen i Kunstnerforbundet. Kruses stålplater er dog mye større og tyngre enn A4-ark. Jeg vil anslå høyden deres til å ha vært omtrent lik min egen, før de ble brettet sammen, eller «kroppsfoldet» som det heter i kunstnerens terminologi.

Den kliniske ståloverflaten forbindes primært med industrielt fremstilte produkter, og amerikanske minimalister som Donald Judd, Robert Morris og Richard Serra, eller postkonseptualister som Jeff Koons. «Kroppsfoldingens» betoning av prosess, samt stålflakenes ekspressive form, setter imidlertid også utstillingen i dialog med et mer modernistisk narrativ.

Janne Kruse, {ITALIC}In Search of Temporality{ENDITALIC}, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Janne Kruse, In Search of Temporality, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Skulpturene til Kruse svaier lett når jeg passerer dem, noe som forsterker papirassosiasjonen. Antageligvis har det vært nødvendig å benytte et tynt stål for at denne kroppsfoldingen overhodet skulle være mulig. (Jeg ser for meg Kruse som en voksen kvinne i normal størrelse, veiende et sted mellom 55 og 70 kg – altså er det begrenset hvor mye motstand hun greier å overvinne i metallet hun jobber med, kun ved hjelp av egen vekt.) Flakene er revnet her og der – små rifter er oppstått der det tynne metallet er blitt strukket for hardt. Ellers er det få spor etter prosessen, utover de intenderte brettene. Overflaten er matt, men gir likevel en fordreid speiling av rommet, som bølgende lysstriper og linjer. Denne uklare og tilfeldige speilingen er det nærmeste man her kommer innrefleksjonen – bokstavelig i dette tilfellet – av noe utenfor det selvomsluttende møtet mellom kropp og materiale.

Janne Kruse, {ITALIC}Document of Empty Space{ENDITALIC}, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Janne Kruse, Document of Empty Space, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Prosessen er åpenbart av betydning for Kruse, hvordan hun selv aktivt former materialet sitt. Det er nærliggende å tenke at en slik betoning av kroppen som avsender aktiverer et ekspressivt kunstbegrep. Men samtidig er det hele holdt i et så affektløst og mekanisk register at handlingen effektivt avsondres fra en mer kompleks subjektivitet. Kunstneren er redusert til sin egen tyngde. Stålplatenes form blir en noe intrikat og klossete speiling av dette fysisk faktum. Skulpturenes volum er, lik den formende gesten, tømt for innhold.

Ved siden av disse foldede stålplatene viser Kruse også to innrammede monotypier (Document of Empty Space, 2013) hvor det kroppsfoldede stålet er benyttet til å presse oljefarge på store papirark. Resultatet er ironisk nok et impresjonistisk dryss av punkter der tyngdeforskjeller gir utslag i varierende tetthet (ironisk fordi impresjonismen var opptatt av en subjektivering av persepsjonen, mens det her ikke finnes noen medierende persepsjon mellom motiv og avbildning). Der den brunrøde fargen, som minner om koagulert blod, er tettest finner vi nedpressede punkter og linjer i papiret, som spor etter stålets harde kanter.

Janne Kruse, {ITALIC}Autograph{ENDITALIC}, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Janne Kruse, Autograph, 2013. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet.

Både stålplatene og monotypiene i denne utstillingen inviterer til projiseringer av antropomorfe egenskaper. Selv om kroppshandlingen er repetetiv og uten emosjonell investering hentes det likevel inn en rest av sentimentalitet gjennom Kruses performative «dialog med materialet». De tre bitene med flathamret armeringsjern (Autograph, 2013) er nok verket på utstillingen som best styrer klar av denne noe beklemmende kroppsnærheten. Jernbitene har en vablet, organisk kontur, og den sprukne overflaten bærer tydelig preg av å ha blitt slått. Jernbitene måler ikke mer enn en 20-30 cm, og de er konseptuelt og prosessuelt distansert fra kroppen gjennom hammer-redskapet. Ved å vektlegge et mer mekanisk og prosaisk arbeid, heller enn den koreograferte «kroppsfoldingen», angir de en retning ut av den romantiske solipsismen som preger utstillingen forøvrig.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!