Zooid

Ragna Bley

Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, Oslo
11. mars - 21. mai 2017
Kritikk Artikkel på Engelsk|15.03.17

Materialer søker form

Ragna Bley, Zooid, detalj, 2017. Foto: Ove Kvavik.

Ordet zooid brukes i biologien om enkeltindivider som inngår i større såkalte koloniorganismer, for eksempel undersjøiske mosdyr. På gulvet i Ragna Bleys utstilling Zooid på Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo sitt visningssted i Bjørvika er det en «koloni» av trettifire små, leiraktige bronsefigurer som kan minne om organismer på havbunnen. Utstillingstittelen er imidlertid først og fremst en metafor som understreker verkenes konturløse karakter. På verklisten er bronsefigurene oppført med titler som samlet danner en lang og delvis forståelig setning: Ok cool let’s try følges av to make sure, that you are ok og with this one, og så videre. Poenget er åpenbart at det enkelte elementet kun er meningsfullt som del av en syntaktisk, organisk eller installatorisk enhet.

Ragna Bley, Zooid, installasjonsbilde fra Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, 2017. Foto: Kunsthall Oslo.

Utstillingens hovedverk er de ni abstrakte maleriene som strekker seg fra gulv til tak i det over tre meter høye gallerirommet. De er malt med sterkt uttynnet akryl på ugrunnet hvit seilduk, noe som gjør at pigmentene vekselvis flyter utover og trekker inn i underlaget – om man da overhodet kan skille mellom malt overflate og underlag i disse arbeidene. Det er egentlig mer korrekt å si at seilduken er farget – slik som tekstiler er det – snarere enn malt. Heller ikke motsetningsparet figur og grunn er særlig brukbart når man skal beskrive Bleys abstraksjoner. Fargefeltene siver over i hverandre, oppløses og utvannes. Noen steder er det riktignok større variasjoner i malingens karakter og fargemetning, som Flatter runoff, der man ser tydelige spor av pensel og spatel, eller Plastic sluice, som veksler mellom nesten helt utviskede former i de mest vasne feltene, og partier med seige, oljeaktige marmoreringseffekter.

Utstillingen dramatiserer kunstnerens begrensede kontroll over materialenes kjemiske samspill. I et intervju i avisen Klassekampen forteller Bley at hun aldri vet hva som venter henne når hun kommer tilbake til maleriene dagen etter en arbeidsøkt. I arbeidene som Bley viste i gruppeutstillingen Roaming på Unge Kunstneres Samfund i fjor høst, var pigmentfylte lommer sydd fast på lerretene. Lerretene var plassert i en underjordisk sjakt mellom fortauet og kjellervinduene, og malerienes foranderlige utseende var dermed avhengig av nedbørsmengden i utstillingsperioden. I Zooid flyttes fokuset i større grad fra prosess til ferdige bilder, men også her består den kunstneriske gesten først og fremst i orkestreringen av kalkulerte tilfeldigheter.

Fargevirkningene er selvsagt også preget av tilfeldigheter, og valørene er vekselvis lyse, utvannede, og dype, mettede. Men jeg merker meg at grønnlige blåtoner og rødfiolett er blant de dominerende fargene i Bleys malerier. Det er et fargespekter som er blitt brukt påfallende hyppig i samtidskunsten de siste årene, ofte påført med airbrush, med digitale graderingseffekter, eller med uttynnet, vannbasert maling, som hos Bley. Hvorfor disse fargene er så fremtredende nå er vanskelig å vite, men her kan kanskje Bleys bilder gi svar.

Ragna Bley, Zooid, installasjonsbilde fra Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, 2017. Foto: Kunsthall Oslo.

Resultatene for «visuelt lignende bilder» når jeg søker med Bleys malerier i Googles search by image-funksjon, er bølgeformasjoner og undervannsscener, men også krystaller og eteriske, kitschy New Age-motiver. Det er overraskende, men samtidig opplagt: New Age-estetikkens farger er nettopp fiolett og blågrønn, og ikonografien kjennetegnes av former og vesener som er flytende, grenseløse og transparente. Nyreligiøsitetens holisme er den spirituelle pendanten til Bleys naturvitenskapelige metaforer. Men den har også paralleller til digitale teknologiers sammenlenkede kretsløp, og til de utopiske forestillingene om utviklingen av en oppkoblet, kollektiv bevissthet.   

Bleys malerier er selvsagt ikke abstrakte illustrasjoner av alternativbevegelsens kosmologi, like lite som de representerer marine organismer, eller futuristiske fantasier. Men det er en besnærende tanke at abstrakte malerier ikke bare er innadvendte materialøvelser, men refleksjoner av samtidens ideer, om enn på indirekte vis. Tar vi det som utgangspunkt fremstår Bleys bilder, til tross for deres utflytende, diffuse karakter, ganske avklarte.

Ragna Bley, Zooid, installasjonsbilde fra Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, 2017. Foto: Kunsthall Oslo.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!