All That Fall

Matias Faldbakken

Standard (Oslo), Oslo
6. oktober - 6. november 2005
Kritikk 18.10.05

Marshall Matters

Ved første øyekast er det det spektakulære som dominerer Matias Faldbakkens utstilling All that fall på Galleri Standard. Spesielt de 20 Marshall-høyttalerne som er stablet opp langs veggen, og som også preger gatebildet gjennom galleriets vinduer, skriker om oppmerksomheten. Høyttalerne referer til rockens bruk av lyd og størrelse som overskridelse. Resten av utstillingen er mer lavmælt, om enn med tilsvarende henvisninger til overskridelse i populærkulturen. Mens Chain of Events, et gullkjede i en plastsekk, bringer tankene hen på gangster-mytologier, får et balltre hengende i en kjetting oss til å tenke på stereotype fremstillinger av vold i film (som f eks «juling i tomme lokaler i forlatte havneområder», noe det refereres til på galleriets hjemmesider).

Balltreet (denne gangen med den grafittiaktige påskriften «freak») sees også avbildet et annet sted i lokalet, flankert av bildet av et åpent og tomt DVD-cover. Arbeidet forlenger Faldbakkens referanse til populærkulturen ytterligere, men mer nøkternt og strukturelt antydende. Boksen kan nemlig tjene som modell for hvordan utstillingens tilgrunnleggende tenkning omkring subversive praksiser og mot-tegn er bygget opp. Som DVD-coveret mangler selve DVD’en, blir vi også i resten av utstillingen vitne til tilsvarende ufullstendige, delvis tomme, gjenstander eller fragmenter som er avhengig av den besøkende for å kompletteres, for å kunne «referere». Slik sett er All that fall like mye en ramme for tilskuerens egen refleksjon som en samling kunstgjenstander.

Bildet av DVD-coveret gjentar således, i en uhøytidlig form, både billedrammen rundt fotografiet og galleriet som, igjen, innrammer rammen (rundt coveret). Faldbakken henviser her til den strukturelt usikre relasjonen mellom tegn og betegnet, form og innhold, utside og innside. På lignende måte som det åpne DVD-coveret ikke innholder noen DVD, og dermed peker nese til coverets bebudelsesform, gjør Faldbakkens kunstgjenstander – tilsynelatende rekvisitter i en motkulturell diskurs som de er – narr av forventningen om et subversivt innhold. De er snarere refleksjoner rundt måten motstandspositurer presenteres på. Et annet fotografi på utstillingen poengterer dette annerledes: klovnen Macy som spilte på forestillinger om det komiske og barnevennlige, mens han i virkeligheten viste seg å være en av de største massemorderne i nyere amerikansk historie. Relasjonen mellom tegn og betegnet er et radikalt reversibelt forhold: i den grad at begrepene ikke lenger synes å ha noen klar mening eller funksjon.

Utstillingen tar altså for seg motstandens mulige eller umulige prosedyrer og motkulturens estetikk og ikonografi. Det er, jeg fristes til å si «selvfølgelig», dette motivet som også ligger til grunn for All that fall. Marshall-høyttalerne viser seg for eksempel, etter nærmere konferering med pressemeldingen, å være dummies. På denne måten knytter Faldbakken rockens høylydte maksimalisme opp mot det diametralt motsatte og lydløse, nemlig minimalismen. Faldbakken stiller seg i All that fall mellom to opprørsfigurer, populærkulturens høylytte skrik og den senmodernistiske kunstens formfetisjisistiske hvisk, og poengtererer gjennom sin mellomposisjon at begge er like kraftløse når opprøret eller overskridelsen betraktes fra utsiden, retrospektivt.

Dette er velkjente takter fra Faldbakken. Overskridelsens tomhet påpekes og undersøkes gjennom satire og strukturell lek med (kunst)institusjonens rammer. Han tømmer opprørets figurer gjennom å plassere seg i et strukturelt overskridende rom mellom forskjellige mytologier han ikke selv tilhører – voldsfilmen, punken, rocken, minimalismen. Det pussige i denne posisjonen er at Faldbakkens utstillingsrom, her som ved tidligere anledninger (som på Venezia-biennalen tidligere i år) ender opp som ganske kjølige og distanserte refleksjoner over opprørets og motkulturens form. Det er en grunnleggende analytisk holdning i Faldbakkens kunstnerskap som alltid ender opp med å vise, og selv bidra til, tegnets tomhet. Denne analytiske distansen løses imidlertid aldri helt ut fra det konkrete. Han danner aldri noe nytt begrep om overskridelse eller opprør men nøyer seg med å påpeke dets tomhet. Hans overskridelse ligger i å peke på opprørets tomhet – og det er jo ikke noe skikkelig opprør.

Nåvel. Nå skal det sies at jeg er grunnleggende sympatisk innstilt til Faldbakken og hans prosjekter – spesielt er vekslingen mellom litteraturen og kunsten i Skandinavisk misantropi 1 & 2 unik, også utenfor Norges grenser. Likevel opplever jeg at Faldbakken begynner å gjenta seg selv. Og hva mer er: i gjentagelsen konsoliderer han varen «Matias Faldbakken». Dertil kommer det at objektene på utstillingen er påfallende veloppdragne. De flyter ikke ut, de er verken uklare eller usikre, men befinner seg relativt friksjonsløst innenfor Faldbakkens etablerte agenda. Å gjenta resonnementet om varen og kapitalen in extremis, slik tilfellet er her, svekker rett og slett dette kunstnerskapets slagkraft.

I denne sammenheng må jeg tenke på den slovenske filosofen Slavoj Zizek som deler mange av Faldbakkens egne tankebaner rundt dissensmakeri, men som, i motsetning til vår hjemlige misantrop, skisserer reelle alternativer til sorgen over alle tings varekarakter. I Iraq – the borrowed kettle nekter Zizek å akseptere kapitalismen som naturlov (noe vi kan mistenke Faldbakken for å gjøre) og antyder en rekke praksiser som, ifølge ham, kan trosse den kapitalistiske logikken.

Slik Keyser Soze i The Usual Suspects massakrerer sin egen familie og dermed overskrider enhver gjengjeldelseslogikk, eller innbyggerne i en landsby under Vietnam-krigen som kappet av armene på sine barn etter at amerikanske soldater hadde vaksinert dem, må også vi trosse det som innenfor en kapitalistisk system betraktes som mulig, hevder han. Zizeks eksempler er det vi kunne kalle «eksessive protester» og danner i denne boken kjernen i et noe annerledes begrep om det utopiske enn vi er vant med – et begrep som kanskje kunne fungere som en nøkkel til hva som ikke fungerer hos Faldbakken: utopien er her, den er nå, sier sloveneren. Utopia er usikkerhet og uklarhet – en åpen, kritisk tilstand som redefinerer hva vi kan gjøre. Det utopiske er å ikke slå seg til ro med hvordan noe er og ikke bare konstatere det umulige. Kanskje det er på tide med utopien igjen, Matias?

  1. Innlegg fra A M Henriksen

    Kjipt at Standard har så elendige lokaler. :/

  2. Innlegg fra Redaksjonen

    HØYLYTT SATIRE, Marit Paasche om samme utstilling i Aftenposten >>
    http://oslopuls.no/kunst/article1129573.ece

    GANGSTA TRASH, Caroline Ugelstad om utstillingen i Morgenbladet >>
    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20051014/OKULTUR/110140003/-1/KULTUR

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!