Motholic Mobbles

Kaia Hugin

Oslo Kunstforening, Oslo
4. april - 5. mai 2013
Kritikk 23.04.13

Maniske mønstre

Kaia Hugin, {ITALIC}Motholic Mobble part 7 (Shadows, Twists and Endings){ENDITALIC}, 2013, screen shot. HD, 06:31 min. Foto: Oslo Kunstforening.

Kaia Hugin, Motholic Mobble part 7 (Shadows, Twists and Endings), 2013, screen shot. HD, 06:31 min. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.

En kroppslig fornemmelse av tvang og repetisjon kjennetegner Kaia Hugins kompakte videounivers, som for første gang vises samlet i en separatutstilling i Norge. Hugin opptrer selv i sine performative videoarbeider, og hun fremstår vekselvis som en handlende karakter med uviss agenda og en slags statist i et uoversiktelig fysisk og mentalt landskap. Skikkelsen er nøytralt, mørkt kledd, fysisk seig og sterk – en kvinnefigur som agerer isolert, som om hun var mutters alene på en øy, eller var den eneste gjenlevende etter Den store katastrofen. Her er det ingen andre medspillere enn rom, interiør og natur, som på forskjellig vis blander seg inn og forvansker en logisk fremdrift.

Motholic Mobble, et slags nonsense-begrep, går igjen som tittel og begrepslig overbygning. Dette er en språklig konstruksjon som ser ut til å antyde noe ukontrollerbart, kanskje manisk og bablende. Angivelig stammer begrepet fra «motilitet», som betegner ikke-viljestyrte bevegelser innen medisin og fysikk. Kunstneren mimer med dette en vitenskapelighet som antyder en systematisert logikk, men skaper i realiteten en uutgrunnelig tilnærming til menneskekroppen. Kroppens blotte materielle nærvær i rommet, uten synlig funksjon, vitner om en meningsløs eksistens. Den kan også oppfattes som et slags surrealistisk objekt, mekanisk underlagt helt ukjente naturlover.

Kaia Hugin, {ITALIC}Motholic Mobble part 8{ENDITALIC}, 2013, installasjonsfoto. HD, 4:20 min, loop. Foto: Oslo Kunstforening.

Kaia Hugin, Motholic Mobble part 8, 2013, installasjonsfoto. HD, 4:20 min, loop. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.

Hugin lager nokså statiske situasjoner med en enkel dramaturgi hvor alt skjer på stedet, uten spesialeffekter eller postproduksjon. Hun baserer seg på en basal og presis koreografi; hun ligger og svømmer i løse luften så vidt støttet opp av en krakk, eller sitter på en stol, for deretter å skli av den. Hun heiser seg opp igjen. Det er også et formalt linjespill i dette; Kroppens vertikalitet idet den for eksempel henger fra en bjelke, står opp mot en liggende kropp, som enten mangler retning eller synes underlagt en diabolsk vilje utenfor seg selv. Denne kroppen kommer seg ikke av flekken, den graver seg som en bille ned i jorden, den slepes vekk fra utgangspunktet eller kastes i taket av en usynlig kraft. Vi er vitne til naturstridige handlinger som saboterer harmoni, likevekt og narrativ oppbyggelighet.

Hugin, som viser en dansers atletiske standhaftighet, formidler gjennomgående en følelse av ukontrollert vektløshet, monotone kaoskrefter og nærmest ond tyngdekraft. Den fysiske utholdenheten som er nødvendig for å gjennomføre trakteringen av kroppen som både motstandsløs og rytmisk koordinert, gir ekstra troverdighet til disse scenene; den kroppslige motorikken skaper en ekstra stor kontrast til en psykologisk mistilpassethet.

Kaia Hugin, {ITALIC}Woodworks{ENDITALIC}, 2013. Foto: Oslo Kunstforening.

Kaia Hugin, Woodworks, 2013. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.

Intensiteten er gjennomgående sterk i hele serien, som nå teller åtte verk. De seks første er vist på en flatskjerm hvor man med fjernkontroll kan velge som fra en á-la carte-meny. I en av filmene sitter kunstneren ved et skrivebord. I neste øyeblikk trekkes hun av stolen, renner som solid og tungt vann ned en trapp og ender opp på en strand, bevegelsen stopper i møte med bølgenes dønninger. Naturen er tilstede som en scenisk bakgrunn, og det er som om det søkes en umulig forening mellom subjekt og aktør. Mest eksplisitt blir denne nesten besatte vendingen mot naturen i en film hvor Hugin liggende trår jorden og skreller seg stadig dypere ned i jordsmonnet mens hun fysisk utmattende spinner rundt. I en annen film vandrer subjektet hvileløst rundt i et hus, går baklengs i trapper og endevender normale bevegelsesmønstre. Hun trekker seg til slutt baklengs ut av huset – og kan i teorien entre huset på nytt, som i en konstant syklus. Hjemmets både beskyttende og truende sfære er mer indirekte eksemplifisert i skulpturen Woodworks, som består av vepsebol liggende på en trehylle. De skjøre små byggverkene blir organiske og fremmede rester etter naturlige kretsløp, like meningsfulle eller meningsløse som Hugins egne scenografier.

Kaia Hugin, {ITALIC}Motholic Mobble part 7 (Shadows, Twists and Endings){ENDITALIC}, 2013, screen shot. HD, 06:31 min. Foto: Oslo Kunstforening.

Kaia Hugin, Motholic Mobble part 7 (Shadows, Twists and Endings), 2013, screen shot. HD, 06:31 min. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.

I Motholic Mobble part 7 (Shadows, Twists and Endings), 2013, blir de skremmende understrømingene i Hugins tidligere filmer enda tydeligere, nesten som om de var hentet ut av en spekulativ skrekkfilm. Det er noe skjebnesvangert i denne skikkelsen som sitter i et furukledd rom, i profil. Hvorfor hun bare sitter der vites ikke, men etterhvert er det som rommet får en egen puls og blir et reelt furuhelvete, et nordisk klaustrofobisk skrekkvelde. Veggene begynner å pulsere og bule ut, mens personen ser ut til å skli ned fra stolen, for så å heves opp igjen. Når et grotesk ansikt kan spores i furuens trestruktur, et lite subtilt uhyggeskapende virkemiddel, kastes hun opp i taket, hvor hun er som limt fast. Her er det som om Hugins egne virkemidler tar overhånd, og blir drastiske og dramatiske inntil det farseaktige.

Den malplasserte kroppen, som ikke hører hjemme i omgivelsene, kroppen som herjes med, er også motiv for fotoserien Card Events. I tre fotografier ser vi nakne ben og et korthus av planker, både stående på den sirlig oppstablede strukturen og hengende over plankene etter at de har kollapset. Korthusets skjøre arkitektur blir som et bilde på en grunnleggende usikkerhet og frykt overfor eksistensens absolutte ustabilitet. Det er en destillert nerve her, i krysspunktet mellom orden og sammenbrudd, som i fotografiets statiske form treffer like godt som filmenes dvelende, smått repetitive indre logikk.

Kaia Hugin, {ITALIC}Motholic Mobble part 8{ENDITALIC}, 2013, screen shot. HD, 4:20 min, loop. Foto: Oslo Kunstforening.

Kaia Hugin, Motholic Mobble part 8, 2013, screen shot. HD, 4:20 min, loop. Foto: Tor Willy Ingebrigtsen.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!