Fullmoons

Darren Almond

Galleri K, Oslo
9. oktober - 8. november 2015
Kritikk 14.10.15

Måneskinnets sublime angst

Darren Almond, Fullmoon@Esk-River, 2013 og Until MMXLI VII, 2002, installasjonsbilde fra Galleri K. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Darren Almond, Fullmoon@Esk-River, 2013 og Until MMXLI VII, 2002, installasjonsbilde fra Galleri K. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Den britiske kunstneren Darren Almond stiller ut på Galleri K for tredje gang siden 2003, denne gangen med arbeider fra serien Fullmoons, fotografier som er tatt med lang eksponeringstid om natten, i lyset av fullmånen. Fotografiene står i direkte relasjon til det tradisjonelle landskapsmaleriet på en måte som utvilsomt appellerer til et allment publikum. Motivene er i tillegg konsekvent hentet fra perifere og tidvis mytiske geografiske beliggenheter, en utvetydig eksotisme som gjør at arbeidene hele tiden står i fare for å tippe over i tannløs og kitschaktig dekorasjon. Innføringen av «tidselementet» og det visuelle resultatet bidrar ikke i seg selv til at prosjektet gjør noe mer enn å reprodusere landskapet som et borgerlig favorittmotiv.

Almond sier imidlertid selv at teknikken hans «gir landskapet lenger tid til å uttrykke seg selv» og her oppstår noen interessante perspektiver. Kunstneren forsøker å eliminere seg selv, for å gi en mest mulig ufiltrert og objektiv fremstilling av virkeligheten. Det er et typisk eksempel på den naiv-ontologiske dragningen som har preget fotografiets historie. Samtidig er sluttproduktet i Almonds variant tidvis svært tydelig manipulert og «unaturlig», hvilket innebærer en formildende bevissthet rundt det umulige i å få et landskap til å «uttrykke seg selv».

Darren Almond, Fullmoon@Seilebhig.

Darren Almond, Fullmoon@Seilebhig, 2013.

Almonds fullmåner er preget av en intens stofflighet. Flere av arbeidene fremstår med nesten maleriske effekter. Ett eksempel er Fullmoons@Esk-River (2013) der den bevegelige vannmassen i elven antar en røykaktig og tåkelignende form. Selve forholdet mellom materien og omgivelsene fremstår vaklende og usikkert. Bildet refererer åpenbart til Caspar David Friedrichs Vandreren over tåkehavet (1818). Forskjellen er selvsagt at det i Almonds motiv ikke finnes noen sentral menneskeskikkelse, etter som motivasjonen er en mest mulig rendyrket betraktning.

Kanskje kan prosjektet dermed forstås som en del av samtidens interesse for det antropocene, forestillingen om at vi befinner oss i en geologisk epoke preget av mennesket. Interessen for disse tankene må sies å ha bidratt sterkt til den interesse for det «posthumane» og den «objektorienterte ontologien» som uttrykk for ønsket om å se, forstå eller i det minste reflektere over forestillingen om en verden «uten oss». Kanskje er det egentlig mest interessant å lese denne tendensen i relasjon til hva som velges bort (mennesket) fremfor hva som angivelig velges (Jorden). Denne utvaskingen av menneskets kollektive selv er ikke nødvendigvis emansipatorisk; den kan like gjerne forstås som autoritær og menneskefiendtlig. For er ikke egentlig mye av den emosjonelle motivasjonen bak bekymringen over klimaendringene (som selvfølgelig er et virkelig problem) også lengsel etter en skamfølelse som er blitt utilgjengelig for oss etter hvert som sekulariseringen har fått fotfeste? Er det innenfor antropocenetenkningen slik at skammen over klimaendringene er den nye arvesynden og dermed også spiller en psykologisk rolle? Den overveldende og sublime naturen videreføres som kilde til angst, men nå ikke for menneskets ubetydelighet overfor Guds uendelighet i naturen, men for vår egen uendelige skyldfølelse over å ha iverksatt skaperverkets undergang. Almonds prosjekt tilbyr dermed betrakteren en ganske drøy kombinasjon av et romantisk prosjekt med en, kanskje nesten underbevisst, moralsk patos og angst. Samtidig bidrar prosjektet til en forståelse av at antropocenteorien i seg selv egentlig også er en romantisk klisje, simpelthen den siste variant av menneskets behov for troen på noe utenfor en selv.

Det er mulig at slike spekulasjoner er å tillegge Almond mer idéhistorisk ballast enn man burde. Samtidig er dette nærmest uunngåelig når det gjelder den behandlingen kunstneren gir både fotografiet som medium og landskapet som motiv. Arbeidene flommer nærmest over av problemer knyttet til forholdet mellom naturens virkelighet og menneskets manipulasjon av denne. Det faktum at kunstneren siden 1998 har utført mer enn 260 ulike fotografier i Fullmoons-serien bidrar til en dokumentarisk og kvasivitenskapelig karakter. I Almonds fotografier demonstreres imidlertid først og fremst den myriade av snubletråder som ligger mellom oss og en objektiv erfaring av verden, og ikke minst hvordan det å nøste opp disse trådene utgjør et vesentlig kunsthistorisk arbeid.

Darren Almond, Fullmoon.

Darren Almond, Fullmoon@N.Sea, 2011.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!