Neokompresjoner

Sveinung Rudfjord Unneland

Kristiansand Kunsthall, Kristiansand
17. mars - 1. mai 2016
Kritikk Artikkel på Engelsk|06.04.16

Maleri for et døende Europa

Sveinung Unneland,  Diagonal III, 2016. Stål. Foto: Tor Simen Ulstein.

Sveinung Unneland, Diagonal III, 2016. Stål. Foto: Tor Simen Ulstein.

Sveinung Rudfjord Unneland forholder seg, i utstillingen Neokompresjoner på Kristiansand Kunsthall, til to av de grunnleggende meningsbærende figurene fra den innledende fasen av høymodernismen: firkanten og solen. Utstillingen består av fire større, innrammede malerier i akryl på lerret (alle 202 x 168 cm, 2016), en serie skulpturer i stål (Diagonal I-IV, 2016), en lysskulptur i neon (Mørkningen, 2016), samt et lydarbeid (U.T. (Syntagma), 2016), der høyttalere er montert inne i en tribunelignende trappekonstruksjon støpt i betong. I tillegg vises videoen Elipse (2016), i et tilstøtende rom.

Utgangspunktet for utstillingen er i formidlingen kort oppsummert som «en lettere komisk og absurd forestilling om solen […] som firkantet.» En umiddelbar referanse i så måte er den futuristiske «operaen» Seier over solen (St. Petersburg, 1913), et nøkkelverk i den teknologifikserte tidligmodernismen. Den russiske maleren Kasimir Malevich var scenograf for Seier over solen, og viste her blant annet sitt første maleri basert på en sort firkant. Forholdet mellom natur og kunsten som en type abstrahert fremstilling av virkeligheten utgjorde selve kjernen i denne geometrisk orienterte modernismen. Dens eksponenter skiltet gjerne en positivistisk forståelse både av kunstens natur, historisk utvikling og, beskjedent nok, verdens generelle beskaffenhet.

Sveinung Unneland, U.T. 2016. Akryl på lerret. Foto: Tor Simen Ulstein.

Sveinung Unneland, U.T., 2016. Akryl på lerret. Foto: Tor Simen Ulstein.

Modernistenes forestilling om menneskehetens fremskritt som en kontinuerlig seier over naturen danner et tematisk bakteppe for Unnelands store, skjematiske malerier. Den irrgrønne fargen som dominerer de fleste av arbeidene ligner et forsøk på å rekruttere det nonfigurative maleriet i naturfremstillingens tjeneste. Små variasjoner i komposisjon og overflatebehandling gjør arbeidene til objekter man kan sette pris på for tradisjonelt maleriske kvaliteter som penselstrøk, linjeføring og fargedybde, men samtidig også som visuelle gåter der betrakteren dras inn i en gjettende fortolkningsprosess, på leting etter et underliggende system.

De tilsynelatende arbitrære, eller rent visuelt motiverte, formene utviser en letthet som balanserer det man kunne opplevd som en strenghet i komposisjonen, hvilket indikerer at Unneland ikke komponerer bildene sine med basis i et system. Han benytter de materielle virkemidlene til noe annet enn å fremsette en sannhetspåstand, som gjerne var tilfelle med det geometriske maleriets høymodernistiske forløper. Unnelands malerier fremstår, paradoksalt nok, nærmest som en type impresjonisme, ikke i forstanden at de er skisseaktige, men ved at de tilsynelatende opererer på et annet mimetisk nivå. Det er ikke naturens grunnleggende struktur som er Unnelands prosjekt; snarere settes vår tilgang til naturen opp mot en større sosial og politisk virkelighet. Videoen Elipse, en kort loop som viser en hånd som fikler med en euro-mynt, er sentral her, ikke minst om man leser den opp mot publikasjonen Mørkningen som gis ut i forbindelse med utstillingen. I denne boken, med undertittelen Hellas 5. – 11. januar 2016, flettes kornete svart-hvitt-fotografier av ruiner og øde bylandskap sammen med tekster av den danske poeten Andreas Vermehren Holm. Her finner man dystre sitater fra blant annet Bibelen, Paul Celan og Heidegger, lett omskrevet. Med Hellas som bakteppe får deterministiske formuleringer som «de vil ophøre med at tro på fremtiden, de vil ikke længere leve for noget, de vil indse at det aldrig er nok», en særlig europeisk dimensjon.

Sveinung Unneland, Eclipse, 2016. Installasjonsbilde fra Kristiansand Kunsthall. Foto: Tor Simen Ulstein.

Sveinung Unneland, Eclipse, 2016. Videoinstallasjon. Foto: Tor Simen Ulstein.

«Europa» som utopi står tilsynelatende svakere i dag enn på mange årtier, ikke fordi «vi» er «under angrep» men fordi så mange europeere tilsynelatende er villige til å gi opp de idealene det europeiske fellesskapet er basert på. Dette skjer delvis på grunn av frykt for trusler utenfra, og den rasistisk motiverte populismen som næres av denne frykten, men også på grunn av den ideologisk motiverte turboutviklingen av finanssystemet, i seg selv en uforståelig abstraksjon for de fleste. Dette har bidratt til at den europeiske fellesskapsfølelsen trues. Fiklingen med euromynten demonstrerer på et vis den dagligdagse ubetenksomheten som underslår økonomiens betydning for sosial velferd, og konsekvensene av dette blir i dag stadig mer synlige.

I historiseringen av den modernistiske kunsten ligger også en i denne sammenheng relevant forestilling om «brudd». Kanskje er det dette som egentlig gjør modernismens appell så bred og vedvarende, altså at den simpelthen er symptomatisk for enhver periode hvor det foregår sosiale, økonomiske og teknologiske endringer. For mens essensialisme er filosofisk upopulært anno 2016, er «brudd» og følelsen av å befinne seg i en historisk overgangsperiode adskillig mer aktuell.

Unnelands prosjekt kan ses som en kommentar til vår tids nymodernisme. Han låner geometrisk nonfigurativ kunst som historisk ikonografi; samtidig er den generelle fremskrittsoptimismen som disse motivene gjorde sitt inntog i kunsthistorien i tospann med, skiftet ut med et mindre entusiastisk bilde av sivilisasjonens fremtid. Tidlig-modernistenes idé om at menneskehetens skjebne og mål ligger i å overvinne naturen fremstår i dag som en slags naiv forløper til den for tiden populære antropocen-teorien, som innsetter mennesket som en epokedefinerende geologisk faktor, men med ettertrykkelig negativt fortegn. Etter hvert som det begynner å bli åpenbart at vi faktisk har overvunnet solen – vi klarer å varme opp planeten vår selv, ellers takk! – fremstår jaget etter å beseire naturen betraktelig dystrere. I etterpåklokskapens lys er altså modernismens kjernemytologi om en historiens målrettede utviklingslogikk, opphavet til en dystopi. Med Neokompresjoner bidrar Sveinung Unneland til å aktivere det modernistiske maleriet ved å lokke frem disse mørkere betydningslagene.

Denne artikkelen ble endret den 11. april 2016 kl 11.11 for å rette opp faktafeil

Sveinung Unneland, Neokompresjoner, installasjonsbilde fra Kristiansand Kunsthall, 2016. Foto: Tor Simen Ulstein.

Sveinung Unneland, Neokompresjoner, installasjonsbilde fra Kristiansand Kunsthall, 2016. Foto: Tor Simen Ulstein.

  1. Innlegg fra Jan Freuchen

    Angående de “dystre sitater (av en eller annen grunn på dansk!) fra blant annet Bibelen, Paul Celan og Heidegger”:

    Dette er tekster av den danske poeten Andreas Vermehren Holm, skrevet spesielt for denne publikasjonen (med enkelte omskrivninger av de ovenfornevte kildene).

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!