FACE IT - ACT NOW!

Bård Ask

Fotogalleriet, Oslo
21. februar - 30. mars 2008
Kritikk 24.02.08

Let’s come together

Ask spiller hemningsløst på den forførende og nakne begjærsestetikken, men setter unge miljøaktivister inn i stedet for modeller.


Fotogalleriet er totaltransformert når Bård Ask nå viser utstillingen «FACE IT – ACT NOW!» De store bokstavene tittelen utbasunerer, frontalt idet man entrer lokalet samstemmer med det grandiose monteringsgrepet i de før så oversiktelige og streite lokalene. Her står man plutselig på et mykt svart vegg-til-vegg teppe, som i en annen lounge, ikke ulikt flere installasjoner av Børre Sæthre. Til høyre svever et bombastisk fotografi av jordkloden på en vegg, og på gulvet under tittelen ligger en ansamling av avknekte Mercedesstjerner, som supermaterialistiske fortolkninger av stjernehimmelen som omgir kloden. Det er bygget slicke vegger som fører inn til en videoinstallasjon med fem skjermer montert ca. i øyenhøyde. Sånn er arrangementet, og de tydelige elementet er utnyttet til fulle.

Bård Ask, FACE ITACT NOW, Fotogalleriet, 2008. (videostill)

Videoinstallasjonen fremstår som juvelen i kronen, og krever sin del av oppmerksomheten når man har summet seg etter den innledende desorienteringen. Igjen er det noen pur unge gutter som fronter Asks kunst, denne gangen har han filmet aktive medlemmer i Natur og Ungdom. Fem avkledde gutter, kuttet under skuldrene, bystelignende med hvit hud, ser direkte inn i kamera. Utsnittene er rene, bakgrunnen nøytral. Ungdommene holder tyst, men utbryter tittelens slagord med ujevne mellomrom, lydsporet er ellers håndtert av en kontinuerlig avspilling av en instrumentalversjon av The Beloveds Sweet Harmony. Låten er vel mest kjent som videosuksess i 1993, med nakne, veldreide og syngende unge kvinner i lotusstilling, som en parodi på «naturlighet». Ask spiller hemningsløst videre på den forførende og nakne begjærsestetikken, men setter altså disse unge aktivistene inn i stedet for modeller. Og da oppstår en underlig – og interessant – tilstand som beveger seg på en knivsegg mellom det pinlig besværede og svette, kontra noe meningsbærende signifikant. Guttene er svært nære og tilstede på en spesiell, fysisk måte. Øyeblikket er dratt ut på en fin og dvelende måte. Enkelte har en intensitet og et tilsynelatende gjennomborrende blikk som man kan la seg lure til å tro søker ens eget. De er filmet med vindmaskin som får hårlokkene til å løfte seg, fetisjeringen av blussende ungdom er ganske ekstrem, og et avsindig vakkert individ blant de fem bidrar til følelsen av å befinne seg i en gjennomestetisert og behagelig boble. Samtidig er disse valgt for å representere noe annet enn seg selv, de er engasjert ungdom A/S.

Bård Ask, FACE ITACT NOW, Fotogalleriet, 2008. Foto: André Gali.

Det er tydelig at Ask sjonglerer med forventninger til, og klisjéen om, ungdommelig engasjement og motkultur i det som kalles storsamfunnet. Natur og Ungdom har vel på mange måter fått en ny vår i en tid hvor miljøproblematikken har blitt gjort mer manifest og uunngåelig. Det er i så måte ingenting å si på tidsriktigheten i Asks prosjekt, det synes bevisst überkorrekt og übertimet. Mentalitetsendringen (hvis det er det det er) har oppstått i løpet av få år, men fortsatt er det vel slik at mange ikke vil innrømme at det er trøbbel i gjære før de merker at vannet plasker mot knehasene. Disse ungdommene har sannsynligvis innsett de harske realitetene fremtiden byr på, og vel så det. De vil bidra. De oppfyller samtidig sin oppmålte rolletildeling i et samfunn som liker å anse seg selv som selvstendig tenkende og kritisk, og med dette både befester de og sår tvil om sin posisjon og egentlige gjennomslagskraft. Etablissementet de er i opposisjon til er samtidig deres garanti for (et begrenset) opprør, slik den gamle historien jo er. Det er lett å ironisere over de demonstrasjonstogene man slang rundt i på videregående, men man avviser dem ikke. Samtidig er det jo noe tilfredsstillende og riktig over de kollektive interesseorganisasjonenes blotte eksistens, alternativet er forstemmende.

Bård Ask, FACE ITACT NOW, Fotogalleriet, 2008. Foto: André Gali.

Ask går inn i feltet som heter kollektivt engasjement og splitter det opp. Presentert på hver sin skjerm, med sine fine sveiser og klare øyne (og alle de andre høyverdige egenskapene man uvegerlig projiserer over på dem) er aksjonistene så og si samme rom som deg selv, de vekker rett og slett nysgjerrighet som individer. Og samtidig er det enheten som er den potensielle kraften. Asks prosjekt reddes fra å strande som patetisk og tomt ved å ivareta en grunnleggende og forstyrrende dobbelhet som truer den idealiserte aktivitetslysten. Han viser hvordan også et fenomen som miljøengasjement vanskelig kan unndra seg å behandles som mote og design. I galleriet understrekes dette gjennom det spesialtilpassede rammeverket; alt får sin markedsvennlige form. Dette demonstrerer Ask på kløktig vis, like under den tiltalende overflaten. I denne konteksten signaliserer også haugen med Mercedesstjerner motstridende interesser. Som opprørsk manøver har det forlengst gått sport i å knipse av disse merkene, og dermed ribbe luksusvaren for perfeksjon og attraksjon. Ikke desto mindre fortsetter merkene sin status som statussymboler, for nye miljøer, og med motsatt fortegn. De er fortsatt merkevarer, men nå, kjedelig nok, for anti-kommersialisme.

Ask benytter seg av portrettet på en effektiv måte, og er slik i kontakt med tilbakekomsten av romantiske strømninger i samtidskunsten, hvor det granskende blikket faller tilbake på en selv. På samme tid utvider Ask rammen ved å stadig beskjeftige seg med kollektivet som sosialt, politisk og estetisk fenomen, enten det dreier seg om Sølvguttene eller ungdommer i Norsk Esperantoforening. Det romantiske idealet om harmonisk sammensmeltning settes på prøve, men man kan skimte både ønsket om transcendens og den konkrete innsikten i mediale realiteter. Denne paradoksale balansegangen er skjør, men god.

  1. Innlegg fra Christer Dynna

    Act now! kunne kanskje (i anledning Oscarutdelingen) oversettes med Spill nå! for de videoportretterte ungdommene er instruert til å vise engasjement, uten å ytre seg verbalt. De tause skuespillerne som bare ytrer et og annet «face it!» og «act now!» opptrer ektefølt… (Som unge miljøforkjempere er det noe de kan… rollene ble formet på 80-tallet, som anmelder erkjenner.)

    Det ekstra ubehaget en føler ved å stå i Asks runde visningsrom, oppstår blant annet ved de sterke, direkte blikkene fra de fem videoguttene – men like så mye ved at musikken minner om den som ofte legges over pornofilmer, slik at den bidrar til å tydeliggjøre assosiasjonen jeg får til rommet som en parafrase på et scenisk rom i et peep show. (Hele konstruksjonen /installasjonen og skjermbildene er proporsjonert som en av disse innretningene der betalende kunder/ kikkere kan sitte isolert og beskyttet i små avslukker rundt den som stripper/ opptrer.) Slik kastes oppfordringen om Act Now! og Face it! betrakter inn i situasjonen der en selv skal utføre et strippenummer, spille rollen, og kle av seg – og dermed også bli som de strirrende, barhudede, glatte aktørene i arbeidet vil?

    Betrakterrollen settes iallfall under et enormt press. (Omtrent som det oppleves for sarte sjeler som jages av alle formaningene til Al Gore & Co som massemediene bygger oppunder, uten at noen riktig vet hvor de skal begynne… Eller hos Bård Ask: hvilket plagg skal jeg la falle først, hva vi de ha av meg!?) Og iallfall for meg, er det første som faller, blikket mitt.

    Snakk om handlekraft…

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!