Pioner

Marianne Heier

Galleri ROM, Oslo
9. november - 14. desember 2007
Kritikk 26.11.07

Landskap i olje

Marianne Heiers egne penger er det aktive redskapet i «Pionér», som i likhet med tidligere prosjekter vil avkle glatte myter i forholdet mellom kunst og kapital. Arbeidene kombinerer den gode ideen med større visuell sanselighet og er del av et pågående prosjekt med Norges oljeinntekter som råmateriale.


Vi er med på en kamerareise til bunnen av Nordsjøen og videre langs aksjekursers stigning og fall. Heier befinner seg i dette landskapet fordi kunstnerstipendet hun mottar er indirekte finansiert av oljemidler. Midlene er ment å frigjøre kunstnerisk energi, men hun arbeider likevel som kunstlærer ved siden av, noe som reproduserer hennes egen kompetanse. Inntektene fra dette arbeidet har hun reinvestert i olje og offshoreaksjer og dermed fullført en ring som rundt en lukket, kulturøkologisk krets.

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

Noen ganger virker kunst som en kulturell lettsindighet, en energikonsumerende lek med bilder som bare forholder seg til andre bilder og er løst fra virkeligheten. Det er derfor nordsjødykkeren, pioneren, kan fremstå som den virkelige avantgarden, en reell fortropp for kunsten. Uten dykkerens reise til havbunnen og hans møte med overveldende naturkrefter, i trykket av atmosfærer og «gasskutt», ville ikke Heier fått sitt stipend. Med sin kamp i sterk sanselighet og følsomhet – en sanselighet kunstneren tidligere kunne være alene om å formidle – ligner dette den gamle kunstnererfaringen der det sto om livet: «Dette er ikke en sport. Det er et alvorlig yrke, og det er et ekstremt farlig yrke», sier dykkeren underveis.

For det er nordsjødykkerens reelle sanselighet motsatt kunstnerens lek med bilder som først møter oss på ROM, i form av en filmatisk reise i skiftende koloritt fra blått til gult til grått på vei ned til havbunnen. Parallelt med filmen vitner dykkerens fortellerstemme om den ekstreme, livstruende handlingen det er å synke ned til arbeidet i dypet. Konfrontasjonen med avgrunnen står for øvrig godt på egenhånd, som et sinnbilde for det 21nde århundre kanskje, som Skrik var det for det 20nde. Ja faktisk, i denne allegorien kan dykker og kunstner smelte sammen.

Kunsthistoriske referanser er også til stede, i form av et kvadratisk og ganske monokromt bilde som kan assosieres til Malevich og Yves Klein. På grunn av den krumme veggen på ROM fremstår det mer rombeaktig en rektangulært, men det fungerer likevel. Det oppleves som det er tatt ut av en moderne formalisme og satt inn et levende og derfor mer postmoderne interessefelt.

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

 

Marianne Heier, Pioner, Galleri ROM

I rommet innenfor følger hun opp den historiske linjen. Her er det hengt opp seks lysbokser som fremstiller utviklingen i en aksjekurs. Grafene er mørke i fargen, men har beholdt rutenettet og avtegninger av aksjeutviklingen i måneder og år. Boksene er opplyst med en bakgrunn som ligner solnedganger og andre atmosfæriske stemninger, og grafene minner om dramatiske fjell i relieff med referanser til nasjonalromantisk maleri.

Jeg liker den klare estetikken, den rene ideen kombinert med anelsen om et større innhold – en salgshit, veldig og flerdimensjonalt dekorativt, uten at dette er ment som kritikk. Her trekkes parallellen mellom oljens ur-finanskraft og det nasjonalromantiske maleriets betydning for det norske selvbilde; i forlengelsen av dette bør vel En bondebegravelse og den selvutslettende finansmannen innskrives i samme format. I hvert fall likner Balkes Stetind på aksjenes stup og høydedrag, mens den overveldende naturkraften kan snus til en sublim cashflow ute av kontroll. Det finnes også en dialog mellom naturtid og kapitaltid her, noe som forsterker følelsen av et prosjekt rikt på inspirasjon.

  1. Innlegg fra Kjell Bjørgeengen

    Det kunne være interessant å få vite hvor Marx påpeker at “kunst (er) den ultimate vare”.

  2. Innlegg fra Erling Moestue Bugge

    Sakset fra katalogen:I perioden 2005 “ 2006 har Heier mottatt Statens arbeidsstipend for yngre og
    nyetablerte kunstnere. Litt forenklet kan man si at disse pengene, i likhet med det meste
    av de offentlige midlene i Norge, stammer fra Nordsjøen. Statens arbeidsstipend er ment
    å fungere som lønn slik at kunstnere kan frigjøre tid fra annet lønnsarbeid og prioritere
    egen kunstfaglig utvikling. Denne tiden har Heier likevel benyttet til lønnede oppdrag.
    Felles for oppdragene er at de har en pedagogisk karakter, der hennes egen kunstneriske
    kompetanse reproduseres. Inntektene fra denne virksomheten har hun plassert i olje- og
    offshore-aksjer. Slik reinvesterer hun stipendpengene i opphavet og hovedkilden for
    norsk økonomi. Som kunstner står hun i forbindelse med Nordsjøen. Hun er en del av et
    norsk økonomisk landskap.

  3. Innlegg fra Flu Hartberg

    Vel, de sa noe annet på kulturnytt. Æsj.

  4. Innlegg fra Karoshi Suicide Salaryman

    Hvis du hadde lest litt grundigere, hr. Hartberg, hadde du sett at Marianne Heier har brukt inntektene fra sitt undervisningsarbeid på KhiO på aksjekjøp, ikke arbeidsstipendet sitt. Lønna si må man få gjøre som man vil med, vel? På den annen side kunne det vært et interessant prosjekt også, å spekulere med arbeidsstipendet: penger til kunst er jo nettopp ikke ment å skulle generere noe som helst annet enn “kunst”, og kunst er som Marx påpekte den ultimate vare.

    Thorjussen kan sikkert legge inn en wikipedia-link til her nå, på “arbeidsstipend” eller noe slikt. Men det ville kanskje ikke blitt like morsomt nå, da. Kanskje det ville være mer interessant å google opp noe om oljeindustrien, og ikke minst nasjonaliseringen av den på 1980-tallet. Det nye og multi-etniske Norge, som for så vidt rapgruppa Karpe Diem er et slags eksempel på, ville kanskje sett annerledes ut om ikke British Petroleum og gutta hadde funnet gull der ute, for så å bli kasta ut igjen.

  5. Innlegg fra Tanja Thorjussen

    Rett fra hjertet

    Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

    Rett fra hjertet er debutalbumet til den norske rapgruppen Karpe Diem. Det ble utgitt 12. juni 2006 over hele landet. Det var også en før-utgivelse av albumet 11. juni på Byporten i Oslo S.
    Rett fra hjertet
    CD av Karpe Diem
    Utgitt Juni 2006
    Spilt inn – Sjanger Rap
    Lengde 53 min 14 sek
    Selskap Bonnier Amigo
    Produsent(er) – Anmeldelser
    VG (4/6) [1]
    Dagsavisen (4/6) [2]
    Spirit (magasin) (4/6) [3]
    Karpe Diem-kronologi
    Glasskår (EP) Rett fra hjertet

    [rediger]Sporliste

    «Rett fra hjertet» 2.55
    «Piano» 3.59
    «Galskap» 3.07
    «Identitet som dreper» 5.09
    «Fem om morningen» 2.45
    «Hat & Love» 4.37
    «Eksamen» 3.42
    «Hørt det før» 3.19
    «Kampen mot klokka» 2.41
    «Rigveda 10.90» 4.40
    «Show» 4.05
    «Déjà vu» 4.52

  6. Innlegg fra Flu Hartberg

    Jeg tror tanjathor misforstod meg. AAARGH’et mitt kom rett fra hjertet og er til mennesker som bruker statlig kunststipend-penger på aksjekjøp. Æsj!

  7. Innlegg fra Beathe C. Rønning

    Jeg skjønner visst ikke denne referansen. Care to elaborate, Hartberg?

  8. Innlegg fra Tanja Thorjussen

    AARGH (Artists Against Rampant Government Homophobia)
    From Wikipedia, the free encyclopedia
    “AARGH!” redirects here. For the computer game, see AAARGH!.

    The cover of AARGH, art by Dave McKean.
    AARGH (Artists Against Rampant Government Homophobia) was a one-off comics anthology published by Mad Love in 1988. The comic was designed to aid the fight against Clause 28, which was a controversial amendment to the Local Government Act 1988, a British law which was designed to outlaw the promotion of homosexuality by local authorities.
    At that time Alan Moore, who was in a relationship with his wife and their girlfriend, felt that the law was heterosexist and that it would obviously affect them personally. To help their fight Moore formed Mad Love, his own publishing company, to release AARGH.
    The title was a mixed bag of stories and art by Neil Gaiman, Bryan Talbot, Dave Sim and Dave Gibbons. Moore contributed an eight page story called The Mirror of Love, with Steve Bissette and Rick Veitch providing art. The comic was praised for some of its content and sold well.
    Clause 28 was eventually repealed in 2003. Moore has also reworked The Mirror of Love with illustrator José Villarrubia for Top Shelf Productions.

    Sakset fra Wikipedia

  9. Innlegg fra Flu Hartberg

    AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAARGH!

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!