Scener

Kai Fjell

Kunsthall Oslo, Munchmuseet, Oslo
30. september - 27. november 2016
Kritikk 06.10.16

Kvinner i krig og landlig lykke

Kai Fjell, Flyktninger vender hjem, 1944. Olje på lerret, 122 x 170 cm. Foto: Thomas Wideberg / Nordea Norge Kunstsamling.

Kai Fjell, Flyktninger vender hjem, 1944. Olje på lerret, 122 x 170 cm. Foto: Thomas Wideberg / Nordea Norge Kunstsamling.

Spekteret av gråtoner som møter en i det nye utstillingslokalet Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo skyldes ikke bare Kai Fjells malerier, der de dempede jordfargene ofte ledsages av skumringsaktige blågrå nyanser. Horder av pensjonister har funnet veien til Bjørvika denne lørdag ettermiddagen for å se Fjell-utstillingen Scener, og det er et publikum som er betegnende for statusen Fjell har i dag: en folkekjær, men noe nedstøvet kunstner.

Utstillingen med Kai Fjell (1907-1989) er den første av tolv som Kunsthall Oslo skal kuratere med utgangspunkt i Stenersensamlingen i de kommende årene. Scener inkluderer elleve malerier og en utskåret trefigur, og fokuserer på produksjonen i og omkring 1940-årene, perioden like etter at Fjell fikk sitt store gjennombrudd i Norge. Omdreiningspunktet i utstillingen er imidlertid en serie tegninger som Fjell laget til aksjemegleren, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersens gjendiktninger av Arthur Rimbauds dikt, Spinn etter Rimbaud fra 1946. Hvis det stemmer at papirarbeidene er så skjøre at dette er siste gang man kan se dem, er det all grunn til å ta turen, for Rimbaud-illustrasjonene holder et helt annet nivå enn Fjells senere tegninger.

Kai Fjell, Vigsel, 1946. Fra Spinn etter Rimbaud. Blekk på papir. Foto: Fotograf: Ove Kvavik © Munchmuseet.

Kai Fjell, Vigsel, 1946. Fra Spinn etter Rimbaud. Blekk på papir. Foto: Fotograf: Ove Kvavik © Munchmuseet.

I Fjells buktende serpentinlinjer vokser det ene bildet ut av det andre, som i tegningen til diktet «Fabel», der en skikkelse med munkekutte og laurbærkrans holder en brennende by i hendene, og hvor flammene brer seg ut over arket i ornamentale spiraler. I maleriene kan Fjells ornamentale tilbøyeligheter iblant ta overhånd, men i disse tegningene er de integrert i motivet, og det er heller ingen hierarkier mellom forgrunn og bakgrunn. Det hastige og skisseaktige ved tegningene unngår også det presiøse som tidvis hefter ved Fjells arbeider.

Maleriene som vises i Scener er fra samme periode som tegningene og er blant Fjells aller beste. Med titler som Flyktningene vender hjem, Flyktningene, Bombingen av Leiret, Den fremmede III og Vandreren, er utvalget også egnet til å underbygge kuratorenes påstand om at det er en «samfunnsengasjert» kunstner som fanger «krig og flyktningeproblematikk», som trer frem på 1940-tallet. I mine øyne er det sjelden samtiden når lengre enn til titlene i Fjells malerier. Unntaket er kanskje de mørke maleriene fra 1930-tallet, slik som Utkastelsen (1933), der hele bildet er innstilt på én situasjon, i dette tilfellet en familie som står med oppstablede eiendeler utenfor hjemmet de nettopp er kastet ut fra. Med unntak av Bombingen av leiret (1943) er maleriene i Scener mindre entydige, og har gjerne et hovedmotiv og en bakgrunn som spalter seg i mindre motiver som igjen inngår i dekorative fargekomposisjoner. Det gjør dem visuelt interessante, men gjør samtidig en tematisk lesning vanskeligere.  

Kai Fjell, Bombingen av Leiret, 1943.  Olje på lerret 50 x 46 cm. Foto: Glomdalsmuseet.

Kai Fjell, Bombingen av Leiret, 1943. Olje på lerret 50 x 46 cm. Foto: Glomdalsmuseet.

Fra og med slutten av 1930-tallet får Fjell for vane å plassere yndige kvinneskikkelser i forgrunnen av maleriene, mens anonyme menneskemengder tvinner seg sammen med interiører og landskap i en tettbrodert, kaleidoskopisk bakgrunn. Dette er tilfelle både i det middelalderske Det gode seirer (1943) og i Flyktningene vender hjem (1944). Som oftest er hovedmotivet en ung mor med spedbarn, iblant flankert av en eldre kvinne, som for å illustrere livets stadier. Andre ganger er kvinnene helt umotivert avkledte, som i Enken (1942). Fjells utrettelige bruk av Madonna-motivet gir bildene et preg av noe tidløst og mytisk som løfter dem ut av sin samtid. Kunstnerskapet befolkes av de samme grasiøse sylfidene uansett om de er på flukt fra krig eller lever i landlig lykke. I disse maleriene blir omgivelsene – om de er aldri så intrikat beskrevet – sjelden mer enn baktepper for denne vene kvinnefiguren.

Å presentere Fjell som skildrer av politiske hendelser gjør ham nok mer spiselig for et samtidspublikum enn som romantisk kvinnetilbeder. Uansett hvordan man velger å betrakte disse maleriene er det liten tvil om at vi i Scener får noen av høydepunktene i et ujevnt kunstnerskap som ikke desto mindre er blant det norske 1900-tallets fremste og mest særpregede.

Kai Fjell, Det gode seirer, 1943. Olje på lerret, 125 x 140  cm. Foto: Thomas Widerberg / Blaafarveværket. Privat eie.

Kai Fjell, Det gode seirer, 1943. Olje på lerret, 125 x 140 cm. Foto: Thomas Widerberg / Blaafarveværket. Privat eie.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!