1. januar 2009
Kritikk 03.11.09

Kurator på norsk

Kurator?, redigert av Tanja Thorjussen og Thale Fastvold, LOCUS 2009.

Det å være kurator synes å være den optimale posisjonen man kan inneha i kunstfeltet for tiden. Men i likhet med de fleste ord man bruker for å opprettholde eller kritisere maktposisjoner i feltet – «konseptualisme» er, med et eller annet stilig prefiks eller suffiks, det mest anvendte – blir også ordet kurator tillagt en rekke funksjoner og kvaliteter som begrepet kanskje ikke kan eller bør romme. Ordet, som nøkkelbegrep i kunsten, fungerer samtidig som magnet for ulike typer kunstrelatert begjær og frykt.


Den hyppigste uroen ved begrepet oppstår hos kunstnerne selv som er redd for at de blir redusert til råvareleverandører innenfor den nye kreative økonomien. Per Gunnar Eeg-Tverbakk går i rette med denne frykten i den nylig utgitte boken Kurator?:

Begrepet «råmateriale» brukes i industriell produksjon. Det utvinnes, det vil si tas ut av sin naturlige sammenheng, og i den påfølgende fremstillingsprosessen, der det tjener som middel for et annet mål, mister det sin opprinnelige form. Tre blir til møbler for eksempel. Kunstverk kan brukes gang på gang uten at de blir utbrukte, enn si ødelagte.

Dag Solhjell insisterer på at kuratoren ikke er noen ny størrelse, og at enhver utstilling er kuratert. Han lanserer dessuten det presiserende begrepet «kuratoriat» for kurateringens forskjellige typer: det personlige kuratoriatet er antakelig den vi kjenner best i dag, men det finnes andre som jurykuratoriatet eller konservatorkuratoriatet. Solhjell skisserer også en liten begrepshistorie – noe også Geir Haraldseth og Sissel Lillebostad gjør i sine bidrag. Flere punkter repeteres, blant annet at kuratoren kan komme fra forskjellige felt – ikke bare de nye kuratorutdanningene i Bø og Bergen eller kunsthistorie (som var tilfellet da termen «konservator» var mer vanlig).

De mest interessante tekstene er de som sår tvil om kuratorbegrepet eller utvider dets grenser. Dette kan tyde på, vil jeg anta, at kuratorvirksomhet er en relativt ny virksomhet i Norge, som fortsatt er i ferd med å finne en plass i diskursen. I mangel av historisk pondus kunne man ha trukket inn noen ikke-norske eksempler for å sette våre forhold i perspektiv.
Janicke Iversen stiller spørsmålet om kuratering ikke kan integreres i en management-modell: her agerer kuratoren nærmest som en coach eller produsent, hvor kunstner og kurator samarbeider og utvikler prosjekter uavhengig av konkrete utstillingsrom. Per Gunnar Eeg-Tverbakk trekker tanken om kuratorens produsentrolle videre:

I andre kunstfelt som film og musikk er produsentrollen profesjonalisert og etablert som eget kreativt ledd som øver stor innflytelse på det ferdige produktet. Dette har sammenheng med at disse er kollektivt orienterte. Det er ikke tilfelle med billedkunst.

Både Iversen og Tverrbakk skisserer altså en kuratorrolle som veksler mellom forskjellige roller i forhold til kunstneren. Dette begrepet om kuratoren setter den dominerende auteur-kuratoren, eller det personlige kuratoriatet, i et ganske annet lys: samarbeidet, utviklingen, prosessen vektlegges fremfor den ferdige utstillingen.

Redaktørene Thale Fastvold and Tanja Thorjussen. Foto fra locusart.org

Jorunn Veitebergs tekst, som dreier seg om kuratering av kunsthåndverk, skisserer også interessante linjer:

Det er ein utbreidd skikk i kunstlivet å tilføra verdi til det ein lagar gjennom negering av andre praksisar og verdiar. Det modernistiske tabuet har hatt som følgje at stor kunst er blitt det same som kunst som er heva over privatsfære, kvardagsliv, nytte eller dekorasjon.

Veiteberg problematiserer skillet mellom det trivielle og hverdagslige på den ene siden og det enestående og usedvanlige på den andre, og kritiserer sistnevnte kategorier som dominerende og dermed som foretrukne kurateringsobjekter. Nå kan man selvsagt diskutere Veitebergs anvendelse av disse kategoriene, men hun har nok rett i at den stolte auteur-kuratoren er mest opptatt av det enestående og uvanlige. Den nøkterne tilknytningen til det levde livet, det private, trivielle og banale er en tankevekkende innfallsvinkel, selv om tilknytningen til kunsthåndverket kan være litt begrensende. Veiteberg blir stående som en pragmatiker i forhold til f eks Geir Haraldseth som fantaserer om den store norske auteur-kuratoren:

Vi har selvfølgelig en historie, som sikkert vil revurderes og omskrives etter hvert, men vi har ingen Szeemann; Hultén, Tucker eller Beeren, heller ingen andre eller tredje generasjonskuratorer som for eksempel Obrist eller Bourriaud.

Boka er ujevn. Her finner vi kuratorhistoriske tekster, poetiske fragmenter, appropriasjonstekster og mer konseptuelle statements (Marianne Hurums montasje av en mannlig strippers og kulturarbeiderens bekjennelser er kostelig). Det finnes også en rekke intervjuer, blant annet med kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus, Maaretta Jaukkuri.
Selv om avklaringen av kuratorbegrepet står sentralt og berøres fra en rekke vinkler finner jeg ingen virkelig grundige, ei heller mer spekulerende tekster. Bidragene er for skisseaktige eller korte. Boka bringer også en gjennomgang av kuratorutdannelsens historie som faller litt mellom to stoler. Det er på sin plass i en slik publikasjon og å ta opp dette, men slik det er behandlet her blir de forskjellige utdannelsene mer beskrevet enn diskutert og problematisert. Enn si plassert i forhold til en grundig diskusjon av kuratorbegrepet. Det finnes også flere ganske intetsigende tekster her, som intervjuet med Cathrine Constanse og teksten «Hipp kuratorguide for idioter» som, slik jeg leser den, skal være det morsomme innslaget i boka – men mislykkes.

Under lanseringen av boka på Unge Kunstneres Samfund den 3. oktober påpekte Tone Hansen at kuratoren nettopp er forfatteren, auteuren, på dagens kunstscene. Spørsmålet er imidlertid om vi etter hvert bør bevege oss bort fra dette auteur-begrepet? Kanskje vi heller bør se nærmere på den sosiale dimensjonen av kuratering? Eller: kurateringen som en samfunnsmessig praksis som strekker seg utover gallerirommet og verk-kategoriene. Formalismen som gjerne tilskrives enkeltverk og kunstnerskap, kan også beskrive kurateringen: vi kan snakke om en kuratorisk formalisme, hvor organiseringen av gjenstandene, den kunstinterne samtalen og konteksten for dette er det sentrale. Dette kan fort bli for snevert. Sagt på en annen måte: vi trenger et kuratorbegrep som utfordrer den kunstinterne navlebeskuelsen. Enkelte tekster i Kurator? peker ut av navlen, men ikke mange nok.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!