Et kunstverk?

Kritikk 25.04.08

Kunstfilosofisk grøt

Paul Grøtvedt, Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers, Fritt Forlag, 2008

At mange stiller seg skeptisk til Paul Grøtvedt kunstfilosofi, om vi skal kalle den det, gjorde meg i grunnen positivt innstilt til hans nye bok Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers som kom ut for et par uker siden. I hvert fall før jeg begynte å lese den. Jeg har i utgangspunktet sans for folk som går på tvers av det gjengse, både i kunstfeltet og ellers, og Paul Grøtvedt er utvilsomt en fyr som ikke følger mange regler eller forestillinger om hvordan man skal opptre innenfor konstitusjonen.

Men selv om Grøtvedt er på kant med det gjengse i selve kunstinstitusjonen er han ikke spesielt motstrøms i utvidet betydning. Det er noe fundamentalt uoriginalt ved hans kunstgrubling: han representerer nemlig en slags forvridd versjon av et dypt folkelig, bakstreversk kunstsyn. Et anskuelse som, med noen språklige modifikasjoner, ikke er veldig langt fra min egen bestemors. Han tar svært lite av de siste hundre årenes kunst alvorlig og langt mindre, refleksjonen rundt denne kunsten. Ja, så lite går han i dialog med den at jeg har vanskelig for å forstå at han har satt seg skikkelig inn i det han kritiserer. Det er i hvert fall mange formuleringer i boken som tyder på arroganse eller brist på forståelse. Som her: «Hvis det konseptuelle er så avansert og dypsindig som det presenteres, burde det komme til uttrykk på objektplanet. Det er her det kunstneriske blir visuell erfaring, og ikke i katalogens teoretiske tåkeprat.» Ja vel. Det finnes en del tåkeprat i kataloger, enig der, men ikke per definisjon. Et slikt utsagn er useriøst. Jeg, for min del, vil kalle dette tåkeprat, jeg. Her snakker han om kunst på sekstitallet: «kunstnerne hadde lenge jobbet med formalistiske og minimalistiske strategier, hvilket innebar en så radikal forenkling av det kunstneriske verk at det ikke lenger uttrykte noe som helst.» Dypsindig, gitt. Eller som Grøtvedt selv sier det: det uttrykker ikke noe som helst.

Marcel Duchamp sittende foran sin readymade Fountain fra 1917.

Hva er så Grøtvedts kunstsyn tuftet på egentlig? Med synspunkter som de ovenfor anførte er det grunn til å lure. Og grunnene til å lure blir flere etter hvert som jeg leser. Kort sagt forkaster han all kunst som ikke er formet med utgangspunkt i kunnskap om materialet, og som ikke stiger ut av en formmessig gjenkjennbar og håndverksbasert tradisjon. For Grøtvedt er det en uutholdelig tanke at slike kjennetegn ikke lar seg oppdrive, uten dem kan man jo verken utøve sin «dømmekraft» eller sin «følsomhet», noe som for Grøtvedt viser tilbake til nevnte materialforming. Man må gjerne bruke disse begrepene, men Grøtvedt gir dem lite mening og jeg ser få, om noen, grunner, til at man skal pukke på en slik terminologi når de kun fremstår som terminologisk jåleri og markører for et uinfomert kunstsyn.

De gjenkjennelige tegnene i materialet, et uttrykk, selvsagt, for håndverksmessig innsikt, gir for Grøtvedt det eneste objektive, utgangspunkt for vurdering av kunstgjenstanden. Og det er kun gjennom disse kjennetegnene at kunsten kommuniserer. Når noe lages med utgangspunkt i ideer, (og all kunst med utgangspunkt i ideer er for Grøtvedt konseptualisme), er det komplett umulig å vurdere, og bare tøys og tull (noe han repeterer ad infinitum). Om Duchamp, for eksempel, kan vi lese følgende fyndige ord: «Hans mange readymades representerer ingen utvidelse av kunstbegrepet, og dermed faglig berikelse, men en permanent ødeleggelse av kunsten og kunsthistoriens grunnlag.» Er noe av verdi skal det synes.

Grøtvedt forfekter også et kunstsyn hvor de forskjellige kunstfelter skal holde seg til seg selv. Om Joseph Kosuth kommer han med følgende vurdering: «Noen vil kanskje hevde at språket er hans kunstneriske uttrykksmiddel, slik det er i litteraturen, men da bør han straks skifte beite og bevege seg over i det litterære feltet.» Mener virkelig Grøtvedt at man ikke kan bruke språk, endog litterære grep, i billedkunsten? Dette gir lite mening, mye av den mest interessante litteraturen og billedkunsten låner jo nettopp fra hverandre – i tillegg til andre felt. Han presiserer: «Formen forteller oss nemlig hvor ting hører hjemme. Er det et litterært uttrykk eller en politisk markering vil de derfor måtte bli behandlet under litteraturkritikken eller den politiske kritikken.» Maken til rigid oppdeling av det estetiske feltet har jeg knapt vært vitne til.

Victor Lind, Gjerningsmannen. Foto: HL-senteret.

Det verste eksemplet på Grøtvedts estetikkbegrep i praksis er hans diskusjon av Victor Linds skulptur av politimester Knut Rød. Siden kunstnerens standpunkt i forhold til nazismen ikke kommer klart til uttrykk i skulpturens utførelse, skriver Grøtvedt, er arbeidet både kunstnerisk og politisk suspekt. «Vi finner nemlig ingen betydningselementer som peker i kritisk retning. Derimot ser vi en staut politimester i naziuniform som hilser sin Fører. Kort sagt en heroisering av nazismen.» Grøtvedt nøyer seg ikke med å etterlyse større kritisk klarhet i selve verket, men slår også fast at Lind har sviktende dømmekraft og «at det politiske engasjementet i for stor grad har styrt det kunstneriske.» Jeg, for min del, heller mot det motsatte synspunkt: overforklaring i kunsten er en uting og det er i det åpne spillet mellom forskjellige mulige lesninger gjenstandens kvalitet ofte fremkalles. Ja, jeg vil gå så langt som å si at det er i uklarhet, til og med tilsynelatende grumsete ideologiske holdninger, man finner refleksjonsrom i kunsten.

For Grøtvedt er ikke kunstfilosofi og «mentale prosesser» nødvendig for kunsten, fordi vi kan forholde oss til den intuitivt. I en forunderlig diskusjon av Descartes filosofi, forøvrig et slående eksempel på å sparke inn åpne dører summerer Grøtvedt sine tanker som en «gjenreisning av vår sansing», som han sier, «for å vise at det finnes en ateoretisk og perseptuell dømmekraft i vår bevissthet. Jeg tenker meg her en ikke-rasjonell evne, eller instans, som fastholder, styrer og formidler det sansbare stoff i vår synsbevissthet.» Jo da, vi har følelser, instinkt, sansemessige erfaringer som ikke er umiddelbart teoretiserte, riktig det, men ateoretiske? Ikke-rasjonell evne? Kunst er ikke instinktbasert, men en dypt historisk størrelse hvor en rekke teoretiske så vel som materialtekniske operasjoner, (som for eksempel den av Grøtvedt fryktede readymaden), har vært med på å forme den mangfoldige situasjonen vi befinner oss i dag. Går man omveien, dvs ignorer kunstens utvikling de siste hundre årene, kan man sikkert ha funnet en festlig hobby, bevares, men man vil verken kunne forstå eller bedrive kunstkritikk, enn si produsere kunst.

Utstyrt med Grøtvedts kunstbegrep får man dermed svært lite ut av det meste av kunst laget etter Cezanne, hva enten det er readymades, eller «en rekke objekter strødd rundt i et rom med en høyttravende tittel» (en mild omskriving av Grøtvedts definisjon av installasjonskunst). Skjønt «kunstbegrep» er en overdrivelse, Grøtvedts definisjon går aldri utover det banale eller regelrett regressive. At man kan komme dit som kunsthistoriker, at man avskriver nesten all kunst fra de siste hundre årene er ikke bare en gåte, men noe i nærheten av naturstridig.

Til slutt vil jeg nevne at boken er slett redigert. Den er full av gjentagelser uten at resonnementet, om vi skal kalle det, kommer seg videre. De samme kjedelige, uinformerte og reaksjonære synspunktene presenteres uforandret igjen og igjen. Jeg skulle gjerne sett en virkelig dissensmaker i norsk kunstliv, men dette er, og vil aldri bli, Paul Grøtvedt.

Skal man lese boken anbefaler jeg å lese den som humorbok i samme stil som Knut Nærums Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. Lest slik, kan den tidvis fungere. Lest som kunst-teori, kunsthistorie, kunstkritikk eller polemisk innlegg er det, alt i alt, forunderlig at denne boka i det hele tatt er utgitt.

  1. Innlegg fra Paolo Manfredi

    Ja, en skikkelig grøt. Men det er jo juletider, så kanskje det passer inn med nisser.

  2. Innlegg fra Robert Knappstad

    sui compost? hahaha. En freudian slip? Komposten begynner i hvertfall å hope seg opp i denne tråden.

    Jeg vil ikke kalle disse tankene banale, overhodet ikke. En smule for abstrakte til at jeg kan hevde noen autoritet på området dog. Min vinkling på psykologien er forankret i et medisinsk og fysiologisk perspektiv (jeg er psykiater, ikke psykolog). Biokjemiske prossesser, du vet…

    Det er klart, illusjonen om sjelslivet med alle dets luftslottsbegreper (les: frihet og fornuft) er en nødvendig del av en sunn menneskelig psyke, men gir ikke spesielt god grobunn for utvikling av pragmatiske behandlingsregimer i møte med sinnsykdom. I medisinen er vi nødt til å operere med noe mer håndfast. Frihetsbegrepet overlater vi til filosofene og juristene. Ingen med fem vekttall i biologi innkalkulerer frie valg i systemene de ser verden gjennom.

    Din generasjon er jo mye flinkere til å holde depresjoner i sjakk ved å tvinge munnvikene oppover. Riktignok er denne undertrykkingen av intuitive følelsesuttrykk ingen ideell depresjonskur, men personlig må jeg innrømme at jeg finner den mer tiltalene enn den i Kristians generasjons langt vanligere “depresjonsfetisjeringen”. Når man sitter hele dagen og leser japanske tenåringers survete selvmordsblogger på myspace og ser på videoer av folk som faller og slår seg på youtube (eller av neddopa pre-teens som blir skullfucka på diverse andre nettsteder), sementerer man et menneskefiendtlig verdenssyn som i hvertfall ikke hjelper deg ut av en depresjon. Men prøv å fortelle det til en fyr som har vært speeda i tre dager og sitter og snitter i divanen din med en replika av sprettkniven til jokeren mens han babler om det nye filmprosjektet sitt som handler om han ligger på hytta til foreldrene sine og skriker og ronker og ser på solnedganger i time lapse, og jeg ser på klokka og det eneste jeg har lyst til er å snappe til meg den kniven å gjøre noen små kirurgiske inngrep i munnvikene hans, hvis du skjønner hva jeg mener… gjøre ham litt likere deg, liksom.

    For han er så utvilsomt ikke deg (slik han selv litt tvetydig hevder), men likevel lurer jeg på om ikke du og dine like likevel kan ha hatt en finger med i Skyldstads tilblivelsesprosess. Jeg tenker på ham som en inkarnasjon av alle følelsene og impulsene din generasjons massive superego har holdt i sjakk opp igjennom – en Frankenstein sydd sammen av likdelene som flyter rundt i den emosjonelle kloakken som renner under de lærde diskusjonene deres i debattspaltene i morgenbladet og aftenposten. Represjonen har en pris. En pris vi alle må betale. Og den prisen er Kristian “Tetsuo” Skylstad.

  3. Innlegg fra Erling Moestue Bugge

    Jo, enig…en versjon..

  4. Innlegg fra Kristian Skylstad

  5. Innlegg fra Erling Moestue Bugge

    Kult Kristian. Livet imiterer kunsten tross alt.

  6. Innlegg fra Kristian Skylstad

  7. Innlegg fra Erling Moestue Bugge

    Kul diskusjon!

  8. Innlegg fra Kristian Skylstad

  9. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Tenk at Krisian Skylstad er en skrulling. Det ante jeg ikke. Jeg trodde han var en vanlig ambisiøs kunstner med hang til det ekspressive. Noe som er vanlig i kunstnerkretser. Dessuten gnager de jo hele tiden på sitt ego for å bli kreative. Da kan det fort klikke for en. Slikt burde de bli informert om på Kunstakadmiet, at det er farlig å være kunstner. Selvet er nemlig en ustabil størrelse. Søren Kierkegaard uttrykte dette ganske treffende da han skrev at “selvet er et forhold som forholder seg til seg selv”.

    Jeg takker dr. Knapstad for hans oppklarende og advarende ord. En stor takk også for hans diagnose av undertegnede. Tenk at du skjønte at jeg var deprimert. Men det har jeg lært meg å leve med. For selv om jeg er deprimert, lar jeg det aldri gå ut over humøret. Av den grunn har jeg ikke noe akutt behov for terapi. I øyeblikket har jeg god kontroll over min galskap, om ikke fornuften. Sistnevnte har jeg heller ikke noe ønske om å styre. Fornuften har jeg stor tiltro til når den får virke i frihet. Men dette er vel banale tanker for deg, som har dyp innsikt i om folk er “sui compost” eller ikke.

    Ps. Skulle du ha behov for veiledning i det kunstneriske, er det bare å ta kontakt. Ds.
    Paul Grøtvedt

  10. Innlegg fra Robert Knappstad

    Hadde jeg fått nyss om denne tråden før hadde jeg gitt Kristian beskjed om å gi seg langt tidligere. Men jeg ble desverre ikke gjort oppmerksom på hans aktivitet her før ved vår konsultasjon i formiddag. Hvor jeg sporenstreks beordret ham om å legge denne tråden død. Det er nettopp atferden som denne utvekslingen er et kroneksempel på vi har forsøkt å analysere i våre samtaler. Og vi har gjort store fremskritt i løpet av de to årene Kristian har gått i terapi hos meg. Nå er vi desverre “ delvis takket være deg, Paul Grøtvedt “ tilbake der vi startet. Da Kristian møtte opp hos meg i dag bar han tydelig preg av opphisselse og nervene hans lå utenpå huden. Han hadde problemer med å konsentrere seg og foretok stadige og usakelige diggresjoner, og da jeg til slutt fikk fisket ut av ham hva han hadde bedrevet de siste dagene gikk han inn i en psykotisk veksling mellom intens latter og krampegråt. Du skjønner det, Paul, at Kristian har, som så mange andre med alvorlige sinnslidelser, problemer med å konsentrere energien sin om å løse elementære livsoppgaver slik at han kan fungere som et produktivt medlem av samfunnet. Når en slik ordveksling som denne først kommer inn under huden hans mister han helt grep om livet sitt og de forventningene som stilles til ham. I stedet bruker han all sin tid på å reloade kunstkritikk.no i infantilt påvente av et svar fra deg. Det er faktisk noe skremmende nevrotisk over å se en ung mann sitte å reloade en nettside hundre ganger på en halvtime. Derfor har en viktig forutsetning jeg har satt for vår behandlingsplan vært at Kristian holder seg unna uredigerte forum av typen kunstkritikk.no, hvor han får lov å kultivere disse ekstreme personlighetstrekkene. Det er ikke bra for ham, og er også en meget effektiv bremsekloss i behandlingsopplegget vårt. Kristian har en bipolar lidelse hvor de maniske periodene er de mest dominerende (i tillegg har han en borderline personlighetsforstyrrelse). Hos bipolare personer er det ofte konsekvensen av handlinger i de maniske periodene som gjør at egomanien avtar og at depresjonen trigges. Denne korrigeringsmekanismen virker fullstendig å mangle i de kretser hvor Kristian beveger seg. Hans omgivelser fremstår som et uvirkelig sosialt felt hvor permissiviteten tilsynelatende (jeg kjenner ikke dette miljøet inngående) ikke kjenner noen grenser. Ut i fra det han forteller meg kan det virke som om kunstfeltet snarerere enn å korrigere den anormale og asosiale atferden hans, slik enhver sunn sosialitet ville gjort, applauderer den. Det hjelper selvfølgelig heller ikke på Kristians helbred at bruken av og tilgangen på psykoaktiva er mange ganger høyere i nevnte felt enn i samfunnet forøvrig.

    Kristians logiske underbegavelse er et kors vi alle må bære. Han er et ego i fritt fall, en rasende virvelvind i en verden bare han bebor. Å forsøke å poengtere ovenfor ham at hans argumentasjon er inkonsekvent kan sammenlignes med å kaste dartpiler inn i en klump med gele. Pilene (les: dine innvendinger) slukes blindt uten å gjøre synlig skade. Du har sikkert lagt merke til at han aldri egentlig svarer på kritikken fra deg men bare bruker krangelen deres som et alibi for å instrumentere deg som søppelplass for en uendelig strøm med irrasjonelt agg. Det er beundringsverdig at du finner deg i dette, men som sagt, du gjør ham bare en bjørnetjeneste. Egoet hans næres av din negative oppmerksomhet.

    Men dette gjelder ikke bare deg, Paul, det burde være tydelig for de fleste at Skylstad er ute av kontroll. På tide å bli voksne folkens. La guttungen være i fred så han kan få den medisinske hjelpen han behøver. (Og ta fra ham den sprettkniven.)

    Etter å ha lest også dine innlegg slår det meg at Kristian kanskje ikke er den eneste her som trenger terapi. Det er en smule uprofesjonelt å bedrive psykologisk patologisk projeksjon i diskusjonstråder på internet, men jeg tror likevel jeg skal driste meg til forsøksvis å gi deg diagnosen deprimert med sosiopatiske trekk. Jeg tilbyr også gruppeterapi, og familieterapi. Kanskje du hadde vært interessert i å møte Kristian til samtale på mitt kontor? I såfall, ta kontakt.

    mvh

    Dr. Robert Knappstad

    Seksjonsoverlege

    Kjelsås ungdomspsykiatriske behandlingssenter

    Er det noen som vet hvor Kristian Skylstad holder til om dagen? Vi har forsøkt å få fatt i ham uten større hell.

    Erik Juel Hagen

    Utekontakten i Oslo, avdeling øst

  11. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Paul. Du er kritikeren som skjelte ut Jørgen Lund. På et personlig plan. For å skrive en kritikk av boken din han ikke hadde skrevet. På et personlig plan.
    Du klarte også nettopp å kalle en ung norsk kunstner “hemoride”. Og du er en gammel mann. Som har levd lenge. Du burde vite bedre.

    Takk for at du ga meg muligheten til å eksponere din verste side.

    Du har nettopp tapt et slag mot din egen skygge.

    “Jeg” er deg, Paul.

  12. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Det forundrer meg med hvilken intensitet Kristian Skylstad ekselerer i hemoroidisk gørr. Jeg hadde ingen anelse om at jeg kunne være så provokativ, og gjenstand for en så persomfokusert oppmerksomhet. Det smigrer. På den annen side hadde jeg håpet at Skylstad, som i egne øyne er “et selvstendig tenkende menneske”, kunne tenke litt prinsippielt og konsekvent, at argumentasjonen var følgeriktig og begrunnet.

    Nå har jeg fulgt hans utspill på Kunstkritikk.no i noen tid, og kan ikke akurat si at han er en dreven retoriker. Han minner mer om en frustrert nevrotiker. Den kategorien er det ikke så lett å takle. Jeg er bare en enkel kunstner og kunsthistoriker, og har ingen kompetanse for å være terapeut. Men fortsetter han det samme kjøret, bør vel Kunstkritikk.no snart omdøpes til Kunstterapi.no.
    Paul Grøtvedt

  13. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Ah!

    Hey! Mr. Penguin. Nå skjønner jeg greia di. Du driver og analyserer innleggene mine, plukker de fra hverandre liksom. Subversivt grep. Og du går inn i en psykologisk analyse (fordi du måtte igjennom det på kunsthistorie på 50 tallet sant?), også slenger du på en tone av nittitallsironi, for å gjøre hele greia spiselig. Cool. I like it. En søt liten sirkusbjørn.

    men du er også en ordentlig motherfucker.

    Du har hatt mulighet som kunstkritiker og forfatter til å komme med gyldig kritikk. Du har hatt mulighet til å gå inn og studere, prøve å forstå, peke på og forandre omgivelsene dine. Du har forspilt denne muligheten. Du har neglisjert dette ansvaret. Jeg vet at du vet at du har latt denne muligheten gått til spille. Og enda viktigere. Jeg vet at du vet at du aldri får muligheten igjen. For da du fikk muligheten til å være subversiv valgte du å være ultrakonservativ. Du nekter deg muligheten til å være åpen. Du kunne vært en konkylie, Paul. En vakker rumling i strandkanten. En dyp røst av visdom og nytenkning. Du kunne vært kunstens Odd Børretzen.

    Nå er du ferdig. Du har feilet. Min generasjon avskyr folk som forkaster det de ikke forstår. La oss si det er en del av tidsånden. Vi får ikke lenger vondt av bitre, gamle gubber som snubler og går på trynet.

    Du kunne hatt definisjonsmakt og påvirkningskraft. Du kunne vært en herdet røst av forandring vi hørte runge over fjellene. Som vi kunne lytte til og hente inspirasjon. Men hvem er du nå? Den gamle mannen og havet.

    En gubbe. En statisk enhet.

    Du kan disse meg til du får leverflekker og hjerteklapp, men for meg er du bare en senil kunstkritiker. Mens jeg vet at for deg er slike som meg rimelig utilgjengelige. Det er bare å lese boken din, så forstår man det. Beklager. Du har brukt livet ditt på å bli en parantes i historien. Gå ut i skogen med bitterheten din. For feltet du forsøker å forstå er en segmentert gruppe med selvstendig tenkende mennesker som er hypp på å jobbe i fred, uten å ha morra si (les Paul Grødvedt) hengende over skulderen. Ja du er en motherfucker i ordets rette forstand. Jeg bruker livet mitt på å ta avstand fra regressive, tungsindige, gamle mannfolk, med tvangstanker og dårlig stil. Jeg vet det er vanskelig å reise seg fra datamaskinen nå, men nå tror jeg sannelig det er på tide at du reiser deg, lager en kopp varm kakao og setter deg i badekaret. Jeg tror rett og slett ikke kunst er bra for din mentale helse, Paul.

    Det er tungt å bli født for tidlig, men det er en tragedie å bli født for seint. Du har min fulle sympati.

    Love

    Kristian Skylstad

  14. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Ja, du har helt rett i din antagelse. Jeg har solid kjennskap til heomoroider, ikke i fysisk forstand, men åndelig. Og slike støter jeg på til stadighet. Til tross for min innsats har du allikevel ikke ungått å pådra deg plagen, selv om du tror noe annet. Ikke bare har du pådratt deg hemoroider, du er en også. Trolig er det også derfor du ser på Kunstkritikk.no som et klosett, et sted du i skjermede omgivelser kan bedrive dine åndelige sysler.

    Du prøver nå å justere språkbruken, for ikke å havne helt i dass. “Når det gjelder gater, så kan vi heller se dette som en Spike Lee joint, der gaten ikke er min, men jeg claimer den.” Her dukker igjen dette “vi” opp, som bare er en rent subjektiv påstand. Jeg tviler på at noen andre vil se det slik, og hvorfor skulle de det? Fordi du, i egne øyne en “ualminnelig” person, mener det?

    Og så kommer det intelligente kronargumentet. Når han må innse at han ikke eier gaten, hva gjør han så, jo han “claimer den”! Som om det skulle gi et sikrere belegg for at han skal kunne diktere gatebruken. Her må han “claime” så mye han vil, men det hjelper ikke en dritt om ingen gir ham den rettiheten. Dermed står han ene forlatt med sine elskelige hemoroider. Og gaten er åpen for fri ferdsel.
    Paul Grøtvedt

  15. Innlegg fra Kristian Skylstad

    La meg omformulere metaforen min.

    Jeg mener ikke at kunstkritikk.no er en gate, men heller et klosett, hvor jeg kan tømme de unge tarmene mine…. Jeg elsker dine metaforer, Paul. Og hvordan hangup og forbitrelse over Duchamp stadig er et tilbakevendende referansepunkt.

    Når det gjelder gater, så kan vi heller se dette som en Spike Lee joint, der gaten ikke er min, men jeg claimer den. Og gamle rustne herrer, som en gang i tiden nøt både respekt og definisjonsmakt i nabolaget, nå burde liste seg forbi i stillhet (gjerne med indignert tilbakeskuende mumling om at alt var bedre før).

    Men misforstå meg ikke, Paul. Jeg er veldig takknemmelig for at du står parat i andre enden av kloakksystemet jeg benytter meg av, med kjeften åpen. Uten sånne som deg hadde jeg nok nedkommet med et uvanlig tilfelle av hemorider (….?), et fenomen du antageligvis har intim kjennskap til.

    Du får velge om du vil ta den setningen bokstavelig eller i overført betydning.

  16. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Dette begynner å bli underholdene. Hvis vi tar noen runder til vil Skylstad sikker råke opp for invektiver. Men sånn er det med oppblåste egeoer, i mangel av argumenter pøser de på med personlige trakkaseringer. Det er jo ikke akkurat noen elevert strategi, men etter min oppfatning er det en menneskerett å drite seg ut. Om Kunskritikk.no er av en annen mening, er det deres sak.

    Det slår meg også denne gangen at Skylstad er særlig uheldig med metaforene. Når han skriver “Du står i gata mi,…”, trekker han veksler på en rettighet han ikke har dekning for. Jeg kan vanskelig forestille meg at Kunstkritikk.no er hans gate, hans eiendom, men en ferdselsåre mange har rett til å bevege seg i. Det er ingen av oss som eier den, heller ikke alle de andre kommunikasjonskanalene(gatene) i norsk kulturliv.

    Hvis Skylstad ikke tåler andres meninger, kan han jo bare skifte gate. Skjønt jeg tror ikke akkurat at andre gater er like tolerante som Kunstkritikk.no, når det gjelder å spre søppel i spaltene. Men jeg så gjerne at han fikk større spredning og et heftigere vokabular, for som kjent er det bedre å drite seg ut enn å dø av forstoppelse.
    Paul Grøtvedt

  17. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Jeg sier mye i innlegget mitt. Jeg snakker om en generalisering utenifra mot et felt styrt av enkeltindivider. Jeg snakker om strebere som står utenfor og peker innover, istedenfor å bevege seg inn, og møte de problemene man føler er tilstede utenifra. Jeg snakker om idioter som liker å bekrefte den banale framstillingen massemedia elsker å sile kunsten igjennom. Jeg snakker om deg, Paul. Jeg snakker om mangel på spissfindig argumentasjon med brodd. Skulle gjerne sett en argumentasjonsrekke fra Grøten og Øen som virkelig tar et oppgjør, men i en alder av noen og åtti (korriger meg hvis jeg tar feil) er du ikke i stand til det, og det er sannelig den talentløse, vesle slaven din, Morten. Dere selger bøker kun til mennesker som vil ha bekreftelse på at ting er så ille som de allerede vet. Disse menneskene forandrer ingenting. Det gjør ingen av dere to enkeltindivider heller.

    Paul Grødtved, kunstens John Mccain, som avslører korrupsjon og fanteri fra korrupte kriminelle. Du er en gammel, gammel mann Paul. Og du, som en gammel, gammel mann, bruker alt for mye tid på å peke fra en tønne. Jeg forstår at dette gjør deg veldig trist, og jeg har sympati for deg, men også du må ta ansvar.

    Du står i gata mi, da får du takle linjene mine. Men når du trasker bort til meg med det sure trynet ditt og legger den klamme hånden på skulderen “for å fortelle meg noe”, da får du en ørefik som alle andre. Ikke fordi det du sier sårer meg, men fordi det stinker av kjeften din, ånden din. Og det verste er at lukta har spredd seg i hele nabolaget, men ingen legger merke til den.

  18. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Det er godt mulig at Kristian Skylstad befinner seg i en “ualminnelig” posisjon, men det forhindrer jo ikke at han kontinuerlig prøver å allmengjøre den. Hva annet er det han driver med når han setter ting på trykk og vurderer andre menneskers innsats og personlge karakter? Med hvilken rett og med hvilket belegg kan han gjøre det? Fordi han er “ualminnelig”? Til forskjell fra alle andre som mener noe annet?

    Skylstad må gjerne tro at han er “ualminnelg”, men en slik selvoppfatning gir ingen garantier for at han er det. Det siste innlegget hans demonstrer bare at han er et oppblåst ego, som ikke har et eneste prinsippielt poeng. Han sier at han rett til være frekk. Men hvilken rett er nå det? Er det bare en rett han selv gir seg, har den null verdi. En rett for deg og en rett for meg, gir også Øen en rett til seg.

    Dermed har ikke Skylstad noe mer å si, annet en å mosjonere sitt ego. Akkurat det har han full rett til, så lenge han bare gjør det på hjemmebane. I en offentlig sammenheng, der prinsippielle saker blir diskutert og avgjort, virker slikt bare anmasende og barnslig.

    Forøvrig har jeg vel aldri hevdet at kunstverdenen mangler mening. Tvert i mot.
    Kunstverdenen er stappfull av mening, og makt. Det er makten og dens hegemoniske mening jeg har drøftet og kritisert. Enten det nå er i kunsten. kunstkritikken eller kunstinstitusjonene.
    Paul Grøtvedt

  19. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Det “viet” jeg refererer til er den gruppen mennesker Øen så regressivt angriper i boken sin, og i sitt innlegg i Morgenbladet. Jeg mener jeg har legetime grunner til å reagere på Øens (og for den saks skyld Grøtvedts manglende forståelse, selv om denne er basert i større faglig innsikt) “metoder” for å avsløre (?!) kunstverdens manglende mening.

    Jeg ville aldri allmengjøre min egen posisjon, til det er den for ualminnelig, og det vet jeg. Men jeg ler meg skakk av outsiderposisjonen konservative opposisjonsledere kler på seg, og avslører dette hullet i statskassa, som vistnok finansierer døgenikter og nonsagter. Den argumentasjonen henger ikke på greip med den virkeligheten kunstnere lever i, og sånn sett framstår deres to bind med svada både som barnslig og pompøst. Det lukter rett og slett bitter svette av det. Roger Loyd har mer definsjonsmakt enn Grøtvedt og Øen.

    Jeg kommer til å fortsette å bruke både hjertet og hjernen hver gang jeg både puster og tenker. Uavhengig av hva en nonsagt av en angstfylt polemiker som Paul Grøtvedt måtte ofre av svette og tårer over det. Øen pisser i mitt reir, men han pisser ikke på meg. Så jeg har all rett til å være frekk. Påstanden om dumskap tar jeg ikke så tungt, siden det helt åpenbart kommer fra en tilbakestående gammal dott.

  20. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Det har slått med ved flere anledninger at Kristian Skylstad ikke er noen logisk begavelse. I kritikken av Morten Øens bok allmengjør han hele tiden sin egen posisjon, mens han individualiserer Øens. Inledningsvis hevder han at Øens roman er skrevet fra utsiden, og er derved en misforståelse i bokform. Ifølge Skylstad ender Øen opp med å stampe i sitt eget fantasiliv, “av den enkle grunn at han er der han er. Ikke der vi er.”

    Her skulle jeg gjerne visst hvem dette “vi” er, som tydeligvis utgjør Skylstads basis for sine ankepunkter mot Øens roman. Og så kommer rosina i den logiske pølsa, når han skriver som følger: “Og det sier jeg som individ, og ikke som en del av en homogen “kunstverden.” Gjør ikke Morten Øen også det, når han skaper ut fra seg selv som individ?

    Du skriver at “han er der han er, ikke der vi er.” Selvsagt er han der han er, men det er vel du også, der du er. Hva har du da å bebreie ham for, og med hvilket belegg? Annet enn å anføre et “vi”, som tydeligvsi skal almengjøre din egen posisjon. Dette at du som individ påkaller et “vi” for å nedvurdere innstasen til et annet individ er både frekt og dumt. Det tyder også på dårlig dømmekraft og selvrefleksjon. Bruk hjernen neste gang du tenker Skylstad.
    Paul Grøtvedt

  21. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Morten Øens bok er veldig preget av å være skrevet fra utstiden, og hvem trenger en misforståelse i bokform? Alle felt med et internt språk ser suspekte ut fra utsiden. Dermed er de sårbare for kritikk. Det kommer av at de er prestisjeyrker. Yrker det tar lang tid å få innsikt i faglig, og som krever en lang periode med studier, som fører til økt innsikt. Poenget er at kunstverdenen er et freespace. Maktmidler kan forsøke å styre tendenser i sin retning, men til syvende og sist vil de tendenser som frittstående og tenkende mennesker skaper selv definere hovedtendensen. Dette skaper en elite, ett mellomsjikt og en undergrunn. Det vil også skjee vekslinger mellom disse over tid. En naturlig følge av at kunstnere modnes (eller blir konforme), og skifter sin rolle avhengig av forskjellige behov. Selv om jeg ikke ville dratt til Venezia med rosinesker i bagasjen, så aksepterer jeg at noen kunstnere klarer seg med dette. På samme måte som jeg aksepterer at mange mennesker bruker interne kodekser i sine kunstnerskap, selv om jeg har fokus på referansepunkt utenifra. Der vil den personlige friheten møte den interne og eksterne konsensus om hvilket fokus kunsten skal ha, og få mulighet til å bryte eller gå i stå. Øens bok virker veldig preget av at han ikke har fått noen reell kontakt med subjektene han omtaler, og dermed ender han opp med å beskrive en virkellighet og mentalitet som ikke eksisterer. Derfor burde romanen bli beskrevet som det er: Morten Øens ønske om at kunstverdenen er meningstom, basert på latskap og introvert tankevirksomhet. Det kunne vært en interessant kritikk, så lenge han hadde hatt en tyngde. Fra mitt ståsted ser jeg ingen tyngde i Øens argumentasjon, hverken i romanform eller i innlegg i Morgenbladet. Dermed ender han opp med å stampe i sitt eget fantasiliv, i frustrasjon over å ikke få kontakt med et fagfelt. Av den enkle grunn av at han er der han er. Ikke der vi er. Og det sier jeg som et individ, ikke som en del av en homogen “kunstverden.” Den verdenen eksisterer ikke.

  22. Innlegg fra Gunn-Britt Trosterud

    Denne debatten er underlig å lese, og det har gått en stund siden siste innlegg. Jeg har imidlertid nettopp lest Morten Øens siste roman “Ingenting, ingen, ingensteds aldri”, og den treffer spikeren på hodet, både i seg selv, og gjennom anmeldelsene den har fått. (Gjorde et google-søk på den). Reaksjonene er forbløffende å lese. En av anmelderene har definitivt ikke engang lest boken før hun sablet den ned, og Aftenpostens anmelder var ikke engang litterat, men kunstner og i seng med kunstnere omtalt i boka. Tommy Olsson er en av skikkelsene i boka, og han fant det for godt å anmelde den selv i Morgenbladet. Dette er i overkant incestuøst. Det virker som om kunstkritikk utløser en ryggmargsrefleks hos kunstnere. Kritikken og kritikeren må meies ned, blindt og spontant, koste hva det koste vil. Øen bruker selv ordet “enighetsdiktatur”, og, etter hva jeg nå har vært vitne til, er det en 100% nøyaktig beskrivelse av virkeligheten. Øen kan ha rett eller feil i mye. Det er ikke det vesentlige. Det vesentlige er at gjengen (medl. av NBK) som får 110 millioner skattekroner til forvaltning krever seg hevet over enhver kritikk og debatt, og er fullstendig ute av stand til å fortløpende revurdere sitt eget ståsted. Det hele minner om en religiøs sekt. Det beste beviset på det siste er mangelen på humor. Manglende humor og selvironi er den sterkeste indikatoren på at en grupering er totalitær eller religiøs. For Øens bok er først og fremst morsom. Og her ligger, etter min ringe mening, årsaken til at boken forsøkes å ties i hjel, avfeies, eller legges død. Det må være frustrerende for forfatteren at ikke engang anmelderne er villige til å lese den. Sjekk denne lenken. http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/article655517.ece Jeg kan, fordi jeg har lest romanen, bare bekrefte påstandene i forfatterens egne kommentarer til kritikken. Det skulle vært en lov mot denslags. Fy BT!

  23. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Kjetil Røed er stadig like nærtagende, ikke på andres vegne, bare på egne. Han burde lese sin egen anmeldelse på ny. Her lirer han av seg drepende karakteristikker uten å blunke, mens han blir personlig krenket når noen pirker i hans faglige ferniss.

    For alt jeg vet kan han være særlig ømskinnet når bleike baller blir brakt på bane. Mannfolk er jo mannfolk, ikke sant? Men la det være, det skyldes bare en legning i mitt ego, en dypt folkelig forankring. Saklighet skal bli. Omtrent som når Vårherre en gang i urtiden sa: Fiat Lux!

    Røed vil så gjerne at jeg skal nevne noen kunstnerskap, trolig av moderne art, “som faktisk lever opp til hans kriterier til kunst”. “et par norske og noen over norskegrensen? Vi trenger ikke å være enig, Grøtvedt, selvsagt ikke, men et par eksempler hadde jeg fått en mer realistisk forestilling om hvor du vil.”

    Dette høres jo vennligsinnet ut, men du verden så nedlatende. Det minner meg forøvrig om “Rødhette og ulven”, der sistnevnte i sleske vendiger innynder seg hos offeret, for i neste omgang å sluke henne med hud og hår. Røed vil altså at jeg skal stå skolerett og servere ham noen eksempler på det jeg mener holder kunstneriske mål. Han har prøvd seg på det knepet en gang tidligere i debatten, men ble satt på plass.

    Jeg har drøftet kriterieproblematikken utallige ganger, i artikler og bøker, og har alltid hevdet at dette er nødvendig om man skal vurdere kunst. Merkelig nok har ingen vært villige til å stille opp, drøfte eller motsi mine synspunkter. De blir bare stemplet som reaksjonære, mens hele horden av kunstnere og kritikere fortsetter å bruke kriterier i sine vurderinger, uten at det gis begrunnelser.

    Driver man evaluering av kunst, bør man også kunne begrunne sine avgjørelser. Hvis ikke blir det maktmisbruk. Jeg hadde forventet at kritikerlagene kunne gjøre en innsats på det feltet. De har presumptivt en faglig kompetanse som er spesifikk på normative spørsmål, og burde ha ryddet vekk all uklarhet om den kunstneriske vurderingen. Dermed ikke hevdet at full enighet ville oppstå. Det har jeg ingen tro på vil være mulig, men ved å identifisere standpunkter og normer, kan man gå i dialog og drøfte de ulike premissene.

    Ikke minst tror jeg kunstnerne ville være interessert i en slik avklaring. Styreleder i NBK, Ingeborg Stana, kom med et hjertesukk i Aftenposten forleden. Hun skriver om den kunstneriske kompetansen, som tydeligvis ikke blir respektert lenger. Kunstnerne mister innflytelse og status. Etter hennes mening har kunstnerne en helt spesiell kompetanse på verkbasert kunst. Det har hun helt sikkert rett i, men i debatten her på Kunskritikk.no, blir slike synspunkter stemplet som reaksjonære og utdaterte.

    Kjetil Røed er heller ikke fremmed for en slik karakterisering. Flere steder i sin anmeldelse latterliggjør han min oppfatning av den praksisbaserte kunstkompetansen, og stempler den som banal og regressiv. Da er det ikke mye håp for dagens norske kunstnere. Godt over 80 prosent av dem jobber etter tradisjonelle, verkbaserte normer, men de blir da heller ikke anmeldt på Kunstkritikk.no. Og hvorfor? Jo, de er reaksjonære og lever ikke i samtiden.

    Paul Grøtvedt.

  24. Innlegg fra Kjetil Røed

    Til Paul Grøtvedt etc

    Jeg har ikke glemt denne tråden, men har hatt en del andre ting å gjøre og vært bortreist. Dessuten har jeg samlet opp kommentarene Jeg i en egen tekst som legges ut imorgen. Før jeg gjør det vil jeg bare si: kan vi heve denne samtalen fra personfokusert angrep, til en saksorientert samtale? Jeg er ikke interessert i en slik samtale. Kunne det latt seg gjøre? Takk!

    Også før det lurer på på om Grøtvedt kanskje kunne nevne noen kunstnerskap som faktisk lever opp til hans kriterier til kunst. Et par norske og noen fra over norskegrensen? Vi trenger ikke være enig, Grøtvedt, selvsagt ikke, men har du et par eksempler hadde jeg fått en mer realistisk forestilling om hvor du vil.

  25. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Debatten om min bok “Et kunstverk” ser ut til å ebbe ut. De fleste aktørene har fått luftet sine fordommer og lirt av seg en masse nedsettende karakteristikker. Og det helt uten belegg og argumenter. Noen av dem har ikke en gang lest boken, som Erlend Hammer. Allikevel har de meninger om mitt kunstsyn og min kunstteoretiske posisjon.

    Den mest rabiate i denne ulveflokken var Kjetil Røed, som startet debatten med en anmeldelse av den mest usaklige og ufaglige sorten. Da jeg sjekket på nettet, fant jeg ut at han var fagredaktør for Kunstkritikk.no, samt medlem av styret i Kritikerlaget, dessuten jobber han med en bok om kritikk. Skrekk og gru. Kan de virkelige ha en så ubegavet og kunnskapsløs person iil å styre og stelle med kritikkens faglige innhold?

    Etter at jeg parerte hans anmeldelse med samme mynt, fikk pipen en annen lyd.
    Spesielt fordi jeg utba meg belegg for hans påstander om at jeg skulle ha avfeiet hele modernismen, det vil si hele det siste århundrets kunst. Nettopp denne oppfatningen om meg sirkulerer i hele kunstmiljøet, og Røed kolporterer den helt anelsesløst. Det samme gjør flere av de øvrige debattantene.

    Siden ingen av dem kan hoste opp noe belegg, får innleggene karakter av ren sjikane. Her går Kjetil Røed i bresjen med den groveste skytsen. Riktignok har han lovet å belegge sine påstander på det punkt, og det ganske snart, skrev han. Men nå har det gått over en måned, og fyren holde fortsatt kjeft. Høyst sannsynlig fordi han ikke kan finne slike synspunkter i mine tekster.

    Nå vet jeg hva jeg har skrevet og kjenner mine tekster, så jeg ser jo med en gang at Røed og hans støttspillere farer med løgn og ondsinnet sladder. Derfor blr det heller ikke så lett for Røed å bite i det sure eplet. det vil si å innrømme at han faglig sett har driti på draget. Da er det lurere å holde en lav profil og holde kjeft. Etter en stund vil leserne glemme hele greia, bortsett fra at Paul Grøtvedt er en reaksjonær kritiker og kunsthistoriker.

    Om Røed har tenkt i de baner , aner jeg ingen ting om, men effekten av påstandene setter uansett spor. Det er jo derfor Røed og de andre debattantene skriver slik. Dessuten er det vanskelig for en angrepet å forsvare seg, det blir ord mot ord. Med mindre man kan forlange belegg for påstander. Hvilket jeg nå gjør for tredje gang.

    Men noe belegg kan de nok ikke finne i mine tekster, følgelig er de også tatt med buksa nede, og alle og enhver kan se at de gutta ikke har baller til teoretisk tenkning eller kunstnerisk dømmekraft. De har heller ikke evne til intellektuell diskurs, dertil er de for feige og kunnskapsløse. Kjetil Røed er den fremste av dem. Med alle sine faglige referanser våger han å drite seg ut på alle nivåer. Men det er jo bedre enn å dø av forstoppelse.

    Paul Grøtvedt

  26. Innlegg fra beshYDude2

    Amateur (en som elsker det han gjør) kontra en som gjør det samme for penger. Uten at det er noe forskjell på sluttresultatet kvalitet og inholdsmessig.

    Back in da track…

    Savnet dere meg eller? UpDated version…..isBAc[k]…

    Var i kabul og spiste kaker hos tante til kompisen..Nå er jeg tilbake her på KK for å gjøre revolusjon….Åssen gåre Sahak?
    Long time no see….har ikke internet på lande vettu.

    til Påul G. ….. Wake UP G.!!!

    til AMH. You know what todo right?……

    -Beshy

  27. Innlegg fra beshYDude2

    For meg som er amateur fremstår mange av gutta som døgnfluer i et større, tidløs perspektiv. Impotente pyntmakere. Ja nettop det.

    Hvor er blitt av handeri Kjetil? Er han gått under jorda eller?

    Hilsen fra Beshy.

  28. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    La meg oppklare to saker med en gang. Jeg har intet behov for at alle skal være enige. Som jeg alltid sier til studentene når jeg foreleser: Uenighet er roten til alt nytt, til all forandring. Det betyr ikke at man ikke kan være enige om mye. Men unison enighet om vitale spørsmål på kunstens område, virker ikke bare suspekt, det er også en konserverende posisjon.

    Hvorvidt jeg liker eller ikke liker kunst/kunstnere, er ikke en problem-stilling i mitt faglige virke. Det avgjørende er om noe er profesjonelt laget, at et verk kan fremvise en solid faglig kompetanse. Jeg har sett mye kunst jeg ikke liker, men må allikevel innse at det er stor kunst.

    Men det er ikke det som har vært mitt hovedanliggende i min bok, og i denne debatten. Det jeg har prøvd å drøfte er to temaer, kunstens frihet/autonomi og premissene i den institusjonelle kunstanalysen. Fortsatt forundrer det meg at så mange kunstnere har sans for denne analysen. Tydeligvis skyldes det at den ikke gir noen definisjon av hva et kunstverk er. På den annen side markerer den tydelig hva kunst er. I klartekst heter det: Kunst er det kunst- teoretikerne sier er kunst.

    Det betyr selvsagt at området for definisjonsmakt innsnevres og plasseres hos en bestemt profesjonsgruppe. Med definisjonsmakt menes det her at den praktisk evaluerende prosessen, om dette heller hint er et kunstverk, bare utføres av teoretikere. Tidligere var kunstnerne aktive pådrivere i denne prosessen. De hadde en betydelig definisjonsmakt, men denne har de siste tiårene skrumpet stadig mer inn. Dessverre.

    Man kan si at kunstnerne har blitt mer avmektige. Hvilket forsterkes av det forhold at når kunstinstitusjonen bestemmer hva som er kunst, spiller det ingen rolle hva kunstnerne presterer og skaper. Fordi kunst er det kunstteoretikerne hevder er kunst, blir kunstnernes kreative innsats ansett som noe sekundært, ja egentlig uvesentlig.

    Hans Tækje har helt rett i at kunstnerne alltid har stått på skuldrene til hverandre, og at kunsten går forut for institusjonen og teorien. Det er det historisk belegg for. Men historien forteller oss også noe annet, nemlig at kunstlivet, helt fra 1600-tallet, har blitt mer og mer institusjonalisert.

    I løpet av de hundreårene har det dukket opp flere og flere institusjoner, som i stigende grad har påtatt seg oppgaven å styre og administrere kunstlivet. Det siste hundreåret har byråkratiseringen av kunstlivet vært formidabel. Nesten alle kunstens områder blir i dag administrert av profesjoner som var helt utenkelige på 1600-tallet. Ja, bare for hundre år siden var slike ordninger uhørte.

    Den institusjonelle kunstanalysen rykker her inn og overstyrer kunstlivet i sin helhet. At kunstteoretikerne synes dette er utmerket, skjønner vi jo. Det legitimerer makten og styringen på en fiffig og urokkelig måte. Den tidligere direktøren ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, formulerte posisjonen ganske presist i Dagbladet:“Kunstnerne har ikke kompetanse til å vurdere sine kollegers arbeider, det kan bare kunsthistorikerne og kunstviterne”.

    Dette var klar tale, men ingen protesterte, bortsett fra undertegnede, som reiste en berettiget tvil om påstanden og premissene. Jeg har intet i mot at kunstnerne står på skuldrene til hverandre, men den muligheten er i dag ganske begrenset. Det er nemlig opp til de institusjonelle makthaverne å bestemme hvem som får denne gunsten. Da må man også vite hvor maktens interesser liger. Gjør man det kan man bli samtidskunstner på tre dager.
    Paul Grøtvedt

  29. Innlegg fra Hans Tækje

    Paul Grøtvedt har nok større kompetanse enn meg på å steindød tenkning. Det er likevel generøst av Paul Grøtvedt å unne meg en viss forsåelse av tingenes tilstand.

    Jeg har ikke lansert noen parole, bare en lesning som er implisitt den institusjonelle kunstanalysen. Jeg tror det må være mulig å lese ut ifra de jeg skriver at jeg ikke akkuat syns det er så fantastisk, så Paul Grøtvedt trenger ikke karrikere meg som en naiv forfekter i så henseende.

    Jeg etablerer heller ikke et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor. For det ligger også implisitt uansett hvilken kunstanalyse Paul Grøtvedt eller jeg legger til grunn.

    Jeg er enig med Erlend Hammer i at den instititusjonelle kunstdefinisjonen er den beste vi har. Men kunstnere lager ikke sin kunst på grunn av denne analysen, det forholder seg motsatt! Så derfor kan jeg ikke lese Paul Grøtvedts kritikk av den institusjonelle kunstanalysen for annet enn en skyggekritikk, for agendaen må da være å kritisere kunstnerne, eller kanskje rettere hovedstrømmen av kunstnerne, for hva de gjør i våre dager?

    Jeg vet ikke helt om Paul Grøtvedt ikke liker hva disse kunstnerne gjør, eller om Paul Grøtvedt ikke liker at de kaller det kunst. I det første tilfellet så er det en debatt om selve ytringene, i siste tilfelle så blir det en ideologisk debatt.

    Så hva blir da essensen av Paul Grøtvedts kunstkritikk? At disse kunstnerne, og skuldrene de står på av kunstnere som har kjempet for sin agenda er og har vært kunnskapsløse, ikke vel bevarte, eller lurendreiere? At han vet hva som er sant, riktig åndelig og skjønt, og derfor hva som er kunst? Kan det virkelig være så opplagt?

    Nei. Det er ikke så opplagt. Jeg vet sannsynligvis veldig mye av det samme som Paul Grøtvedt vet. Vi blir ikke enige av den grunn.

  30. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Nå har ikke jeg lansert noen vitenskapelig tese om “portvaktene” i kunstlivet. Det har andre gjort langt bedre og med empirisk belegg. Det er heller ikke en tese, men et sosiologisk faktum om hvordan kunstlivets nåløyer er strukturert. At AMH har stilt ut i gallerier uten portvakter, kan så være, men den typen gallerier tauer vel ikke inn hvem som helst. Mulige kanditater må vel ha dokumentert at de har passert visse andre nåløyer, og drømmer om å komme innenfor den varme og trygge institusjonelle dyna. Ja, selv den mest rabiate avantgarde, men også den store horde av amatører.

    Hele kunstlivet handler jo om å komme innenfor. HT har nå tydeligvis skjønt det, men lurer på “når portvaktene ble en del av Paul Grøtvedts argumentasjon i debatten.”. Det kan da ikke være noe å lure på. Når man lanserer, som HT gjør, en parole “Skjer det innen kunsten?”, så etablerer han et skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Derav følger at “portvaktene” er de som sitter midt i mellom og skiller klinten fra hveten.

    Det er helt riktig at jeg ikke har noe imot “portvakter”, det være seg innen kunsten, litteraturen, musikken ol., men også innen vitenskapelige disipliner. I det hele tatt er “portvakter” nødvendige innen ethvert fagoråder, men i alle sammmenhenger gjelder det at “portvaktene” kan legitimere seg og begrunne sine vurderinger. Kort sagt, de må kvalitetsikres.

    Forøvrig er det vel ikke avantgarden som har initiert problemstillingen “Skjer det i kunsten”. Selve formuleringen er et kunstteoretisk produkt fra 1960-årene, av amerikansk merke, mens fenomenet at det “skjer i kunsten” dukker først opp på tidlig 1900-tall, med modernismen. Da kommer bruddet med tradisjonen, og bruddtenkningen som kunstnerisk strategi, men det var 50 år etter avantgardens fremkomst.

    I dag er avantgarden og avantgardetenkningen stein død. Den døde en gang på 1970-tallet, av hjerneslag. Skjønt den svirrer rundt som utvannede klisjeer hos dem som fortsatt tror på julenissen. Det kalles visst regresjon, på godt norsk bakstreveri. Følgelig er det behov for mer opplysning og kunnskaper på kunstens område, ikke minst historiske kunnskaper.
    Paul Grøtvedt

  31. Innlegg fra Hans Tækje

    I tillegg til at Paul Grøtvedt presiderer på at jeg ønsker å usynliggjøre portvakter og normative maktstrukturer, så blir jeg sittende å lure på når portvaktene ble en del av Paul Grøtvedts argumentasjon i debatten.

    Jeg klarer ikke å se at Paul Grøtvedt har noe som helst problemer med at det finnes portvakter. Paul Grøtvedt har bare problemer at han ikke deler det kunstsynet portvaktene har. Maktstrukturene ville ikke vært hverken mer eller mindre kritikkverdige om nøklene hadde ligget i Paul Grøtvedts hender.

  32. Innlegg fra Anonymous

    Underlig, Paul Grøtvedt, for jeg har selv stilt ut på et par utstillinger hvor jeg absolutt ikke har blitt vurdert av “portvakter”, rett og slett fordi disse utstillingene ikke var initiert av eller hadde noen direkte sammenheng med institusjonene. Sannsynligvis gjorde de ikke utslag på radaren deres en gang. Så det retoriske spørsmålet blir da; var det fremdeles kunst det som ble stilt ut ved disse anledningene?

    Uten noen ønske om å virke hovmodig, men hvis du liksom opererer med en vitenskaplig tese her, så tror jeg den akkurat ble motbevist.

  33. Innlegg fra Hans Tækje

    Nei nei nei, Paul Grøtvedt!

    Jeg avsluttet mitt innlegg med at kunstfeltet ikke er åpent nok! Spørsmålet om hva som er innenfor eller utenfor kunsten er et like trist spørsmål som hva som skulle være kunst eller ikke.

  34. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Hans Tækje tror tydeligvis at om vi dropper spørsmålet “Er dette kunst?” og heller satster på “Skjer det innenfor kunsten?”, så fordamper de normative problemstillingene. La oss derfor kikke nærmere på dette resonnementet. Hvis det er slik at noe befinner seg “innenfor kunsten” så må det også være noe som faller utenfor. Derav følger at om noe kan falle utenfor og noe havne innenfor kunsten, så må noen bestemme i denne prosessen. For det skjer jo ikke av seg selv, eller at Vårherre har tatt hånd om det.

    Et blikk på kunstfeltet forteller oss at noen bestemmer kontinuerlig hva som skal falle innenfor kunsten og hva som ikke holder mål. Noen bestemmer hvem som skal komme inn på kunstskoler og akademier, noen bestemmer hvem som kommer inn på Høststillingen, blir innkjøpt, får stipendier etc. Og skal man forsøke å stille ut i et galleri,blir man vurdert av noen som bestemmer, enten av galleristen, eller av en jury, eventuelt av et faglig oppnevnt utvalg.

    Det som da “Skjer innenfor kunsten”, uanset hva det er, har altså vært igjennom en normativ prosedyre der bestemmende personer har avgjort om dette er kunst, eller ikke. Alle disse “portvaktene” jobber med normative prinsipper som går forut for at noe “skjer innenfor kunsten”, og den kjennsgjerningen kan man ikke hoppe bukk over eller karakterisere som en “regressiv” affære.

    Dette burde Hans Tækje vite. Følgelig også at spørsmålet om hva kunst er, hvor god den er, ligger til grunn for alle kunstrelevante prosesser. Hvorfor da avvise dette faktum? Som gjør at kunstlivet fungerer? For uten disse normative prosessene og “portvaktene” ville vi ikke ha et fungerende kunstliv.

    Nå man snart skjønne betydningen av disse normene og ta en diskusjon på gyldigheten av dem. Det er her brennpunktet i kunstlivet ligger, og det kan man ikke bare lukke øynene for og la et helt kobbel av “portvakter” bestemme hva som er kunst og hva som er god kunst, helt i det skjulte. Men det er tydeligvis hva Tækje ønsker: å gjøre “portvaktene” og det normative usynlig.
    Paul Grøtvedt

  35. Innlegg fra Hans Tækje

    Det ligger i kunsthistoriens og kunstteoriens natur at de går baklengs i fotsporene etter kunstnerne. Som alle seksåringer vet så går det saktere å gå baklengs, og fortauskantene kan komme veldig bardus.

    Den Institusjonelle Kunstteorien er ikke grunnen til at kunstnere jobber slik de gjør, det er tvert imot; teorien er et forsøk på å forstå hvordan kunsten fungerer, hvorfor den ble slik den ble. Med andre ord, hva Hammer og likesinnede gidder eller ikke gidder lenger, har få konsekvenser for kunstens fremtid. At Grøtvedt ikke liker mye av det som kunstnere lager er helt greit, men han kan ikke avskrive det med kunstteori. Det blir som å tørke katten i mikrobølgeovn.

    Bruddene i kunsthistorien har aldri kommet med kunsthistorien eller kunstteorien. Van Gogh og Dada og Duchamp og Cage og det aller meste av andre paradigmeskifter i kunsten ble først og fremst støttet av andre (og få) kunstnere. Danto og Dickie og deDuve men Grøtvedt i langt mindre grad gjør forsøk på å forstå hvordan kunsten fungerer i lys av faktiske omstendigheter i dag, og det skulle bare mangle at teoriene disse har (og det er ett unntak her) som alle andre teorier måttet forandre seg etter hva som reelt har skjedd på kunstscenen.

    Det som har skjedd er at lesningen av kunst har gått fra å være «Er det kunst?» til «Skjer det innenfor kunsten?» Dette kom etter at avantgarden insisterte på at alt hadde lik rett til å bli seriøst betraktet for hva det er, og at Kunsten essensielt var (er) et hegimoni av aktivitet og smaksdommer som bekreftet seg selv ved å insistere på dette skillet.

    Det ville være trist om vi ble stående der vi står nå, men svaret vil ikke være å begrense kunsten til det regressive spørsmålet «Hva er kunst?», men tvert om å åpne Kunsten enda mer.

  36. Innlegg fra Anonymous

    Det var en interessant og veldig direkte henvendende måte å ignorere meg på, Sahak. Og det er imponerende hvordan du virkelig ikke trenger noe tydelig konsept om det du snakker om før du fordømmer det.

    En annen interessant ting er innsikten du kommer med når det gjelder hvorfor jeg ble tilbudt en studieplass på akademiet. Jeg visste det var noe muffins med hele prosessen, men at de faktisk la vekt på en kombinasjon av medynk, sosiale ferdigheter og direkte kontakt med etterlivet er – for å si det mildt – oppsiktsvekkende.

    Jeg er så glad for at du er villig til holde opp et speil, slik at vi uten besittelse av håndverksmessige ferdigheter eller integritet kan se oss selv for det vi virkelig er. Det er som den gangen du fortalte oss at Matias Faldbakken ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet fordi faren hans trakk i trådene. Det var opprivende og vanskelig å høre noe så dypt innsiktsfullt. Det er vanskelig å forstå hvordan jeg ikke var i stand til å se spillet før du blottla det slikt du gjorde. Jeg er uendelig glad for at du, Sahak Sahakian, er i besittelsen av Sannheten!, og er så lite selvisk at du deler den med oss hver eneste gang du får sjansen.

    I salute you!

  37. Innlegg fra JATAKK

    Denne vanvittige gospelversjonen av “I shall be released”, med negerkor og Dylan i storform er klar tale til min sjel.

  38. Innlegg fra JATAKK

  39. Innlegg fra JATAKK

    Kunst er en tale til sjelen skapt av ånd, for øyeblikket og fremtiden…

    Det var definisjonen en kompis av meg kom frem til… Liker den, men strengt talt så er det ikke så farlig for meg å definere det. Jeg vet instinktivt hva som er kunst,- for meg; så da får heller andre gjøre det samme.

  40. Innlegg fra Henning Espensen

    Faen Sahak…. Du er den eneste som klarer å gjøre selv 2pac døv…

  41. Innlegg fra Sahak Sahakian

  42. Innlegg fra Henning Espensen

  43. Innlegg fra Sahak Sahakian

    Only God can judge me.

    Topac Shakoor

  44. Innlegg fra Henning Espensen

    An artist, a fine-artist or free-artist,

    An artist-as-artist,

    Has always nothing to say,

    And he must say this over and over again.

    Especially in his work

    What else is there to say?

    In work or words

    What in hell, on earth, or in heaven, is an artist up to

    when he says he has something to say?

    All artists-as artists say the same thing

    The post- historic artist is the timeless artist-as artist.

    The artist-as-artist is the post-historic artist.

    The post-historic artist is the

    artist aware of himself as artist,

    aware of art-as-art,

    aware of everything that is not art in art,

    inside or outside art.

    The only way to say what an artist- as – artist is

    is to say what an artist- as – artist is not.

    A fine artist by definition is not a commercial

    or industrial or fashion

    or applied or useful artist.

    A fine, free or liberal or abstract artist

    is by definition not a servile

    or professional or meaningful artist.

    A fine artist has no use for use,

    no meaning for meaning,

    no need for any need.

    A fine artist has nothing to use,

    has no need for any meaning,

    and would not use himself or his work for anything

    A fine artist by definition

    does not use or need any ideas or images,

    does not use or need any help,

    cannot use or help anyone or anything.

    Only a bad artist thinks he has a good idea.

    A good artist does not need anything.

    Ad Reinhardt

  45. Innlegg fra Sahak Sahakian

    Jeg håper ikke at Kjetil venter på mitt svar om hva jeg mener med elitisme. For det sliter jeg med. Andre spørsmålet om mitt åndelig brorskap synes jeg du skal la være. Jeg er her for å diskutere og lære. Inspirere og bli innspirert.
    Jeg har ikke en definisjon på æelitistisk” kunst. Som Kristian skriver så er æspråket” som ækunsten” i konstant bevegelse. Jeg finner det flyktig, elastiskt og vanskelig. Der er grunnen til at jeg best uttryker meg med bilder. Ordet æelite” vil jeg helst forbinne med en grupe mennesker som har en ekstrodinære evner hvilket de”våsmakere Sean Snyder, Liam Gillick, Knut Henrik Henriksen m.flere jeg mener ikke har. Det som de presterer er tilgang til utstillingsrommene. Og at de har lest de samme bøkene som galleristene. Det er flaut å se hvor uoriginalt og deskilled arbeidene er. De er kryptert med referanser. Men hvis man dekrypterer så er det ikke noe igjen fra ækunstneren”. Arbeidene deres består av (hvis man dekonstruerer os setter det sammen igjen på idemessige og produksjonmetodologimessige plan) ædeskilled” vås. Det er kanskje best med et par eksempler.

    Sean snyder har stilt ut i hele Europa og til og USA. En av de SECESSION handler om en byutvikling prosess i en tidligere Yougoslavia. Det han presenterer er fotografier (som han ikke har tatt), arkitektbureau tegninger og modeller (som han ikke har laget) og en vag historie om prosessen. Urban development (dont you know…) uten å tilføye noe eget annet en å presentere de på OCA I Oslo. Eller vise bilder av Pepsi eller Toyota fra TV inne grigjurnalistikk som han har samlet. Omtrent på ungdomskolenivå filmworkshop kvalitetmessig. Bort sett fra at han kjenner folk som tar ævåset” inn i gallerier og dermed er det kunst. Et annet eksempel. Knut Henrik Henriksen.

    KNUT HENRIK HENRIKSEN
    æSCALE OF PROPORTIONS WHICH MAKES THE BAD DIFFICULT AND THE GOOD EASY”
    31.08.-01.10.2006

    Du skjønner det at Albert Einstein Og le Courbasier har møtt en gang I 1945(dato ikke sikker)…og de har diskutert bl. a. le Courbasier sin ide om æModulus” som er den perfekte proporsjonen for å bygge leiligheter. Det Henrik hadde prestert der var å senke taket til gallerier til 2 meter og 26 sm. Thats all. Jeg ble nesten flau av å se dette æarbeidet” som bestod av en A4 side og et tomt galleri når vi vær der med den internasjonale engelske skriveklassen fra Akademiet.

    http://www.standardoslo.no/v1/sql/ex.archive.php?shownews=12

    Det gutta har tilfelles er at de har tilgang på utstillingsrommene og at de er udugelige nisser hvilket bringer meg til AMH.

    Anders Marius Henriksen er bare sjalu. Han måtte søke på Akademiet flere ganger og etterhvert synes folk syn på hans fatass og tok ham in på skolen, at han var flink nettverksbygger eller fatteren æfiksa” eller noe I den duren. Derfor ignorerer jeg ham.

    PS. Skrive er vanskelig for meg men jeg har godt av det. Boka til paul Grøtvedt har jeg heller ikke lest og håper at den blir kjøpt av biblioteket på skolen så jeg kan lese den.

  46. Innlegg fra Anonymous

    Det var forløsende, kan jeg tenke meg. Det er tydelig du holdt det inne alt for lenge – ser ut som at du var helt på bristepunktet, stakkars. Fint at Erlend Hammer slapp den forferdelige katten ut av sekken da, slik at du fikk lettet litt på galleblæren og brukt argumentene du har spart på i månedsvis, mot noen som kanskje til og med bryr seg (men sannsynligvis ikke).
    Men ja, Paul Grøtvedt – ta rotta på de stakkars villedede, institusjonsbefengte kunstnerne og teoretikerne. Go get ‘em, boy – get, get!

  47. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Endelig kom det en katte ut av sekken: Og hvilken katte? Jo den institusjonelle kunstanalysen. Erlend Hammer tar som en selvfølge at denne teorien har mest for seg når det gjelder å utsi noe om kunst. Han avfeier dermed alle mine problematiseringer over kunstfenomenets grunnlag, og det helt uten å ha lest min bok, som avgjort ikke bare har med definisjonspørsmål å gjøre. Det er dristig gjort, av en akademiker med hovedfag og skolering i intellektuell og faglig redelighet.

    Nå tror jeg hverken Arthur Danto eller George Dickie, den institusjonelle kunstanalysens skapere, ville ha oppført seg slik overfor en motstander. Nei, tvert i mot. Leser man Dickies skiftende posisjoner og korrigerte versjoner av denne kunstanalsyen, ser man at han over en periode av tretti år har vært i konstant dialog med motstandere og medspillere. Og hvorfor? Jo, fordi han anså ikke denne kunstanalysen som den endelig løsning på det å begripe kunstfenomenet.

    Hvilken versjon av den institusjonelle kunstanalysen Erlend Hammer legger til grunn, om det er den første, andre eller tredje, kunne være greit å få bekreftet. Uansett har ikke Dickie laget en ferdig oppskrift og fasit for tolkning av kunst. Dessuten er det vel også misforstått at han har laget en kunstdefinisjon. Den institusjonelle kunstanalysen er et analyseredskap og ikke en kunstdefinsjon, slik Hammer hevder. Men han har vel forholdt seg til Dickies bøker, som med min.

    I denne sammenheng kan det være nyttig for Erlend Hammer og andre å vite at ikke “de fleste teoretikere” har lagt seg langflate for den institusjonelle kunstanalysen. Som nevnt har den institusjonelle kunstanalysen fått mye kritikk opp gjennom årene, særlig i USA. Navn som Timothy Binkley, Jerrold Levinson, Jeffrey Wieand og George Schlesinger har fotfulgt Dickies jevnlige justeringer. Av nyere dato kan nevnes S.Gardner, Oswald Hanfling og Derek Matraves.

    Det er altså ikke bare utidig men også direkte frekt av Hammer å påstå at de fleste kunstteoretikere ikke lenger reiser spørsmålet “Hva er kunst?”. Ikke bare undertegnede, men også mange andre teoretikere finner spørsmålet både relevant og betimelig. Man trenger heller ikke være essensialist for å reise spørsmålet. Det er tilstrekkelig å droppe den intellektuelle latskapen, og tenke igjennom sine egne premisser. Fordomsfritt. At Hammer og likesinnede ikke gidder lenger, lover ikke godt for kunstens fremtid.

    La meg her servere et par sitater fra en meget kjent kunstteoretiker: “det er med andre ord mer med kunsten enn det den institusjonelle kunstteorien snakker om,…”. “Den institusjonelle kunstanalysen forsøker bare å fange kunstens essensielle natur.” Å huttetu, her kom det reaksjonære fyordet igjen. Nå steiler vel Hammer når jeg røper forfatterens navn. Det er George Dickie, og hentet fra boken “The Art Circle” fra 1997.

    Hvis man skulle overføre de samme prinsippene fra den institusjonnele kunstanalysen, når det gjelder å godkjenne en person som profesjonell kunstner, på det å godkjenne en kunstteoretiker som profesjonell på sitt område, ville nok Dickie bli akseptert under tvil. Alle etterplaprerne, her inkludert Erlend Hammer, som har vekslet Dickie i småmynt, ville overhodet ikke blitt godkjent. Det forutsetter at man har lest relevant litteratur og kjenner diskursen.

    Og det er overhodet ikke en diskurs på den institusjonelle kunstanalysens premisser. Ellers hadde Dickie aldri justert sine teoretiske synspunkter. Hvem som er de mest trofaste tempelridderne, og de mest marginaliserte teoretikerne i norsk kunstliv tror jeg andre og mer uhildede personer bør avgjøre. Det virker jo ikke særlig troverdig eller tillitvekkende at man som pådriver av ett bestemt syn, påtar seg den jobben. Særlig når man som Hammer gjør sitt beste for å diskreditere motparten.

    Forøvvrig fant jeg det nokså pussig at Hammer reiser tvil om Morten Viskums kunstneriske status. Han hevder at “de fleste tonenagivende aktørene på det norske kunstfeltet ikke har noe videre respekt for fyren”. For en mer anerkjent kunstner ville det være langt enklere, i følge Hammer, når han først er kommet innenfor kunstinstitusjonen vil et arbeid fra hans side uten vansker bli godkjent som kunst.

    Her ser man den forstokkede varianten av den institusjonelle kunstanalysen i praksis. Å hevde at de fleste toneangivende aktørene i kunstlivet ikke har noe respekt for fyren, er hverken en kunstnerisk innvending eller en faglig begrunnelse. Det smaker av trynefradrag, av samme art som trynetillegg. Betraktningsmåter som yngler i kjølvannet av den institusjonelle kunstanalysen. Og hvorfor? Fordi ingen aksepterer relevante kriterier. Alle vurderinger blir derved tilfeldige og forankret i personlig synsing.

    Det finnes ingen annen forklaring på dette. Viskum tilfredstiller jo alle de krav til kunstnerisk godkjenneing som den institusjonelle kunstanalysen opererer med. At noen toneangivende aktører i kunstfelet ikke har respekt for Viskum, og holder ham derved utenfor det gode selskap, er en ren makt- demonstrasjon. Akkurat maktaspektet ved den institusjonelle kunstanalysen mener jeg det er viktig å belyse og drøfte. Men den diskusjonen kan vi ta senere, om Hammer gidder å lese boken min.
    Paul Grøtvedt

  48. Innlegg fra Erlend Hammer

    Viskum er jo et litt vanskelig tilfelle ettersom de fleste toneangivende aktører på det norske kunstfeltet ikke har noe videre respekt for fyren. Et enkelt svar i forbindelse med det vi måtte kunne tenke oss av lignende arbeid fra en mer anerkjent kunstner, vil imidlertid enkelt og greit være at det er kunst fordi det finner sted innenfor kunstinstitusjonen. Det er ikke vanskeligere enn som så, Paul Grøtvedt. Ditt ønske om å lokalisere noe “kunstnerisk” i selve objektet blir forstått som “bakstrebersk” fordi det representerer en type essensialistisk tenkning som de fleste teoretikere i dag er enig om at ikke er særlig produktiv og derfor har forlatt. Grunnen til det er at den bare leder til en evig runddans av forsøk på å definere hva dette “kunstneriske” er for noe. Hvis man i stedet ønsker å delta i de samtalene som faktisk pågår i kunstverdenen i dag, så bør man akseptere noen av de premissene som ligger til grunn. Og ett av disse er at spørsmål “hva er kunst?” ikke er noe vi gidder å bruke tid på lenger.

    Din bok (som jeg ikke har lest) virker først og fremst å være et langt utsagn om at du ikke ønsker å delta i disse samtalene, fordi det primært er nettopp definisjonsspørsmålet som opptar deg mest. Men da må du ta den samtalen et annet sted heller enn å angripe resten av oss for ikke å ha lyst til å snakke om de samme spørsmålene som deg. Det oppleves som litt rart at du forventer at vi skal bry oss om dette, ingen gidder vel å ha lange samtaler med folk som bare handler om at de tingene man er interessert i å snakke om bare er tull og hvorfor man derfor ikke er en ønsket samtalepartner?

    Den instititusjonelle kunstdefinisjonen er den beste fordi det er den som i minst grad lukker kunsten. At du, og en rekke andre, måtte ha et ønske om å finne andre kvaliteter i selve “kunstverkene”, får bli deres sak. Og det er dette som gjør at dere opplever å bli marginalisert innenfor det feltet hvor dere forstår dere selv som en type tempelryttere.

  49. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    En takk til JATAKK, som tydeligvis savner svar og begrunnelser fra Kjetil Røed.
    Det samme gjør jeg. I den sammenheng hadde jeg også ventet at noen av de andre debattantene, som påstår det samme som Røed, kunne dokumentere mitt forkvaklede syn på det siste århundres kunst. Men de holder også kjeft. For det er vel bare der de har det.

    Når JATAKK hevder at Morten Viskums arbeide med den kreftssyke lungen, er kunst, skulle jeg gjerne fått det begrunnet. Viskums fikenbonsaitre i potte har som eneste ingrediens fra Viskums hånd en oppmalt lunge, som han rørt inn i pottejorden. For meg virker ikke dette særlig kunstnerisk. Hvor finner vi de kunstneriske kjennetegnene her? Spørsmålet vil sikkert bli stemplet som reaksjonært. Men hvordan kan man da, ut fra et oppdatert kunstsyn, forklare hvori kunsten og det kunstneriske ligger? Det er det ingen som er villige til å forklare eller drøfte.
    Paul Grøtvedt

  50. Innlegg fra JATAKK

    Blir spennende å lese om Røed kan tåkeprate seg ut av ditt meget presise og velformulerte innlegg :- ))

    Selv har jeg lagt debatten om hva som er kunst og ikke kunst død for lenge siden… forsøkte å lage meg noen definisjoner en gang. En av dem lød,- som svar på spørsmålert; “ Hva er kunst? “ Objekt skapt av ånd for øyeblikket og evigheten “, men en wolksvagen og et urinal på tostrupkjelleren er og skapt av ånd.

    Til syvende og sist kan man kun bruke empiri til å få frem hva som er kunst og ikke kunst. Selv vil jeg våge å hevde at Viskums verk med kreftsyk lunge er kunst… Grøtvedt er uenig hørte jeg på radioen, men det får så være, han har min fulle respekt uansett og han burde helt klart også ha Røeds respekt!

  51. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    I påvente av at Kjetil Røed skal finne belegg for at jeg avfeier hele det siste hundreårets kunst, samt har “et banalt og bakstreversk kunstsyn og kunstbegrep”, har jeg andre og mer substansielle ting å drøfte med ham.

    Røed har knapt vært vitne til en så rigid oppdeling av det estetiske feltet som jeg anfører i en av mine tektser i boken. Det forundrer meg. Med sin bakgrunn i litteraturvitenskapen burde han ha registrert at fagets særpreg og gyldighet stammer fra modernitetens autonomitenkning der differensiering/oppdeling i fagfelt og sjangere har vært og er en grunnleggende drivkraft.

    Oppdelingen er altså ikke mitt påfunn. Den ligger til grunn for all institusjonalisert kultur, spesielt den måten kunstfeltet er organisert på.
    Et blikk på kunstnerorganisasjonenes indre oppbygning og museenes strukturer forteller oss om en differensiering av sjangere og klassifisering av gjenstandstyper som har med egenart og autonomi å gjøre.

    I bunnen av denne differensiering/oppdeling ligger det et kunstbegrep som er gjenstandsfokusert og verkbasert. Det kan man mislike, og gjerne ønske forandret, men i så fall må det begrunnes. Man må kunne vise og overbevise om at en gjenstand er et kunstverk i forlengelsen av den institusjonaliserte kunstforståelsen. Det gir rom for overskridelser og utvidelse av de etablerte gjenstandstyper, mens brudd med disse prosedyrene innebærer at man ekskluderer seg fra kunstfeltet.

    Kjetil Røed må gjerne karakterisere dette som banalt og bakstreversk, og uttrykk for et uinformert kunstsyn, men det er nå engang slik kunstinstitusjonen har fungert. Forøvrig beherskes de fleste norske kunstnere også av det samme uinformerte og regressive kunstsynet. De er verkfokuserte og skaper ut fra den forestilling at kunstverket har iboende kvaliteter. Det vil si kvaliteter som er knyttet til deres materialbaserte formgiving.

    Dermed blir det veldig mange av aktører i kunstfeltet, av kunsthistorikere, museumsfolk og kunstnere, ja endog gallerister,som er belemret med “et dypt folkelig, bakstreversk kunstsyn”. Det er mulig Røed ikke lever i en norsk kunstvirkelighet, eller skjønner så mye av den, han er jo litteraturviter av profesjon, så det er vel ikke annet å vente at han befinner seg noe på siden av det spesifikt kunstneriske. Han er heller ikke kunstnerutdannet, så innsikten på det feltet, som har med den praktiske kreativiteten å gjøre, virker temmelig begrenset.

    Litteraturteori er jo noe annet enn kunstteori. Og estetisk teori er noe annet enn både litteraturteori og kunstteori. Det virker som om Røed ikke helt skjønner forskjellen. Han bruker “kunstbegrep” og “kunstsyn” om hverandre
    noe som gjør det vanskelig å fatte hva han skriver om og hva det referer til.
    Dessuten veksler han stadig mellom kunsten som utgangspunkt for tolkning og kunsten som resepsjon, uten at vekslingen markeres, snarere tåkelegges.

    Eksempelvis i kritikken av min tolkning av Victor Linds skulptur. Når jeg hevder at Linds skulptur er entydig, parerer Røed med følgende: “Jeg, for min del, heller mot det motsatte synspunkt: overforklaring i kunsten er en uting…”. Hvis dette skulle være et synspunkt motsatt mitt, som han spesifikt hevder, må han jo være enig med meg i min kritikk av skulpturen. Det er jo den jeg skriver om. Entydig kunst er en uting. Det mangetydige verk er etter mitt skjønn mer interessant.

    I slutten av neste avsnitt skriver han om “refleksjonsrom i kunsten”. Mener han her i kunstverket, eller er det i diskursen omkring. Hvis det er resepsjonen han her sikter til, så vil vel overforklaring også i den sammenheng være en “uting”. Hva da med “uklarhet og ideologisk grums”? Er det et fortolkningsteoretisk prinsipp, eller er det en tilstand som Røed finner interessant å ha som utgangspunkt for egne refleksjoner? At det skulle utgjøre et fortolkningsteoretisk prinsipp, har jeg aldri hørt om. Hvis det siste skulle være tilfelle, kan det jo ikke brukes som en prinsippiell innvendig mot min kritikk av Linds skulptur.

    Så langt kan jeg ikke se at Kjetil Røeds anmeldelse av min bok har kunstteoretisk og kunsthistorisk belegg. På estetikkens nivå, det kunstfilosofiske, finner jeg ikke ett relevant argument. Er det noe som har karakter av tåkeprat og grøt så er det hans kritikk av min bok. Hva står man da igjen med? Ikke annet enn invektiver og ubegrunnede påstander. Men han har fortsatt mulighet til å drøfte mine synspunkter og vurderinger. Det er jeg interessert i og åpen for.
    Paul Grøtvedt

  52. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Kanskje ingen debatter på dette nettstedet noensinne kan bli konstruktive, og sannsynligvis aldri blir det.

  53. Innlegg fra Paolo Manfredi

    For å forstå hva Paul Grøtvedt hansker med, anbefales lesningen av Benedetto Croces Estetiske Breviarium (1913). Hva angår det mentale i kunsten: L’arte è una cosa mentale [Kunsten er en mental ting], Leonardo da Vinci (1452-1519), Trattato della pittura. Her kan dere lese også om forholdet mellom litteratur og billedkunst – blant mange andre interessante betraktninger. Angående Croces idealisme er det nyttig å lese det som Antonio Gramsci skrev om den i sine Notebøker fra fengslet. Les også The Politics of Aesthetics av Jacques Rancìere, hva gjelder forholdet mellom folk, kultur og demokrati. Kanskje debatten kan bli en smule mer konstruktiv da.

  54. Innlegg fra Henning Espensen

    Kilomerer med pisspreik. Regissert av Ketil… Revenge of the nerds..

  55. Innlegg fra JATAKK

    Med unntak av diverse flåsete innlegg og irrelevante videoer er dette en fin debatt.

    Som skapende menneske og kunstner, finner jeg imidlertid det unisone hylekoret
    og “ sataniseringen “ av Paul Grøtved som svært skremmende.

    “ Sinnet er som en fallskjerm, det fungerert bare når det er åpent “ Og nei da mener jeg ikke sinne, men kunstneres sinn.

    Hva skjedde med den åpne, mottagelige kunstneren som er i stand til å se det meste fra flere synsvinkler. Han er tydeligvis Stein Død. I alle fall i dette fora.

    Jeg er uenig i Grøtvedt med svært mye av det han skriver i boken sin, men jeg er også enig en del poengterte synspunkter. Tviler sterkt på at alle i hylekoret har lest boken, og om så er tilfelle er jeg skremt…

  56. Innlegg fra Kristian Skylstad

  57. Innlegg fra Øystein Loge

    Kan noen si meg hvordan dere får til å legge bilder inn i teksten?

  58. Innlegg fra Øystein Loge

    Det mest interessante og aktuelle som er sagt så lang i denne debatten er Kjetil Røeds bemerkning i innledningen: “Ja vel. Det finnes en del tåkeprat i kataloger, enig der,- “
    Jeg har i noen år lekt med tanken på å skrive en bok om tåkepratet i norske kunstkataloger og kritikker, med et “10 beste” bak på omslaget.
    Men jeg har kommet til at min tilmålte tid her er bedre brukt på andre måter. Herunder til å lage kunst. Og da fortrinnsvis slik kunst som får kritikere til å gå fra konseptene. Jeg har allerede sett at det er mulig.

  59. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Jeg prøver å slutte å røyke. Selv sokkene mine har blitt fiender.

  60. Innlegg fra Kjetil Røed

    Godt svar, Grøtvedt! Jeg skal svare. Saklig. Må forresten også bemerke at denne debatten har tatt seg virkelig opp. Mye veldig bra innlegg. Kristian Skylstad, f eks, skriver svært godt og poengtert, om enn polemisk.

  61. Innlegg fra Kristian Skylstad

  62. Innlegg fra Jørgen Lund

    Beklager, Espensen, jeg ble forvirret av forskjellen mellom under- og overskrift. Jeg retter derfor min kommentar videre til neste instans. Hva Monolitten har med saken å gjøre, klarer jeg visst ikke å skjønne.

  63. Innlegg fra Henning Espensen

    Dette er en tekst jeg fikk overlevert fra kunstkritiker Kjemp Larshol, som et bidrag til debatten, og jeg kan ikke stå til ansvar for innholdet. Allikevel må jeg si at jeg ser visse likhetstrekk mellom din Olssonskole kritikk og Grøtvedts kunstkritikk på tvers. Uten at dette er en eksplesitt kritikk av din virksomhet, som jeg av naturlige grunner har alt for lite kjennskap til. Ellers vil jeg si at monolitten er en veldig fin skulptur.

    Mvh.

    Henning Espensen

  64. Innlegg fra Jørgen Lund

    Beklager å måtte til igjen, men til Henning Espensen: Takk for at du saligforklarer meg, hvis det da gjelder meg og ikke en forsnakkelse. Men du har gjort deg skyldig i en usannhet hvis du påstår at jeg har uttalt meg om Tommy Olssons “Knust” med grove ord. Jeg har aldri kommentert denne boken. Mine bidrag i debatten om “Olsson-skolen” ligger nå langt tilbake i tid, og jeg har aldri brukt det vokabularet du tilegger meg.

  65. Innlegg fra Kristian Skylstad

    At du er et moderne menneske. Ikke noe å skamme seg over det, AMH. Selv om grøten mener noe annet…

    Og Ketil Nergaard er en pudding.

  66. Innlegg fra Anonymous

    Jeg synes flere anmeldelser og artikler er bedre bruk av kunstkritikk.no sine ressurser, enn å – i bunn og grunn – beskytte visse folk mot seg selv. Hvis det at kunstkritikk.no spinner så håpløst rundt i blogosfæren er et så stort problem, fjern heller muligheten for å legge inn kommentarer på måfå.

    Når det gjelder ressurser generelt – hva sier det om meg at jeg synes papiret som går til engangspakker med salt på mcdonald’s er bedre bruk av naturressurser enn de trærne som ble ofret til boka til Grøtvedt?

  67. Innlegg fra Kristian Skylstad

    Noen kritikere er opptatt med å rydde opp, rense vekk, forkaste, forakte og sette ting over hverandre.
    En regressiv kritikk. En tilbakeskuende retorikk, som beskriver en tid da ingen av oss en gang levde.
    Andre kritikere er i full sving med å definere en ny vei, nye tendenser, beskrive en framtid og åpne opp for nye språklige funderinger i et felt i konstant transformasjon. En visjonær kritikk. Det er vel et spørsmål om å akseptere at verden rundt deg forandrer seg, at språket transformeres, at premissene for kvalitet forskyves. At kvalitet ikke nødvendigvis er en kvalitet i seg selv.Men det er faktisk muligheter for å komme med en vesentlig kritikk av den konseptuelle kunsten, uten å måtte ty til nostalgiske grep. Hva med å åpne en ny vei, vise alternativer til noe mange føler som en tvangstrøye.I og med at kunsten i sin natur er grenseløs, er det faktisk ikke noen grunn til at dagens kunstnere ikke skal bryte ut av denne tvangstrøyen og velge en ny.

    Alt som er tilbakeskuende er ufarlig, og det eneste problemet jeg ser med Kjetil Røeds anmeldelse, er at han bruker for mye svette på å kritisere en bok som i bestefall vil bli brukt som et grunnlag for flåsete vitser i brylluper og gave på julaften til unge kunstspirer, fra foreldre som har ambisjoner om at den håpefulle poden skal velge en tryggere framtid. Kan ikke vente med å pakke opp “Kunstkritikk på tvers” på juleaftenen 2008, og male hver side sort med sprittusj. I et liv der man mesteparten av tiden må leve med å se 24 lysende bilder i sekundet, er det faktisk en subversiv handling å stirre inn i mørket. De aktive unge, kunstnere, i dag har en ubegrenset tilgang på informasjon, og inspirasjonen er like mye hentet fra Cezanne, Bioshock, Southpark, Alien 3, Mein Kampf, som pissoaret til Marcel Duchamp. Følelser og tanker har ingen estetikk. Men enhver generasjon har sin valør. Og det er en tvangstanke å mene noe annet.

    Jeg finner Jens Bjørneboes hyllest av Cezanne like relevant som Faldbakkens omfavnelse av Ad Reinhardts negasjon. Selv om jeg er født på åttitallet. Og ser de som like nærende for et håp om at kunsten kan være en kilde til inspirasjon til å se på verden, livet og det skapende mennesket, med et fordomsfritt og ubegrenset blikk. Pål Grødtvedt er i verste fall en stemme for en utdøende generasjon. Og ingenting er vel tristere enn det. Bibelen er mer subversiv enn hans bidrar til kunsthistorien.

    Jeg ser ikke noe annet enn en samtidsforakt i Grødtvedts kritikk, og hvis det er noe vi ikke trenger i vår samtid, er det meninger som vil polemisk redusere, og begrense spillerommet til både tenkning og kreering av nye rom for meningsproduksjon og estetisk utfoldelse.

    Den begrensende og kontrollerende kunsthistoriske refleksjonen er død.

    Jeg ønsker etthvert usaklig angrep på Pål Grødtvedt velkommen. Han fortjener ikke bedre.

    Du er en fornærmelse mot ditt felt, Pål Grødvedt.

  68. Innlegg fra Jørgen Lund

    Det var pussig å se at jeg var i full sving her uten å vite det selv, men sånt skjer. Når jeg altså likevel er i gang, vil jeg benytte sjansen til å gratulere Kjetil Røed med det jeg oppfatter som en grundig, saklig og poengtert anmeldelse. Hadde vært stolt av å sette navnet mitt under den, for å si det sånn. Jeg er imidlertid enig med dem som anbefaler sterkere redigering av trådene. Røeds anmeldelse, på samme måte som Grøtvedts bok, er gjennomarbeidete tekster som fortjener annen skjebne enn å bli sentrum for den vanlige grauten av slengkommentarer og trolling. At Grøtvedt svarer og forsvarer seg er helt naturlig og riktig, men hele debatten fortjener bedre enn at tilfeldige trykkfeil og lapsuser – som vi alle begår når vi skriver – får bidra til at det hele sporer av. Røeds anmeldelse demonstrerer at det er rom for seriøs skriving på kunstkritikk.no, men debatten etterpå burde være fulgt opp og overvåket av et redaksjonelt blikk, slik at det hele kunne endt som en minneverdig og perspektivrik debatt, og ikke drukne i tull. En del av tullet er for øvrig det at en skribent som Grøtvedt, som stikker hånden inn i diverse vepsebol, nærmest blir utsatt for et useriøst hylekor når det hagler inn korte mishagsytringer fra alle kanter. De saklige uenighetene blir borte på den måten.

  69. Innlegg fra Henning Espensen

    Denne boken oser av anal fascinasjon, og det er vanskelig å se meningen med utgivelsen.
    Et Kunstverk? Kunstkritikk på tvers

    Forfatter: Pål Grødtvedt
    Forlag: Grøt Forlag

    Pål Grødvedt griper fatt der han slapp i debutboka «Jeg har studert kunsthistorie i atten år og forstår fremdeles nada, nothing, ingenting». I innledningsscenen går den misantropiske Pål til innkjøp av en agurk som han stapper opp i rektum i håp om at det skal høyne nytelsen når han onanerer. Misbruk av gode råvarer, spør du meg, og var det ikke fordi metaforen virker foreldet i disse PC-tider, kunne man fristes til å hevde at de godt og vel 300 sidene som følger, er skrevet med selvsamme agurk. Så grisete og analfiksert er nemlig denne boka.

    Forfatteren har i sannhet valgt seg eksempler med omhu, og jeg vil anbefale forlaget å overveie om de skal trykke teksten på toalettpapir når boka kommer i paperback. For det er jo en gyllen regel at innhold og innpakning bør stå i stil med hverandre.

    Hva salige Jørgen Lund, han som kalte Tommy Olssons «Knust» for «kloakkkritikk», skulle ha stilt opp med overfor «Kunstkritikk på tvers», kan man bruke lang tid til å spekulere på, og man blir direkte nostalgisk når man tenker tilbake på innledningsteksten i Karin Moes «Kjønnskrift», der forfatteren oppsøker en bokhandel på Karl Johan for å kjøpe en fyllepenn som hun kan stikke mellom kjønnsleppene slik at skriften hun produserer kan bli kvinnelig til gagns.

    Ingen grenser

    Som den årvåkne leser nok har skjønt, vet jeg ikke helt hva jeg skal stille opp med overfor det aktuelle verket. Forfatteren er slett ikke uten talent, men jeg synes nok han kunne ha anvendt det på en bedre sak. Problemet med bøker som «Kunstkritikk på tvers» er at de har så lett for å falle i den graven som forfatteren har ment å grave for andre, eller sagt med andre ord: selv å bli et symptom på de fenomenene som han tar et oppgjør med. Så overdrevent rå, ekkel og grovt pornografisk er denne kritikken at det kritiske potensialet svekkes.

    Å sprenge tabugrenser er gjerne blitt oppfattet som en modig og rosverdig handling fra forfattere og kunstneres side. Men spørsmålet er om det lenger fins noen slike grenser å sprenge. Grøtvedts hensikt er åpenbart å provosere og sjokkere ved å skildre mennesker som har lagt av seg ethvert moralsk ansvar.

    Her er han på linje med den norkse skandalekritikeren Tommy Sørbø, som må antas å være en av Grødtvedts forbilder, men som etter mitt syn har langt mer å fare med. Som i Sørbøs første bok er det tale om en utlevering av den aksjonistiske venstresiden, som levnes null ære både av de to hovedpersonene og av forfatteren selv. Mindre nådig er heller ikke forfatteren mot den globale kapitalismen. Et av hovedpoengene i boka (som neppe kan sies å være originalt) er at den siste har null problemer med å suge opp alt som måtte forefinnes av subversiv aktivitet fra den antikapitalistiske undergrunnen. Et annet er at avstanden fra misantropisk misnøye med alt og alle lett kan havne i nazistiske holdninger.

    Anal fascinasjon

    Handlingen er konsentrert om de to herrer Marcel og Victor. At en utskiftning av de to forbokstavene gir «Harsell” (ere) og “Sictor” (som i sick…), er selvsagt ikke tilfeldig. I tillegg spiller en uappetittlig og særdeles omfangsrik herre med det treffende kallenavnet R. Mutt en sentral rolle. Han er pott og panne i det motkulturelle undergrunnsmiljøet. Av diverse grunner legger den misantropiske Grødvedt denne herren for hat og gjør etter hvert hva han kan for å gjøre livet hett for ham. Han allierer seg med Harsell, og de to utklekker en finurlig plan for å lokke R. Mutt og hans kumpaner i en felle, en plan som får Paul Newmans og Robert Redfords i «Stikket» til å likne det rene klapp-på-kinnet. Av de to radarparene er jeg ikke i tvil om hvem jeg foretrekker.

    Underveis kopuleres det over en lav sko, fortrinnsvis med pre-teenagere og fortrinnsvis i den åpningen som agurken ble plantet i ved bokas start. I det hele tatt oser hele boka av
    anal fascinasjon, heri inkludert de avfallsproduktene som utstøtes analt. Språket er en salig blanding av sjargong, fyord, pisspreik og akademiske snurrepiperier.

    Det er mulig at jeg er ute av takt med min tid, men jeg må ærlig innrømme at jeg har vanskelig for å se meningen med ei bok som denne.

    Kjemp Larshol, Kunstkritiker, Klassekampen.

  70. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Nei Kjetil da. Du som er så flink til å fylle anmeldelsen din med løse påstander og nedsettende personkarakteristikker, du kan da ikke bli krenket og moralsk forarget, når du blir møtt med samme mynt. Du har selv satt standarden og angitt nivået for debatten. Hadde du gått inn for en mer saklig omtale, ville du ha blitt møtt med samme saklighet fra min side.

    Når jeg i mitt innlegg avviser din påstand om at jeg feier det siste århundres kunst ut av historien, hva repliserer du til dette? Jo at jeg skal nevne noen kunstnere fra modernismens epoke som jeg anser for å være betydelige. Men her ligger vel ikke bevisbyrden på meg? Det er jo du som hevder at jeg ikke har akseptert og forstått det 1900-århundres kunst. Dette må du kunne gi belegg for, enten fra noe jeg har skrevet eller sagt, ellers fremstår din påstand som bare grunnløs og ondsinnet.

    Dette er viktig, fordi hele din karakterisering av meg som en bakstreversk kunsthistoriker, faller med en manglende bevisbyrde. I den sammenheng skulle jeg også gjerne ha et belegg for hva som er mitt “kunstbegrep”. Du bruker dette konstruerte kunstbegrepet, som angivelig skulle være mitt, for å vise at det ikke kan fatte noe av kunsten etter Cezanne. Dessuten er det egentlig ikke noe kunstbegrep, i følge deg. “Grøtvedts definisjon går aldri ut over det banale eller regelrett regressive.”, skriver du.

    Her kommer igjen løse påstander og nedsettende karakteristikker. Hvor du har hentet en slik definisjon fra og et eventuelt kunstbegrep, som skulle være mitt, må du forklare leserne og meg. Det står iallfall ikke i boken. Du etterlyser saklighet, belegg og argumenter i diskusjonen, og ikke nedsettende karakteristikker. Det støtter jeg fullt ut. Men bør du ikke da først feie for egen dør?

    Nå har jeg gått inn på dine premisser, og du er utfordret på bestemte punkter. Jeg vil ha belegg for dine påstander om at jeg 1, har avfeiet all kunst etter Cazanne, og at jeg 2. har et kunstbegrep, som egentlig ikke er et kunstbegrep, samt 3. en definisjon av kunst som aldri går ut over “det banale og regelrett regressive”.

    Paul Grøtvedt

  71. Innlegg fra Henning Espensen

  72. Innlegg fra Anonymous

    “Konseprualismen kan sies å være ansvarlig for den bølgen med udugelige tallentløse onanister, (noen kaller dem kontorkunstnere) for eksempel Olafur Elliasson, Liam Gillick, Knut Henrik Henriksen som liksom arbeider med ideer. Det som mangler hos mesteparten er noe som helst æskill”. Det presteres ikke noe kunstneriskt etter min mening. Det er inavlet kryptert vås som for den som kjenner til produksjonmetodologi, fillosofi eller distribusjonsStrukturene forstår lett hva som foregår. Det er degraderende or den Frie kunst.”

    Ja, Sahak, du har rett i at “konseprualismen” har skyld i mye vondt. Som for eksempel det tragiske faktum at du går på Kunstakademiet og tar opp plassen til noen med “skills”, som kunne prestrert noe kunstnerisk, i motsetting til det sorte hullet du utgjør. For ikke tro du er så annerledes enn de folka du kritiserer, men ikke har evnen til å forstå. Tror du virkelig et så fetisjistisk og politisk enveiskjørt prosjekt som ditt hadde blitt tillatt inn i institusjonen du tydeligvis hater, men ironisk nok er 100% avhengig av – hvis ikke folk som Gillick, Sean Snyder og andre onanister hadde banet vei for deg først? Er du så historieløs at du faktisk tror det du driver med er noen som helst slags omveltning, brudd eller fungerende kritikk av det de æinnavledeæ bedriver?

    Æsj, nå fikk du vel blod på tann, Sahak. Kom igjen – post en video hvor du skyter laserstråler på bilder av Cecilie Broch Knudsen eller noe. I know you want to.

  73. Innlegg fra Henning Espensen

  74. Innlegg fra Kjetil Røed

    Ikke noe galt med denne teksten, Espensen. Ikke har jeg noe mot Jan Eggum heller (eller jo egentlig men dette er jo ikke en Eggum-debatt, vi lar definitivt den ligge). Spørsmålet mitt er egentlig hva du vil bidra m v å sitere Eggums proto-freudianske låt “mor jeg vil tilbake”. Og, which is my main point, vedkommer den debatten i det hele tatt?

  75. Innlegg fra Henning Espensen

    En liten gutt er født.
    Hodet hans er stort og rødt.
    Han skriker som en gris,
    just på ungers vis.
    Livet blir et sjokk
    for den som synes mor var nok.
    Her er det klart og kaldt,
    lukt og leven overalt
    Alle hyler så,
    ingen fred å få.
    Dagen i et hopp –
    er mye for så liten kropp.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg!

    En liten mann er født
    Målet hans er stort og søtt.
    Han samler i ett kjør,
    slik som små menn gjør.
    Livet blir et sjokk
    for den som syns han selv er nok.
    Her er det strengt og kaldt,
    stive masker overalt.
    Du har en vei å gå
    og en å ligge på.
    Dagen bak en mur
    er styrke for en svak natur.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg.

    En gammel mann er født,
    kroppen hans er tung og trøtt.
    Han mister sin forstand,
    slik de gamle kan.
    Livet fullt av sjokk,
    Åtti år ble mer enn nok.
    Her er det hvitt og kaldt,
    uniformer overalt.
    De som gir han brød,
    venter på hans død.
    Dagen er en lek
    med salmebok og julenek.

    Mor, jeg vil tilbake
    til ditt myke, mørke leie.
    Verden er for stor for meg.
    La meg forsvinne i deg.

  76. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Redaksjonen har slettet enkelte innlegg i denne debatten. Vi gjør igjen oppmerksom på at vi ikke leser innlegg før publisering, men følger debatten løpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg vi finner meningsløse og usaklige eller av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen.

  77. Innlegg fra Kjetil Røed

    Mye forskjellige innlegg, gitt.

    Jatakk: jeg må nok insisterere på at det finnes svært mange måter å drive kritikk på og denne er ikke spesielt ukonvensjonell. Dessuten oppfyller jeg kriteriene dine såvidt jeg kan se. At jeg uttrykker meg så sterkt er selvfølgelig grunnet at jeg syns denne boka er ganske håpløs, mine “personlige meninger” er altså mine meninger som kritiker selv om det altså er krydret litt. Sahak: “elitistisk”. Hva mener du? Merker meg forøvrig at du kan synes å være en slags åndsslektning av Grøtvedt, har jeg rett?: (om Gillick etc): “Det er inavlet kryptert vås som for den som kjenner til produksjonmetodologi, fillosofi eller distribusjonsStrukturene forstår lett hva som foregår.” Javel. Det jeg skjønner foregår er syn på kunst som nøyer seg med å si at noe er tøys og ikke gidder diskutere.

    Grøtvedt: det du skriver som svar til anmeldelse er stort sett preget av forskjellige sterke karakteristikker av meg, ymse beskyldninger, som at jeg er “maktens medløper” eller det fiffige utsagnet, innleggets høydepunkt i denne anledning,- “ Jeg pisser ikke folk opp etter ryggen. Men det har sikkert Lund lang trening i.” Osv. etc. Hvor du har dette fra, vet jeg ikke, og tiraden er preget av en masse useriøse og rimelig frekke påstander. Såvidt jeg kan se stiller du deg bare dårlig lys med en sånn tone. Uansett syns jeg vi skulle holde oss til sak jeg. Du får heller komme med noen skikkelige kommentarer om noe jeg har skrevet, Grøtvedt. Hvor mitt ballspill med “makten” belyses nærmere. Som det her står nå har jeg vanskelig for å forholde meg til det du sier som kritikk av meg. Den type utsagn har jeg dessuten liten interesse av å forholde meg til. Kom med et resonnement, et argument, takk. Men det er jo godt gjort, ihvertfall, at du klarer å skrive hele innlegget med et helt annet navn. Nåvel.

    “Hvorvidet man er for eller mot nazismen er tydeligvis ett fett for Jørgen Lund.”: Må jeg svare på det her? Nei.

    “Det viktigste er at verket fremstår som ideologisk grumsete”: Hehe. Beklager, jeg må le. Det hadde jo vært en interessant synsmåte på kunst, men nei, jeg mener nok ikke det, du: men jeg mener at en ideologisk avklaring ikke trenger ta sted i verket og at en slik impuls ofte ikke er av det gode, heller. Jeg har ikke den sterke troen på “kommunikasjon” slik du beskriver den i boka di. Skal man avklare sitt forhold tilk nazismen kan man skrive et essay eller en sosiologisk analyse. Men det er selvfølgelig ingen regler her. Man kan jo finne et essay om nazíkritikk og stille det ut og da blir det en readymade. hah. Når det gjelder Linds skulptur kommenterer jeg ikke mer, her er Randi Thommesens og Erlend Hammers bidrag oppklarende nok, skulle jeg tro (takk for bilder forresten, pluss sitater på sokkel).

    “Det meste av hundreårets kunst har jeg stor sans for, men størst utbytte av de mangetydige verker, som vi også finner hos enkelte av dagens kunstnere.”: Ja, men så bra da. Du må gjerne nevne noen.

    all the best
    Kjetil Røed

  78. Innlegg fra JATAKK

    En Bokanmeldelse?

    Kjetil Røed som her skal fremstå som en bokanmelder mislykkes totalt.

    En bokanmeldelse skal være relativt objektiv og forklare leseren hva teksten handler om, kvordan teksten er skrevet, om den er lesverdig osv.

    I dette sammensurium av et innlegg som Røed her presterer, går han umiddelbart i strupen på forfatteren. Røeds personlige meninger forfektes konsekvent, samtidig som han benytter enhver mulighet til å latterliggjøre og rakke ned på forfatteren.

    Kjetil Røed, – dette er ingen anmeldelse men en kronikk. Helt ubegripelig at du i ramme alvor forsøker å få teksten din til å fremstå som en bokanmeldelse.

    Dette var direkte skuffende!

  79. Innlegg fra Paolo Manfredi

    et bra triks for å skjønne ting (her inklusiv kunst) er å spørre: HVORFOR? hvorfor dukker readymaden opp i 1916 og ikke i 1266? hvorfor begynner futuristene å håne publikum fra scena i 1909? hvorfor har kunst av betydning etter 2.verdenskrig gått i samtale med kunstavantgardene fra tidlig 900? apropos frikunst: hvor finnes det? [duchamp blir regnet for å ha vært anarkist, slik som john cage og joseph beuys]. det første jeg kommer på er et sitat av jean dubuffet: de som er mest opptatt av regler og tradisjon, er nettopp de som kan minst om det.

  80. Innlegg fra Sahak Sahakian

    Fra en friKunstProduserende Anarkist.

    Konseprualismen kan sies å være ansvarlig for den bølgen med udugelige tallentløse onanister, (noen kaller dem kontorkunstnere) for eksempel Olafur Elliasson, Liam Gillick, Knut Henrik Henriksen som liksom arbeider med ideer. Det som mangler hos mesteparten er noe som helst æskill”. Det presteres ikke noe kunstneriskt etter min mening. Det er inavlet kryptert vås som for den som kjenner til produksjonmetodologi, fillosofi eller distribusjonsStrukturene forstår lett hva som foregår. Det er degraderende or den Frie kunst.

    Det vil ikke si at de første konseptuelle stuntene var dårlig. De fungerte i sin tid. Men at det åpnet en dør en mulighet for onanister og nettverkbyggere som har flyttet inn og tatt over definisjonsmakten. Det er uheldig.

    Også kjenner jeg en snobbete æelitistiske” undertoner i Kjetil Røed målføre. Som om det folkelige er noe annenrangs. Såkalt «elitistisk kunst» etter mitt syn er heller inavlet debil. Det vet vi fra biologien. Inavl førrer til genetisk depresjon.

    Spesialisering er for insekter.

    pe@ce

    Sahak

  81. Innlegg fra Kristoffer Jul-Larsen

    Til slutt vil jeg nevne at boken er slett redigert. […] Jeg skulle gjerne sett en virkelig dissensmaker i norsk kunstliv, men dette er, og vil aldri bli, Paul Grøtvedt.

    Kremt.

  82. Innlegg fra Audun Lindholm

    Denne diskusjonen viser med all mulig tydelighet hvorfor Kunstkritikk.no bør bruke noen av sine nytildelte midler på å redigere diskusjonstrådene. Det er et trist skue hvordan Grøtvedt gjennom affekt, hastverk, arroganse e.l. senker presisjonsnivået så lavt at samtlige av hans kritikeres innsigelser, selv de kjappeste, tydeligst invektivpregete og mest institusjonstrygge, for leserne må fremtre som ubestridelig riktige.

    Hvis Grøtvedt ikke selv skjønner at nettet er et fullverdig publikasjonsmedium, og at han ved et tastetrykk risikerer å undergrave arbeidet han formodentlig har brukt mye tid og energi på å gi en noenlunde sammenhengende form innenfor to permer, har ikke da redaksjonen en etisk forpliktelse til å informere ham om dette, og be ham om å gå en runde til med i det aller minste the basic facts i innlegget sitt?

    Bare et raskt innspill, dette. Og kanskje er medfølelsen feilplassert. Men å gi diskusjoner som denne noe mindre sandkassepreg (og, når vi først er inne på ressursbruken, anmeldelsene færre korrekturfeil), vil neppe være til forkleinelse for publikasjonsstedet; heller ikke feltet det representerer.

  83. Innlegg fra Randi

    Videre er det noen upresise formuleringer i Paul Grøtvedts beskrivelse av Monument og Knut Rød. Tittelen er Monument – ikke Gjerningsmannen, han var ikke politimester – han var politiinspektør og sjef for Statspolitiet i Oslo, og uniformen Lind skildrer ham med er statspolitiets uniform – ikke en nazi-uniform, med mindre man da mener Statspolitiet var nazister.

  84. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Beklagelse og korreksjon.
    Her har det sneket seg inn en fatal og beklagelig feil i min kommentar av Kjetil Røeds anmeldelse av min bok. Det skal selvfølgelig ikke være Jørgen Lund, men Kjetil Røed min kommentar er rettet mot.
    Paul Grøtvedt

  85. Innlegg fra Randi

    Bildet fra boken som man ser i Kjetil Røeds anmeldelse av Grøtvedts bok, viser kun en detalj av skulpturen Monument av Victor Lind.

    Victor Lind,
    Monument, 2005,
    Skulptur i bronse og granitt,
    135×45×45 cm

    På hver side av sokkelen er det tekster, slik det er vanlig på monunmenter. Disse er en del av verket:

    På forsiden:

    Politiinspektør

    KNUT RØD

    1900-1986

    Sjef for Statspolitiet i Oslo

    Medlem av NS

    Ledet arrestasjonene av jødene i Oslo
    som ble sendt til Auschwitz 26. november 1942
    Frikjent i norsk rett 1948
    Ansatt i Oslopolitiet til 1965

    På den ene siden:

    æDe handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger
    var nødvendige
    for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.
    Han har den hele tid fulgt sin plan om å skade fienden
    og gagne sine landsmenn.
    Tiltalte blir derfor å frifinne.”

    Fra dommen i Lagmannsretten 9. april 1948.

    På den andre siden:

    Et intet

    var vi, er vi, skal

    vi være, blomstrende:

    intet -,

    ingenmannsrosen

    Paul Celan

    På baksiden:

    Minnesmerket står til dommen fra 9. april 1948 er opphevet.

    Victor Lind

    Randi Thommessen

    Lautom Contemporary

  86. Innlegg fra Erlend Hammer

    En annen ting, angående Victor Linds skulptur. Har du sett skulpturen, Paul Grøtvedt? Den er 50 centimer høy. I hvilket univers skal det å lage en halvmeter høy skulptur og kalle den “Monument” forstås som noe annet enn en anti-hyllest?

  87. Innlegg fra Erlend Hammer

    Hva har Jørgen Lund med dette å gjøre?

  88. Innlegg fra Paul Grøtvedt

    Om maktens medløpere.

    Jeg takker for oppkvikkende og usaklig kritikk av min bok “Et kunstverk?. Det var ikke annet å vente fra det hold. Jørgen Lund har i alle år vært et trofast talerør for den institusjonelle kunstmakten og på parti med tidens toneangivende buktalere. Han er ikke den første som har tømt søppelbøtten, og neppe den siste. Det får så være, jeg har hørt det før, og lista er lang, mye lengre enn Lunds hyppige logring for meningsfeller.

    Kritikeren Lund har et par gode poenger i sin karakteristikk av undetegnede. Den ene at jeg “ikke følger mange regler og forestillinger om hvordan man skal opptre innenfor kunstinstitusjonen.”. Nei, det fisefine spillet er ikke min greie. Jeg pisser ikke folk opp etter ryggen. Men det har sikkert Lund lang trening i. Den andre er at jeg er “uoriginal”. Endelig en skikkelig dødsdom. Den var det sikkert godt å få satt på trykk. Jeg unner ham den, selv om det er en nokså fattigslig måte å oppghøye seg selv på.

    Riktignok synes jeg ikke de to karakteristikken henger helt i hop, men Lund har jo sans for kunstteoretisk uklarhet og ideologisk grums, så muligheten for et mangfold av tolkninger, ja endog motstridende tolkninger, kan her være aktuelle. Når han uttrykker seg så overtydelig kan jo ikke teksten tas for pålydende. For det stemmer vel ikke helt med hans egne premisser, om uklarhet og ideologisk grums. Det er også mulig at han heller ikke mener noe med uklarhet og grums, men at han bare syntes det så festlig ut.

    Slik går det når man prøver å være kunstteoretisk dypsindig, man snubler i sko-lissene sine. Og Lund snubler videre når han prøver å imøtegå min kritikk av Victor Linds skulptur “Gjerningsmannen”. Det er i denne sammenheng han introduserer de begrepsmessige godbitene “uklarhet” og “ideologisk grums” som sine fortolkningsteoretiske prinsipper.

    De to begrepene hans er ikke særlig appetittvekkende. De lukter av politisk opportunisme, men passer sikkert perfekt til Lunds kunstteoretiske værhane- profil. Akkurat på det punkt virker Lunds begrepsbruk meget original, for i hermeneutikken og fortolkningsteorien ellers er begrepene “flertydighet” og “mangetydighet” de mest gangbare begrepene.

    Men tilbake til Victor Linds skulptur, som jeg kritiserte for å være et overtydelig og entydig uttrykk for nazistisk heroisering. Det dreide sag altså om skulturens eget uttrykk, og ikke hva Lind selv mener om den, eller antar at den uttrykker. Når Lind prøver å forklare på språklig vis hva som ligger i skulpturen, at den egentlig er anti-nazistisk, må han ha skjønt at skulpturen ikke er klar nok på det punkt. Følgelig serverer han publikum noe teoretisk formulert tilleggsinformasjon. Hvilket betyr at han klistrer på skulpturen en helt motsatt mening enn det den uttrykker.

    Det er på det punkt Victor Lind er ideologisk suspekt, og ikke i sin skulptur, der er han overtydelig og entydig. Når Jørgen Lund ikke skjønner denne enkle dialektikken kan han ikke å fått med seg det fortolkningsteoretiske skille mellom verkets intensjon og kunstnerens intensjon. Det må skyldes en svikt i utdannelsen. På den annen side kan det å utviske forskjellene være et strategisk grep for å kunne fiske uforstyrret i rørt vann. Da kan man nemlig manipulere fritt uten å bli identifisert og kritisert.

    Hvorvidet man er for eller mot nazismen er tydeligvis ett fett for Jørgen Lund. Det viktigste er at verket fremstår som ideologisk grumsete. Jürgen Habermas beskriver denne tilstanden som “die neue Unübersichtlichkeit”, det vil si en tilstrebet uoversiktlighet, som på ingen måte har radikale pretensjoner. Snarere tvert i mot. Det er utelukkende en strategi for maktens medløpere.

    Så en siste anmerkning. Jeg har akdri noen gang avfeiet det siste hundreårets kunst i en jafs. Det er en vrangforestilling i Jørgen Lunds og mange andres hoder. Jeg har kritisert en rekke tendenser og kunstneriske eksponeringer i den perioden, som etter min oppfatningen hverken holder kvalitetsmessige mål eller kan karakteriseres som kunstneriske verker. Det meste av hundreårets kunst har jeg stor sans for, men størst utbytte av de mangetydige verker, som vi også finner hos enkelte av dagens kunstnere.

  89. Innlegg fra Chris Kolbu

    Jeg har store vanskeligheter med å forstå hvorfor han valgte å skrive denne boken. For det første er synspunktene hans helt utdebatterte, og det for lenge siden. For det andre virker det ikke som om han bidrar med noe, annet enn å stolt utbasunere at kunstproduksjonen de siste 110 årene i all hovedsak er teit.

    Akkurat det synspunktet gidder de aller færreste å skrive bok om, mest fordi det overhodet ikke er nødvendig. Debatt er alltid fint, uansett hvor hardt den går for seg, men å ha en person som sitter og sier “Næsj!” er sjeldent konstruktivt.

    «[Duchamps] mange readymades representerer ingen utvidelse av kunstbegrepet, og dermed faglig berikelse, men en permanent ødeleggelse av kunsten og kunsthistoriens grunnlag.»

    Han om det. Og hesten.

  90. Innlegg fra Jana

    Bra kunstfilosofisk gröt hittar ni här

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!