Kunstfeminismen

Utstillingen Konstfeminism kritiserer modernistiske nøkkelbegrep som «det nya», «utveckling» og «geniet» utifra et feministisk perspektiv.

Utstillingen Konstfeminism kritiserer modernistiske nøkkelbegrep som «det nya», «utveckling» og «geniet» utifra et feministisk perspektiv. Lars Vilks skriver i denne teksten at forsøket på å kvitte seg med disse begrepene er det samme som å legge ned hele virksomheten.


I det overveldende sosiale budskapets tid er det lett å glemme kunsten. Og å repetere den slappe frasen «Det spiller ingen rolle hva man kaller det man gjør». Men snarere tvert imot, kunsten har en egenskap som kan beskrives både lett og ukontroversiellt. Det er denne egenskapen som gjør den til kunst og ikke noe annet: Kunstbegrepet er i permanent vekst og sluker alt det kommer over og husker det. Det kalles for grensoverskridelse, cross-over eller hva man nå vil. Under modernismen var denne stadige tilveksten underordnet formens hegemoni og kunsten kunne derfor bare vokse gjennom å innta stadig nye former. Nå har vi imidlertid havnet i slukeriets tidsalder; når kunstbegrepet får tak i et nytt attraktivt sosialt felt lyser dets innhold opp kunstscenen som en glødende jetstråle på vei ned i et svart hull.

Den store samlingsutstillingen Konstfeminism har nylig innledet sin Sverige-turné på Dunkers Kulturhus i Helsingborg. Utstillingen er en mønstring av svensk feministisk kunst fra omkring 1970 til i dag. En interessant historie som gir oss muligheten til å skaffe et overblikk over den moderne feministiske kunsthistorien. Det som jeg skal ta opp her er de mer prinsipielle spørsmålene – om den mer detaljerte granskningen av utstillingen kan man lese på webadressene under.

Utstillingen har en gedigen katalog med tekster av de utstillingsansvarlige (Louise Andersson, Magnus Jensner, Anna Livion Ingvarsson, Anna Nyström, Barbro Werkmäster, Niclas stlind) og en rekke andre. Her betraktes kunstens begrepsutvidende system fra et «feministisk» perspektiv: «…den patriarkala hegemonin ännu lever kvar inom konsten och att nyckelbegrepp inom modernitet och modernism som ‘det nya’, ‘utveckling’, ‘geniet’ inte på allvar hotats, endast att ‘de unga (lejonen)’ nu inte bara är män». Dette er det reneste vrøvel. Disse ideene er ikke truet fordi det ikke finnes noen god grunn for å forsøke å avskaffe dem.

Det er med andre ord ikke bare et spørsmål om likestilling utstillingen tar opp. Det handler også om en omgestaltning av hele samfunnet utifra spesifikt kvinnelige erfaringer. Dette bekreftes med all mulig tydelighet ved at man inviterte den tidligere ordføreren i Vänsterpartiet, Gudrun Schyman til å medvirke i et av utstillingens arrangementer. Schyman har nylig etablert det nye partiet Feministiskt Initiativ. Partiet som startet opp med opinionstall på hele 22% har nå falt tilbake til mindre enn 0,5%. Dette etter en masse indre stridigheter, folk som har trukket seg fra partiet, og krav fra diverse ekstreme grupper. Resultatet er at det i dag ikke lengre er selvfølgelig å kalle seg «feminist» i Sverige. Det er ikke like cool som tidligere og fremstår nærmest som noe litt latterlig.

Det gavner knappest feminismen å definere seg så sterkt politisk. I kunsten er det litt andre omstendigheter som bestemmer. Å forsøke å kvitte seg med kunstens «hierarkiske» (et ord som i det siste nærmest har blitt et skjellsord) orden og dets krav om nyhet og utvikling er det samme som å legge ned virksomheten. Bedre da å se på feministiske kunstnere som for eksempel Catti Brandelius («Miss Universum») som har gjort kometkarriere og skaffet seg plass både i kunstverden og i mediene. Hun er unektelig en kreativ begavelse som stadig kommer med nye utspill og ideer, rett og slett «genial». Nyskapning og mediesensasjon er forøvrig hverdagsmat for samtidens feminister. Konstfeminism, som ellers framstår som litt vel solid, inneholder også utspill fra foreningen «Ja!» med blant andre Joanna Rytel och Fia-Stina Sandlund (den siste nå aktuell på UKS), som har som mål å styrte patriarkatet. På mange måter framstår foreningen som slitsomt naiv, men oppmerksomhet har de ihvertfall fått. Og det viser at også radikalfeminismen kan være en måte å posisjonere seg i kunstverden på.

I Gertrud Sandqvists katalogtekst snakker hun seg varm for en antihierarkisk undervisningsmodell som går tilbake til det hun kaller renesansens akademier. Disse skulle ha vært åpne møtesteder som dessverre har måttet vike for undervisning basert på mester/lærling-konstellasjonen manifestert i ateliersamtalens en-til-en-situasjon. Disse ser Sandquist som et onde og som en konservering av ideen om det romantiske geniet. Når man leser dette slås man av det faktum at Kunsthøgskolen i Malmö, der Sandqvist er rektor, styres med jernhånd av henne selv. Det er ingen tvil om at institusjonen er dypt hierarkisk. Og et hierarki som gir inntrykk av en liberal holdning er en betydelig sterkere maktorganisasjon enn et som krever kadaverdisiplin.

Gjennom utstillingskatalogen får leseren også innblikk i feministisk kunstpedagogikk. De to pedagogene Louise Andersson og Lena Lindgren har satt seg som mål å for enhver pris drive ut genusperspektivet. Kunstneren Maria Fribergs C-print Almost there «växer och ger mer om en genusmedveten bildanalys används». Gir mer for hvem? Det blir ofte slik når overbevisningen pukker på at en bestemt tolkning er den eneste muligheten. Et annet pedagogisk innslag er visningen av nevnte Joanna Rytels videoarbeide Då tar jag din katt. I den ser man kunstneren onanere sammen med en katt. En av pedagogene viste videoen for en gruppe skoleungdommer. Målet var å diskutere feministiske spørsmål: «Hur kommer det sig att det upplevs som hotfullt när en fullt påklädd tjej onanerar?» Joda, dette er en frigjørings-estetik på høyeste nivå, men jeg vil nok tro at feminismen får problemer med å nå en bredere allmenhet når den tar seg slike uttrykk.

En ytterligere bekymring for feminismen er kunsthistorieskrivingen. Anna-Lena Lindberg, dosent i kunstvitenskap og pioner på feltet har ikke kommet lenger enn at hun i sin tekst henviser til en artikkel av Nanette Salomon The Art Historical Canon: Sins of Omission. Poenget her er at renessansekunstneren og forfatteren Giorgio Vasari utpekes som tilhenger av et patriarkalsk samfunnssystem. Det er vanskelig å bli overrasket. Det kreves nok betydelig mer for å bryte opp en kunsthistorieskriving som fremdeles venter på å bli dekonstruert. Feminismen har unektelig skapt interesse for hvordan den skrives, men feministene synes først og fremst å være interesserte i å plassere så mange kvinnelige kunstnere som mulig så høyt som mulig i kunstens kanon.

Ellers kan man vel si at feminismens framganger i kunsten har vært gode, spesielt i samtidskunsten der kunstverden har lyktes i å venne seg til å se kvinner som kunstnere. Det er dog bare de aller siste årene at gjennombruddet har skjedd. Se for eksempel på artfacts.net og deres 100 på topp-liste som oppdateres regelmessig. Bare omkring 20% er kvinner. Men fortsetter man å utdanne kvinnelige kunstnere i den takt vi ser nå kommer morgendagens kunstnere hovedsaklig til å være kvinner. At det lykkes så bra er likevel ikke alt for mye å rope hurra for. Kvinner har vunnet innpass i en konkursrammet bransje der arbeidsløshet og dårlig økonomi florerer.

Anmeldelser av utstillingen:
Både brett och radikalt, Martin Schibli, Helsingborgs Dagblad, 18 oktober, 2005
Kön, kamp och lust, Jessica Kempe, Dagens Nyheter, 22 oktober, 2005
Starkt kvinnouppror lyckas inte provocera, Therese Marklund, Svenska Dagbladet, 22 oktober 2005

Konstfeminism, visningssteder:
Dunkers Kulturhus, Helsingborg, 14 oktober 2005 – 22 januar, 2006
Liljevalchs konsthall, Stockholm, 17 juni – 3 september, 2006
Hälsinglands museum, Hudiksvall, 17 september – 31 desember, 2006
Göteborgs konstmuseum, 13 januar – 15 april, 2007

Comments (9)