Kunst og prekaritet

Eivind Slettemeås

Kritikk 03.10.08

Kunst uten prislapp = attføring.

Kunst og prekaritet, Eivind Slettemeås, Torpedo Press, 2008

Det mest interessante spørsmålet som formuleres i Eivind Slettemeås sin bok Kunst og prekaritet er dette: «Har man i Norge i dag nådd et metningspunkt for hva det er mulig å stimulere av kvalitet gjennom offentlige støtteordninger?» Her ser han ut til å berøre det svakeste punktet i sitt eget prosjekt; som altså er å sørge for bedre offentlige støtteordninger for kunstnere. For det er mye mulig at svaret på spørsmålet er ja. Etter å ha lest boka er det annet spørsmål som også melder seg: «Har vi i Norge nådd et metningspunkt for forsøk på å etablere kunstnerisk virksomhet som ”arbeid” på lik linje med alle andre oppgaver det sosialdemokratiske samfunnet har som trengs å løses?»

Fra et kulturpolitisk perspektiv er det høyst relevante problemstillinger Slettemeås leverer , men de rører så vidt jeg kan forstå likevel ikke med de mest grunnleggende premissene for hele problemstillingen; nemlig at i bevisstgjøringen rundt kunstnernes trange kår tas det for gitt at kunst er arbeid på linje med annet arbeid? De fleste andre former for arbeid har som mål å løse konkrete oppgaver i samfunnet, men hva er egentlig kunstens samfunnsmessige oppgave? Nå vet jeg at enkelte blir sure og grinete når noen våger og stille slike frekke spørsmål, men det er ikke jeg som spør, det er Brian Eno i hans tale ved utdelingen av Turner Prize i 1995: «I’m not saying that artists should have to ”explain” their work, or that writers exist to explain it for them, but that there could and should be a comprehensible public discussion about what art does for us, what is being learned from it, what it might enable us to do or think or feel that we couldn’t before.»

«…..som i 1963»

Reklame for Landslaget Aktuell Kunst. Illustrasjon fra boka.

I bunnen for mye av Slettemeås sitt engasjement ligger referansepunktet Kunstneraksjonen i 1974, som for ham tydeligvis fremstår som et nærmest mytologisk øyeblikk av klarsyn og målrettet samarbeidsevne. I 1974 innså man at kunstnerne som «yrkesgruppe» var grovt underbetalt i forhold til normen for tilsvarende utdanningsnivå, og satte seg fore å endre dette. I dag er imidlertid situasjonen fremdeles den samme, bortsett fra at det altså finnes enda flere kunstnere i denne underbetalte gruppen med arbeidskraft. Med fare for å påpeke det åpenbare er det litt paradoksalt at Slettemeås langt på vei velger å reprodusere de samme strategiene som i 1974. Det handler ikke om at de som bestemmer hvem som skal få penger for hva i Norge i dag skal innse at kunstnerne er «underbetalt» eller lever under uakseptable økonomiske kår. Det handler om i hvilken grad det er legitimt at samfunnet skal bruke penger på kunstnerne overhodet. Dette er et langt mer ubehagelig spørsmål, men det kommer til å dukke opp før eller senere uansett, og det er bare å forberede seg på det, for mye tyder på at tiden nærmer seg.

Løsningen for Slettemeås finnes i det som i dag fremstår som det unge, hippe kunstfeltets hellige ku; selvorganisering. Det at kunstnere skaper sine egne arenaer og dermed kan operere innenfor ulike deloffentligheter som ikke styres av The Man, verken i form av Markedsmonsteret eller Offentlighetstrollet. Problemet med dette er først og fremst at arbeid nærmest fremstår som uforenelig med tanken om selvorganisering. For hvem er det den selvorganiserte arbeider for? Det spiller ingen rolle at kunstnere er underbetalte dersom vi ikke svarer på Brian Enos spørsmål om hvilke nytte det vi driver med har for andre. Uten et svar på dette kan ikke kunstnere gjøre noe legitimt krav på at deres virksomhet skal driftes av et samfunnsøkonomisk fellesskap.

På grunn av vårt sosialdemokratiske styresett er dette spesielt aktuelt i Norge. Norge har i betydelig større grad enn andre land et kunstmiljø som holdes i live av tung offentlige subsidiering, men selv innenfor denne situasjonen har vi ikke et marked som er stort nok til å holde all tilgjengelig arbeidskraft i aktivitet. Kunstnere må ikke ta deltidsjobber på SFO fordi de tjener for lite på kunsten sin; de må gjøre det fordi det ikke finnes nok etterspørsel etter kunsten de lager. De bruker altså mesteparten av tiden sin på å produsere en vare det ikke finnes marked for. Dette problemet er ikke eksklusivt for kunstfeltet; alle vet at vi egentlig ikke burde drive jordbruk i Norge heller, og at matvareprisene er kunstig høye fordi vi har bestemt oss for at det er viktig å dyrke poteter på Nordmøre selv om vi lett kunne fått alle de potetene vi trenger fra Mexico. Slik skaper vi i Norge bønder og kunstnere som er «frikjøpt fra markedskreftene».

Fra en presentasjon av prosjektet Manifest 2007 i Christiansands Kunstforening, illustrasjon fra boka.

Men finnes det egentlig frie agenter i markedet? Finnes det noe utenfor markedet? Det virker egentlig naivt å tro at det går an på operere på en måte som er i opposisjon til markedet i dag. Alle elementer som tilsynelatende ikke bidrar til å fremme markedets logikk, er enten soveceller hvis funksjon ennå ikke er aktivert, eller så bidrar de til å holde markedet i gang ved å utføre en oppgave vi ikke forstår. Dersom det finnes en vare på markedet, så har den en markedslogisk funksjon, selv om denne funksjonen ikke nødvendigvis er å bli solgt.

Den franske 1800-tallsøkonomen Emile Dupuit beskrev hvordan jernbanesystemet i Frankrike da det vokste frem hadde en tredjeklasse-service der vognene var uten tak, selv om det egentlig ikke kostet noe mer å bygge. Hensikten var å få folk til å betale mer for 2. klassevognene fordi de ikke hadde lyst til å være den type fattiglus som var villig til å reise som kyr bare for å spare noen centimes. De virkelige fattiglusene måtte dermed ta til takke med å reise under åpen himmel. I dag benyttes den samme strategien i flyselskapenes prispolitikk. For eksempel finnes det i følge den amerikanske økonomen Tim Harford ingen kostnadsøkonomiske grunner til at venteområdene på flyplasser er så kjipe som de er. Grunnen er tvert i mot at det er vanskelig å selge seter på business class dersom kundene der ikke føler at det de får igjen for pengene sine er betydelig bedre enn det de som reier på økonomiklasse får. Poenget er at verdi alltid er relativ; alle varer prissettes på bakgrunn av mye mer komplekse problemstillinger enn simpel tilbud og etterspørsel. Derfor kan 80% av alle kunstnere utdannes til å funke som ukomfortable flyseter. Hensikten er at markedet skal få lyst til å bruke penger på dem som ser ut som business class. For hvert Galleri Riis trengs fire lokale kunstforeninger i distrikts-Norge; for hver Gardar Eide Einarsson trengs fire Ivan Galuzin.

Det den selvorganiserte kunsten, det franske aristokratiet og amerikanske pillpoppers har felles er at de handler etter en bestemt form for løsningsorientering hvor analysemodeller og handlingsstrategier er perfekt tilpasset vår tids økonomiske grunnprinsipp. I et samfunn som er gjennomstrukturert av en globalisert kapitalisme vil alle forsøk på å rokke ved denne strukturen motarbeides. Alle analysemodeller som nærmer seg det strukturelle nivået motarbeides fra alle kanter, også av dem som har mest å tape på det. Fokus ligger på å behandle symptomer og ignorere smittekilden. Ikke spis mindre junkfood, bare ta et par brusetabletter mot halsbrann. Glem årsak, minimer virkning.

Slettemeås sin bok er ett av mange eksempler på at argumentasjonen ofte begynner etter det som virker å være et ubestridelig premiss, nemlig at kunsten er et gode. Men som Brian Eno fortsatte før han overrakte Damien Hirst 200 000,- spenn for å ha kutta opp noen kuer og laget et morsomt ordspill: «If we’re going to expect people to help fund the arts, whether through taxation or lotteries, then surely we owe them an attempt at an explanation of what value we think the arts might be to them.»

Fra Stefan Schröders prosjekt Contributor, illustrasjon fra boka.

Om et år er det valg. De siste meningsmålingene forteller at drøye 30% av alle nordmenn har lyst til å stemme på det partiet alle vi i kulturfeltet hater. Jeg har brukt dette Harry Potter-sitatet alt for mange ganger allerede, men det funker på alt, og nå er det faktisk på tide å velge mellom det som er lett og det som er riktig. Vi har ikke tid til dette lenger. Vi har ikke tid til å bruke ord som «prekaritet» – det er ingen av dem som virkelig betyr noe som gir en flyvende faen. De bryr seg ikke om at vi utnytter billig polsk arbeidskraft, hvorfor i all verden skal de bry seg om at noen som ikke en gang kan vise til hvilken jobb de utfører i samfunnet føler de får for lite betalt?

Det er en misforståelse av D&G’s begjærslogikk å tro at det kan gjøres motstand gjennom buddhistisk-lignende forsøk på selvutslettelse og begjærshåndtering, slik mange av de selvorganiserte idealprosjektene Slettemeås beskriver mot slutten av boken fremstår (White Cube, Atopia, MC Messa, Institutt for Farge m.fl.). Ved å definere seg selv som det som på engelsk så fint heter et «non-profit space» skapes et inntrykk av at det å tjene penger ikke er noe man er interessert i, som om det var en dyd. Dette er ikke bare noe treklemmende hippie-bullshit; det er klassisk nytale for et knefall for markedet som er mye styggere enn å hore seg gul og blå. Det er som å redefinere at du er for stygg til å få pult til å være «verdt å vente på.»

Kanskje en bedre måte å bidra til forandring er å hengi seg fullstendig til markedskreftenes begjærsmekanismer, gjennom en total og uforstyrret kommersialisering, og å begi seg inn i markedet med pervers vellyst. Ikke ved å sette opp uavhengig prosjekter basert lesesirkler og «kunnskapsproduksjon», men gjennom å sette opp velfungerende forretningsmodeller, kommersielle gallerier, gjennom å selge kunst hvorenn det måtte la seg gjøre. Ikke ved å lage utstillinger i private leiligheter og late som om dette er subversiv motarbeidelse av maktstrukturer, men ved å sette opp et galleri på det andre hjørnet av Hegdehaugsveien og så videre. Alt som kan gjøre at vi får den makten som ellers vil gå til folk som er mindre smarte enn oss. Selvorganisering er potensielt bra på én måte og én måte alene: dersom det innebærer at vi klarer oss uten offentlige finansiering og dermed kan unndra oss offentligheten fullstendig, og det lenge nok til at jævlene merker at vi er borte og begynner å savne oss sånn at de kommer løpende etter oss med mer penger. For det er bare det vi er ute etter, ikke sant? Penger?

Ingressbilde: San Precario – Skytshelgen for prekariatbevegelsen. Illustrasjon fra boken.

  1. Innlegg fra eivind slettemeås

    Erlend Hammer: svarene har vært ganske oppklarende og hjertesukket ditt synes jeg er et ok debattinnlegg, men i dette tilfellet med liten relasjon til boka. Foruten at den har en polemisk slagside som du påpeker, bygger jeg denne på studier av konkrete forhold som gjør at produsentene/kunstnerne har liten tilgang til faktisk ressursbruk og inntjeningsmuligheter for kunst. Dermed er det malplassert at du ser bort fra dette premisset og projiserer noe annet over. Slutningen er likevel den samme som din; selvorganisering i ulike former kan vise seg som et alternativ for å få ut mer penger direkte til kunstnerne, selv om det ikke akkurat ser slik ut i dag.

    Det er interessant at du fester deg ved begrepet not-for-profit. Jeg har ikke lagt så mye vekt på det, selv om mye kunst må omtales som ikke-kommersiell så lenge oppfatningen råder om at kunst er av offentlig interesse. Jeg mener dette begrepet ikke gir særlig mening i nordisk sammenheng, men kunne vært en god ide å prøve ut. Not-for-profit stammer hovedsaklig fra filantropiske finansieringsmodeller i den anglo-saksiske verden, og impliserer retningslinjer for støttemottagernes virksomhet og mulighet til å tjene penger. Jeg vil heller si at svak bevissthet om forskjellen mellom profitable og ikke-profitable kunstformer og produksjoner, utgjør en risiko for at det som vises blir altfor likt (eller middelmådig), enten det er private eller offentlige institusjoner. Derimot finnes dusinvis viktige funksjoner som ingen vil betale for, men som ville kunne bidra til å heve nivået på det som lages.

    På samme måte som en hel del bra ting ikke blir særlig verdsatt økonomisk, finnes det bra ideer for å tjene penger på kunst som er vriene å realisere, eller avhenger av tilfeldigheter. Spørsmålet med boka er ikke ”om det er nådd et metningspunkt for offentlig støtte til kunst” (selv om dette er sentralt nok), men om det finnes bedre alternativer for kanalisering av penger/støtte. Kunstnere/kuratorer/kritikere under oppsyn av økonomer og byråkrati er lite fristende, samtidig føler mange et klart forbehold mot å ”ta makta tilbake” og den kunstnerstyrte utopien. Når kunst er politisk gissel for såkalt verdiskapning i samfunnet, må vi likevel regne med at pengene ikke nødvendigvis drypper ned på kunstnerne selv.

  2. Innlegg fra Erlend Hammer

    Re: diverse…

    Sten Are: Altså, jeg syns Ctrl-z burde spare seg å være “non-commercial” og sørge for å dra inn så mye penger som mulig på bøkene de publiserer (ikke minst så de kunne betalt forfatterne sine enorme forskudd), men i Norge er jo dette paradoksalt nok den beste markedsstrategien ettersom muligheten til å få inn penger (dvs offentlig støtte) altså øker med påstanden om å være “ikke-kommersiell”, og siden det å være “kommersiell” vel trolig ikke vil bringe inn særlig penger i det hele tatt siden det ikke finnes et marked som kan bære tilbudet, noe det norske litteraturfeltet er et skrikende bevis for.

    Når det gjelder rollene stipendiat/ kunstnere, så har du helt rett selvfølgelig. Akademia generelt, og sikker humaniora spesielt, har et like stort legitimeringsproblem som kunsten. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er begge først og fremst oppbevaringsanstalter for folk som av ymse grunner ikke kan eller vil gjøre virkelig arbeid.

    Eivind: det er interessant at du feiler deg feillest, og det er interessant at du insisterer på å kalle teksten en “anmeldelse”- det er ikke en anmeldelse- det er et polemisk svar på din polemiske bok. Jeg setter spørsmålstegn ved legitimiteten av bokens retorikk, fordi jeg mener du hopper bukk over mer pressende spørsmål du er tvunget til å ta stilling til før du kan begynne å gjøre den analysen du gjør. Teksten min er en oppfordning om å deale med disse spørsmålene, noe du foreløpig ikke ser ut til å være interessert i å gjøre.

    Jeg skjønner heller ikke påstanden om at “kunstnere er underbetalt”- å være kunstner er å tilby en vare, hvis ingen vil kjøpe varen, har man lite man skulle ha sagt. Da må man enten tilpasse seg markedet, eller tvinge markedet til å tilpasse seg en selv.

    Dynna: dette er fremdeles et marked, det er bare et svært regulert marked siden man har en stor aktør som hindrer oss i å se at markedet ikke funker ved å skape en illusjon av at tilbudet ikke er enormt mye større enn etterspørselen. Det er en kulturpolitisk versjon av å kjøpe opp banker som ikke har vært i stand til å drive lønnsom virksomhet, og er nødt til på ett tidspunkt å blowe up akkurat som voksenmarkedet gjør.

    Hans Tækje: jeg tror Slettemeås var sarkastisk da han kalte meg modig.

    Til slutt vil jeg gjerne omformulere en av mine egne setninger fra teksten. “Selvorganisering er potensielt bra på to måter og to måter alene: hvis de på sikt gror til å bli vellykkede forretningsmodeller vi kan tjene ordentlige penger gjennom, eller dersom det innebærer at vi klarer oss uten offentlige finansiering og dermed kan unndra oss offentligheten fullstendig, og det lenge nok til at jævlene merker at vi er borte og begynner å savne oss sånn at de kommer løpende etter oss med mer penger.”

  3. Innlegg fra Leif Inge

    God og viktig dbatt! Her er linker til tidligere tråder i dette fora som er relevante. Jeg mener det skal være enda fler også.

    Manifest 2007

    András Szántó om norsk kunstpolitikk

    Debatt om kunstnernes økonomiske situasjon

  4. Innlegg fra Hans Tækje

    Sten Are Sandbeck, jeg oppfatter egentlig det du sier om marked som en utdypning av det jeg sa. Jeg er ikke uenig i noe av det.

    Det som preger situasjonen i norge er denne oktobermastodonten av en stipendordning. Dynamikk forutsetter flere alternative veier, flere markeder som griper inn i hverandre og som kan utfordre hverandres ståsted. Uten slike utfordringer så konserverer etthvert system seg selv.

    Det er ikke det at alternative muligheter ikke finnes, for det gjør de, men i for liten grad. Det kommersielle markedet er der, men det kommersielle markedet fungerer i norge mer som et alternativ til de offentlige ordningene enn motsatt.

  5. Innlegg fra roger Lloyd

    Tar du vare på alle kvitteringer?
    Forsøker du å tilpasse din produksjon etter frister?
    Holder du deg jevnt sosial slik at du ikke mister kontakt med ”feltet”?
    Lar du være å ta THC eller annen stimulans fordi det kan ”hemme konsentrasjonen” eller ”påvirke produksjonen i negativ retning”?
    Får du dårlig samvittighet (en gang i halvåret er nok) fordi du ikke ”bidrar tilstrekkelig til samfunnet”?
    Har du en internettside med en ”kunstnerisk profil” og en ryddig, men innovativ design?
    Inspireres du av kunstnere i egen generasjon?
    Prøver du å følge med på de tendensene som forrige akademigenerasjon representerer?
    Får du dårlig samvittighet fordi du ikke rekker alle biennaler, trienaller og kvadruppianaler?
    Befinner du deg på atelieret på samme tidspunkt som da du gikk på barneskolen, med unntak av rett før en viktig utstilling eller utsmykning, hver dag?
    Synes du at den norske scenen absolutt ikke kan matche ”det beste i utlandet”?
    Synes du den norske scenen kan matche ”det beste i utlandet”?
    Føler du at du har lokalisert scenen?
    Blir du provosert av aktive kunstnere som mener at det er problematisk at staten forer deg med babygrøt?
    Er du redd for å sulte?
    Er du lei av Tommy Olsson og synes ”han skrev bedre før”?
    Er du redd for mørket?
    Har du faktisk aldri tisset på flaske?
    Forholder du deg til konsekvensene av et provokativt verk?
    Kjenner du ikke en eneste innfødt fra byen du bor i (bekjente teller ikke)?
    Drømmer du om å dra ”dit det skjer”?
    Drar du ”dit det skjer” med en gang du får trygd?
    Reiser du til fjerne strøk for å få ”inspirasjon” og ”nye impulser”?
    Synes du at kunst er viktig men ikke så viktig?
    Blir du irritert av patetisk og forstyrrende blogging på internettsidene som diskuterer feltet ditt?
    Synes du utdannelsen din var verdifull men mangelfull?
    Har du aldri noensinne vært i slåsskamp?
    Har du aldri noensinne måttet stjele materialer for å lage et verk?
    Synes du New York er spennende, men kanskje litt yesterday?
    Har du aldri noensinne bedt lederen for en institusjon eller komite om å suge kjønnsorganet ditt fordi de behandlet deg som en skitten gategutt med et ”fascinerende talent” og ”energi”?
    Respekterer du ikke din far og din mor (men spiser julemiddag hjemme i Kråkevik der du kommer ifra)?
    Er du glad i å vandre igjennom gatene og kjenne dunsten av pakistansk fotsvette og somalske armhuler?
    Skulle du ønske at du kunne tatt et år pause for å reise, tenke eller runke, men tør ikke fordi du kunne komme til å ”dette av lasset”?
    Er du redd for FRP?
    Er du lei av kunstnermyten?
    Mener du ”kvalitet” er et begrep man kan bruke om kunst?
    Gir du egentlig faen og kan slutte når som helst?

    Da er du sannsynligvis en ung, norsk billedkunstner på arbeidsstipend.

    Ikke det at jeg har noe imot det. Folk er folk.

  6. Innlegg fra Christer Dynna

    Kvalitet er ett kriterie ved utkåring til å motta Garantiinntekt idag. Men det er riktig at da ordningen kom i 1977 og frem til rundt på 90-tallet, fulgte man et ansiennitetsprinsipp, og det hadde man oversikt over innad i de forskjellige kunstnergruppene, som forvaltet sine tilmålte kvoter.

    Hvilke kriterier som gjelder kan man jo spørre om, for kunstgruppenes stipendkomiteer velges fra medlemsorganisasjoner som ikke grupperer utifra estetikk, men utifra teknikk eller medium. (Riktignok med opptakskriterier som hindrer mange i å søke, men estetikk er ikke inne i bildet, så vidt jeg vet, iallfall ikke eksplisitt, men implisitt, ja så til de grader også, mistenker jeg)*

    Hvilke kriterier for hva som regnes for kvalitet og som man gjør gjeldende ved å støtte enkelte søkere, er dermed høyst åpent, men i stor grad tufter på skjulte silings-mekanismer. (Med mer enn 20 grupper og 500 stipend totalt på det meste å fordele, skal det godt gjøres ikke å spekulere i hvilken rolle trynefaktore spiller i prosessen “ om enn ikke akkurat nå)

    Man kan vel knapt betrakte dette systemet for et marked, iallfall hva gjelder i dynamikken mellom tilbud-etterspørsel, som er en dynamikk som (iallfall tilhengere av markedslogikkens suverenitet, tenker på som den) er en garantist for at produksjonsiden kommer opp med et relevant svar for etterspørselsiden (“evely body happi”).

    Noe slikt er vi ikke vitne til hva angår Statens kunstnerstipend.
    *Her kanskje man egentlig kunne hevde at det forholder seg omvendt? At midlene går til de kunstnerene man har, av mangel på alternativer… I så fall er det ikke utenkelig at systemet som marked betraktet, har en slagside av å være konservende? For hvor ligger insitamentet til å gjøre ting annerledes og tjene nye makter, når makten i det ene systemet er så total?

    Kulturpolitikken er rett nok mer dynamisk under denne rød-grønne regjeringen, men utover friske midler og rock-produksjon og -arkivering, er ikke pengene fra Giske farget med andre valører enn hans forgjengere, er de?

  7. Innlegg fra sten are sandbeck

    Hans Tækje,
    At begrepet ’markedet’ benyttet i entallsform kan beskrive en rekke fenomener og forskjelligartede kundegrupper er vel neppe en nyhet for de fleste. Det private marked består selvsagt av et konglomerat av forskjellige delmarkeder, segmenter, nisjer, etc. hvor mange ulike mekanismer, viljer og verdibegreper virker inn. Det er vel heller ingen som vil bestride at kunstnere også selger seg inn for stipendkomiteene, vel så mye som ovenfor gallerister, institusjoner (og i sjeldnere sammenhenger mer direkte til samlere eller annen kundekrets). Kunsten er markedsstyrt i den grad den forholder seg til det å selge på den ene eller annen måte, men markedenes lover er i denne bransjen lunefulle og lar seg vanskelig styre etter. Det gjelder også stipendkomiteene. Like fullt er det vanskelig å forestille seg at man skulle kunne lage kunst i et vakuum da kunsten er avhengig av en kontekst for å kunne fungere dynamisk, og det betyr at ideen om kunstdiskursen, mottagere, marked, komiteer og alle mulige aktører spiller en rolle. Dette er imidlertid ikke et problem, men en del av forutsetningene for kunstproduksjon.

    Det burde være mulig å se at å forholde seg til det ene ’markedet’ (for eksempel et galleri) ikke utelukker det andre (for eksempel kulturrådet), ei heller et tredje (for eksempel en kjøper), eller en fjerde (for eksempel en kollegas ros eller ris), eller en femte (for eksempel en kritiker “ den mest lunefulle av dem alle, hadde det ikke vært for kunstneren selv), og så videre. Å få realisert et kunstverk krever at en rekke forhold kommer på plass, foruten en vilje og noe inspirasjon, kan det dreie seg om materialer, et sted å jobbe, tid, og til syvende og sist at noen bryr seg om det på en eller annen måte. Pengene som er nødvendig for denne prosessen trenger ikke nødvendigvis komme fra endeproduktet, det kan komme fra en bijobb, men siden tid er en vesentlig komponent fungerer det best hvis kapitalen kommer som følge av det kunstneriske arbeidet. Ofte viser det seg at for nyskapende kunst er denne løsningen vanskelig å få i gang, og mangt et interessant kunstnerskap ville druknet i starten hadde det ikke vært for arv eller andre heldige økonomiske omstendigheter, i noen sjeldne tilfeller en klarsynt mesen. Man kan anse et salg, enten til en stipendkomite eller til en kjøper i praksis å være betaling for at kunstneren skal kunne produsere mer (så lenge denne er i live og det forutsettes ved førstehåndssalg).

    Markedsmekanismer er som regel mulige å brekke ned til et spørsmål om bytteverdi: Hvor mye jobb er man villig til å ofre for en vare eller tjeneste? I forholdet til stipender virker det mer komplisert fordi den som bestemmer verdien ikke er den som stiller kapitalen til disposisjon (og ikke ofrer eller risikerer not som tilsvarer den verdien som settes), men det er ikke verre enn at staten/skattebetalerne benytter konsulenter, noe som er kjent også i det private, og ikke minst utbredt både formelt og uformelt i forhold til privat kunstkjøp og da særlig av samlere. I alle tilfeller behøves det noen som setter pris på kunsten.

  8. Innlegg fra eivind slettemeås

    Debatten over er på sett og vis mer interessant enn synspunktene Erlend Hammer tillegger meg, men det er i første omgang den fundamentale feillesningen av mine perspektiver i boka jeg vil svare på. Dette gjelder både synet på selvorganisering, prekaratdiskursen og hvordan markedstenkning influerer kunstsyn “ og omvendt. Jeg kaller kritikken performativ fordi jeg har vanskeligheter med å finne sammenhenger mellom innholdet i boka og anmeldelsen som et selvstendig retorisk prosjekt.

    Først dette med prekarisering, som du mener er en beskrivelse som brukes for å skape sympati med lidende kunstnere. Nei, jeg trekker veksler på en prekariseringsdiskurs fordi denne er et verktøy til å analysere hvorfor kunstnere som gruppe henter 30 prosent av inntektsgrunnlaget fra ulike typer ikke-kunstnerisk arbeid. Hvorfor trekke inn dette? Jo fordi vi har en fagbevegelse som reproduserer et begrepsapparat fra 70-tallet og ikke oppnår det politiske gjennomslaget de kunne fått. Dette beskriver noe så usentimentalt som mekanismer som gjør kunstnere underbetalte. Det kan også hende du ikke leste avsnittet som er kritisk til direkte sammenligning av McJobs med kunstneryrket.

    Boka inneholder heller ingen spesielle preferanser når det gjelder selvorganiserte prosjekter, derimot viser jeg til både kommersielle, idealistiske, politiske og narsistiske prosjekter. Hensikten har nettopp ikke vært å fremstå som en smaksdommer, men heller si noe om hvordan ulike kriterier for kvalitet forutsetter bedre økonomi. Det store problemet med arven etter kunstpolitikken fra 70-tallet er at den så effektivt forhindret kvalitetsdiskusjoner. Det er garantert flere strategier som peker videre ut, problemet er hva som forblir retorisk fektemakeri.

  9. Innlegg fra Hans Tækje

    Entallsformen brukt her som «markedet» er misvisende. Man trenger ikke like det, men man slippper ikke unna markedsmekanismer ved å definere de bort. Ikke en gang planøkonomien klarte det. I 35 år har kunstnere posisjonert seg i forhold til det markedet som de NBK-styrte stipendene har lagd, og nettopp innordnet seg en markedslogikk. Det må være lov å diskutere effektene av dette. Det som ikke er lov, er å anta på forhånd at dette er verdinøytralt, for det er det ikke.

    Det er mulig å lese Erlend Hammers som modig, som Eivind Slettemeås sier. Det er også mulig å se at Erlend Hammer kan skrive dette nettopp nå fordi han på sett og vis trekker seg tilbake (la oss håpe bare for en tid) som direkte aktør på Den Norske Kunstarenaen og derfor er i en posisjon hvor han ikke taper noe på å skrive sånt. Hvis dette er modig, så burde det ringe kraftige varselbjeller ett eller annet sted, for denne debatten er sårt trengt i det offentlige rom.

  10. Innlegg fra sten are sandbeck

    Kommentarer til kommentarene til Dag Solhjell:

    Nå krybben er tom bites hestene (gammelt jungelord). Kvalitetskriterier er vel allerede og har alltid vært det stipender skal fordeles ut ifra (hva ellers skulle kriteriene være?). Spørsmålet som stadig diskuteres er HVA som er kunstnerisk kvalitet. Det er en uoversiktlig mengde forksjellige oppfattelser av hva som utgjør god kvalitet i kunsten og dette utgjør faktisk kunstverdenens dynamikk. Her har stipendordningen en jury som ikke skal være enige, men som skal sørge for at flere ulike kvalitets systemer tas i betraktning (forhåpentligvis). Uenighet innad i juryen vil være et godt tegn enn så lenge som kunst ikke er ett stabilt logisk system “ og som det i sin natur aldri kan bli.

    Det er ikke et problem at for mange får for mye, men at for få får for lite. Alle kunstnere som ikke er helt på tur får ikke nødvendigvis stipender. Flere ganger har oppegående produktive og aktive kunstnere gått i årevis uten så mye som etableringsstøtte. Samtidig vet vi at mange kunstnere som overhodet ikke har vært aktive på en stund har fått arbeidsstipender etter ideen om at et spark i ræva nok er det eneste som skal til. Håpløst og urettferdig? Ja, men det er juryordningens bakside, men denne ER NØDVENDIG for at framsia skal fungere, nemlig at vi ikke får en ensretting i tildelingene. Dette er viktig fordi kunsten består av et konglomerat av praksiser og ulike kvalitetsforståelser. Det følger av dette at når stipendene er for små, så må de selvsagt økes, ikke ved å minske antallet, men ved å øke bevilgningene.

    Kunstproduksjon er ikke inflasjonsdrivende og det er tull å tro at kunstnere heller kunne jobba på sykehjem. De kunstnerne som stadig vekk hevder at det er blitt for mange kunstnere kan vær så god være de første til å trekke seg, eller holde kjeft. At det er et økende antall kunstnere i Norge er en naturlig utvikling utifra befolkningsvekst og samfunnets endringer. I starten var det like mange studenter ved universitetet som ved kunstakademiet (det var planlagt at universitetet på karljohansgate skulle speiles i tilsvarende bygg på andre siden, der hvor teateret ligger nå, for at vitenskapen og kunsten skulle være jevnbyrdige..) “ hvor mange har vi på universitetene nå? og hvor mange på kunstakademiene? Altså, større stipender, OG flere stipender.

    Jeg er skeptisk til at vurderinger av stipend-tildeling skal knyttes til suksess. Med vedvarende suksess faller vel heller gradvis og/eller deler av behovet for stipend bort. Selvsagt vet alle at en støtte fra én vurdering (stipend/innkjøp/utstilling -komité) vil underlette at andre vurderinger går i samme retning, og slik at suksess avler suksess. Alle ser over skulderen for å se hva de andre mener. Det man trenger er folk som kan stå for sine egne vurderinger av den kunsten og kunstneren de er satt til å mene noe om, men med en forståelse for konteksten OG sin egen rolle. Stipender skal ikke være trøstepremier, men heller ikke priser. De skal gis ved behov til dyktige folk som man ser at leverer varene. Det man kan være klar over er at det er flere maktapparater i sving i kunsten og stipendkomiteen/ordningen er ett av dem. Det har ingen hensikt om de skulle blindt følge de andre apparatenes vurderinger. Tvert imot skal tildelingene borge for at også typer kunst som av ulike årsaker faller utenfor de andre systemene blir vurdert. Altså et maktdelingsprinsipp.

  11. Innlegg fra Dag Solhjell

    Noen kommentarer til spørsmålet Slettemeås ifølge Hammer reiser i sin bok (som jeg ikke har lest): “Har man i Norge i dag nådd et metningspunkt for hva det er mulig å stimulere av kvalitet gjennom offentlige støtteordninger?» Spørsmålet har som forutsetning at dagens støtteordninger fungerer godt på det nivået det har. Den forutsetningen tror jeg ikke holder. Jeg vil knytte noen kommentarer til dette, men holde meg til spørsmålet om hvordan støtteordningene kan stimulerer til kunstnerisk kvalitet, og ikke til spørsmålet om hva de betyr for kunstnernes levestandard.

    For det første kan man tenke seg at en annen fordeling av støtten vil gi annen stimulans. Siden dagens statlige støtteordning er relativt utjevnende, kan det være et aktuelt alternativ å gi større støtte til færre, og å la kvalitetskriterier (etter prinsippet om at kunstnere vurderer kunstnere) slå sterkere gjennom. Det er i dag ingen som får stipendier eller garantiinntekter av en størrelsesorden som tilsvarer for eksempel det en stipendiat på et universitet får – og deres lønn er sannelig ikke noe å skryte av, og de må arbeide vettet av seg for å få sin doktorgrad. Nå er det deler av markedet som gir økonomiske belønninger for kvalitet (auksjonshus, internasjonalt orienterte private gallerier, men ikke de offentlige belønninger som fordeles av komiteer av kunstnere.

    For det andre har systemet med støtteordninger hatt en rekke innslag av øremerkede stipendier, bestemt for visse typer utgifter – noe som reduserer kunstnernes økonomiske handlefrihet. Graden av øremerking er imidlertid redusert de senere årene, noe som (om alt annet var likt) vil stimulere til kunstnerisk kvalitet.

    For det tredje er kortsiktighet hemmende for kvalitet – fordi det skaper økonomisk usikkerhet. Flere flerårige stipender over flere år vil bøte noe på dette. Også dette poenget er i noen grad fanget opp i omlegginger av ordninger i de senere år.

    For det fjerde bidrar noen av dagens støtteordninger, særlig garantiinntekten til at kunstnere holdes nede i en fattigdomsfelle. GI-ordningen stimulerer ikke til å søke økonomiske belønninger for kvalitet, og belønner overforbruk på næringsoppgvens fradragspost.

    For det femte kunne stipend- og vederlagsordninger i større grad knyttes til kunstnerisk suksess, som f.eks. deltakelse på Statens Kunstutstilling, innkjøp til kunstmuseer, og andre. Da vil kvalitet også virke stimulerende på utstillingsarrangører og kunstsamlinger.

    Det kunne også, for det sjette, vært interessant å forsøke å gjenetablere den ordningen med kunstnerlønn tildelt direkte av Stortinget, som fungerte i de hundre årene mellom 1863 og 1973. Stortinget måtte da for hver tildeling både ta stilling til kunstnerisk kvalitet, og det måtte diskutere sine kvalitetskriterier. Det er kanskje ikke heldig at det politiske feltet skal være helt uten eget syn på hva som er kunstnerisk kvalitet.

    Dette var noen eksempler. Det er altså mulig, innenfor det nivå for statlig støtte man har i dag, å tenke seg ordninger som i større grad tar hensyn til å fremme kunstnerisk kvalitet, innenfor et system der det fortsatt er komiteer av kunstnere som evaluerer kvaliteten og fordeler deretter.

    Spørsmålet om statlige støtteordninger bør belønne kunstnerisk kvalitet har flere ganger vært på Stortingets kunstpolitiske dagsorden, som den gang Garantiinntekten ble innført på annen halvdel av 1970-tallet. Stortingets flertall sa nei til kvalitet som viktigste kriterium for å gi økonomiske belønninger til kunstnere. Det ligger altså en slags kunstpolitisk føring på at statens støtteordninger ikke skal ha belønning av kunstnerisk kvalitet som sitt hovedmål.

    Billedkunstnere flest er fattige om deres levestandard måles etter deres private forbruk. Men det er ikke fattigdommen deres som stimulerer til kunstnerisk kvalitet. Det er anerkjent kunstnerisk kvalitet som gjør det mulig å holde ut fattigdommen.

    Det mener Dag Solhjell, som gleder seg til å få lest den anmeldte boken.

  12. Innlegg fra Kristian Skylstad

    I just don`t know Bob. I just don`t know.

  13. Innlegg fra sten are sandbeck

    Erlend, her er et par ting jeg ikke får til å stemme:

    Ved å følge linkene dine fant jeg bl.a. ut at boka di gis ut på Ctrl+Z Publishing som ”is non-commercial”. Vel og bra. Men hva er forskjellen på dette og ” Ved å definere seg selv som det som på engelsk så fint heter et «non-profit space» skapes et inntrykk av at det å tjene penger ikke er noe man er interessert i, som om det var en dyd.”? Ctrl+Z må vel kunne tjene som et eksempel på selvorganisering.

    Du setter likhetstegn mellom arbeidsstipend og trygd. Trygd mottar man om man av ulike årsaker ikke kan arbeide mens arbeidsstipend (det ligger vel i ordet) tvert imot er betaling for arbeide, som tydeligvis noen anser som en verdi. Det ville kanskje vært rimeligere å sidestille kunstnerstipend med stipendiater, som ditt eget “ altså ansatt av staten?

    Derfra forsøksvis til spørsmålet ditt om hvorfor kunstnere som stipendiater bør ha/gjør seg fortjent til offentlig støtte, og hvorfor selvorganisering er en relevant praksis:

    Staten er en representant for befolkningen og forvalter en del av dennes kapital og interesser. Statlig engasjement vil man kunne finne der hvor samfunnet anser det som i sin interesse å gå sammen og stå sammen (som vel er den moderne bevegrunnen for nasjonalstaten). Eksempler kan være lovgivning, politi, infrastruktur, militært forsvar, domstoler, helsevesen, trygd, skole, kraft, forskning og presse (-støtte). Fellesnevner for alle disse formålene er forsikring; man (altså det parlamentariske flertall) stoler ikke på at det private markedets mekanikk vil kunne borge for den nødvendige bredde og kvalitet (i tillegg kan det selvsagt finnes årsaker som effektivitet og lønnsomhet).

    Så har vi det vanskelig definerbare begrepet ’kultur’: Herunder finner vi fellesprosjekter som bevaring og formidling i form av biblioteker og museer. Men hva er det man vil bevare og formidle? Et representativt utvalg, kvalitet.. ja vel! Men kan man stole på at markedsmekanismene her leverer varene man vil ha? Støtte til kunstnere er p.t. et ’tja og ja’ som et todelt svar på dette spørsmålet:

    1) man tror på lønnsom drift men mener markedet kan være for tregt til å oppfatte spirende kvalitet og gir derfor støtte i en startfase (som med næringslivs-støtten), og

    2) man oppfatter at ikke all kunst lar seg innordne i markedets varer og tjeneste-logikk, eller at visse typer kunst har for lite marked, men anser det likevel som nyttig og/eller verdifullt av en eller annen årsak. Disse årsakene kan for eksempel være forestillinger om kritiske aspekter (sosial/politisk korrigering), representative kvaliteter (vår tid,”vi”), forskjønning, og rent ut tankevekkende egenskaper av eksistensiell art (som i religionsstøtte og til dels/fremdeles skole).

    Det er ikke kunstnerne som bestemmer dette, det er staten, og staten det er folk flest det. Kunstnerne kan selvsagt forsøke å fremme sin kunst som ønskbar, men dette blir lett ansett som opportun selvsmigring. Det kunstnerne kan gjøre er å si ifra når arbeidssituasjonen er prekær for produksjon av den ønskede kunst, som for eksempel at støtten er for liten til å fremme annet enn overlevelse, og ikke produksjon. Det er imidlertid vanskelig å peke på det som ikke er der. Selvorganisering er en strategi for å få kunsten produsert og formidlet uansett. Kan hende vil det private eller det offentlige fatte interesse i det de ser. Om ikke er i alle fall ytringsrommet sikret en kort periode om enn i liten skala.

  14. Innlegg fra Erlend Hammer

    Først: Audun MB kan du si litt mer om mangelen på sosial bevissthet hos norske kunstnere og hva som ligger i den påfølgende misforståelsen rundt prekaritetsbegrepet? Dette er en interessant problemstililing. Og hvem er du egentlig? Signer gjerne med fullt navn, siden dette også går ut på normalweb, ikke bare internt på Underskog.

    Så.

    Hei Eivind, takk for din kommentar til teksten min om teksten din.

    Jeg kan kanskje oppsummere innvendingene/ spørsmålene mine på en kortere og mer konsis måte:

    Koblingen mot prekaritet er så vidt jeg kan se en analyse som primært fungerer som en retorisk handling (“Å være kunstner er en McJob”) hvis intensjon er å skape sympati ved å plassere kunstnerne som “yrkesgruppe” i samme bås som en gruppe arbeidere som allerede nyter stor sympati blant folk flest siden de altså har veldig kjipe jobber.

    Min tekst er primært en oppfordring til deg og andre som beskjeftiger seg med tilsvarende fokus: kan dere i stedet for å terpe på med dette si noe om hvorfor samfunnet skal bry seg om at kunstnere er en underbetalt “yrkesgruppe”? På hvilken måte skiller dette seg fra at arbeidsledige ikke mottar pensjonspoeng? Arbeidsstipend = trygd.

    Mulig det ble litt uklart i teksten, men min reelle oppfordring er ikke å unndra seg offentligheten. Den siste delen som du helt riktig velger ikke å lese bokstavelig er ment retorisk, som en parodi på hvordan det er mulig å tenke om det å drive selvorganisering som undergrunnsvirksomhet, men som i mine øyne aldri vil fungere. Min reelle oppfordring kommer rett over:

    Kanskje en bedre måte å bidra til forandring er å hengi seg fullstendig til markedskreftenes begjærsmekanismer, gjennom en total og uforstyrret kommersialisering, og å begi seg inn i markedet med pervers vellyst. Ikke ved å sette opp uavhengig prosjekter basert lesesirkler og «kunnskapsproduksjon», men gjennom å sette opp velfungerende forretningsmodeller, kommersielle gallerier, gjennom å selge kunst hvorenn det måtte la seg gjøre. Ikke ved å lage utstillinger i private leiligheter og late som om dette er subversiv motarbeidelse av maktstrukturer, men ved å sette opp et galleri på det andre hjørnet av Hegdehaugsveien og så videre. Alt som kan gjøre at vi får den makten som ellers vil gå til folk som er mindre smarte enn oss.

    For ordens skyld kan jeg også nevne at jeg ikke er frilans kunstkritiker (eller kritiker overhodet) men tvert i mot er ansatt av staten og derfor har både fast lønn og pensjonspoeng.

    Ps. til slutt ser jeg ikke helt hva min forkjærlighet for performativ kritikk å gjøre i denne sammenhengen ettersom jeg verken er full eller snakker om klærne mine i denne teksten, men takk for bidraget til min videre vedvarende imagebygging.

  15. Innlegg fra galuzin

    Stipendiat ERLEND HAMMER (1978) jobber med et prosjekt knyttet til lydkunst og narrativitet, med fokus på ulike sosiale og politiske problemstillinger, og teoretisk fundament i Mieke Bals Reading Rembrandt og beslektet litteratur. Skriver kritikk for kunstkritikk.no og Billedkunst og driver sporadisk kuratorvirksomhet.

  16. Innlegg fra Kristian Skylstad

  17. Innlegg fra eivind slettemeås

    Kjære Hammer,
    jeg ser at du I din anmeldelse har kastet deg inn levekårsdebatten. Både eksemplene du trekker til torgs og historiekunnskapene er imponerende og overbevisende, så da skjønner jeg godt du ikke bruker kritikken til å diskutere de momentene som boka tar opp. Det skal mot til i Norge for å si at markedskreftene også rår over kunstnerne! Men siden jeg har valgt å kommentere anmeldelsen er det fordi jeg ikke deler dine fordommer mot at politikk er en nødvendig del av kunstfeltet, og i neste instans levekår for kunstnere, kritikere og andre kulturarbeidere.

    Siden du er ihuga tilhenger av performativ kritikk er det naturlig at du plasserer inn ”Markedsmonsteret” og ”Offentlighetstrollet”, som om det truet eksistensen av ulike former for selvorganisering i kunsten. Jeg sier ikke at slike enfoldige fiendebilder ikke eksisterer, men i denne sammenhengen skriver jeg at selvorganisering har konstituert seg som en egen praksis og økonomi i kunsten, og derfor trenger å anerkjennes som dette ved siden av de offentlige og private institusjonene (eller markedene). Selv om dette opplagt ikke er i din interesse, handler store deler av boka om å vise hvordan det er sammenhengene mellom den private, selvorganiserte og offentlige kunsten som er mangelfullt behandlet. Du peker altså ut den motsatte strategien; ”[ ]å unndra oss offentligheten(og offentlige midler) [til de] savner oss og kommer løpende etter oss”. Et poetisk og helt legitimt innspill til levekårsdebatt.

    Meg bekjent blir man ikke veldig mye feitere av å skrive kritikk enn å være kunstner. Om jeg tar deg på ordet (som jeg ikke gjør), vil det også være best om kunstkritikk.no gjemmer seg fra offentligheten, fremfor å toe sine hender i vente på at Kulturdepartementet behandler søknad om statsfinansiering. Det kan bli en gullgruve for norske kunstkritikere.

  18. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Bildet er gjengitt som illustrasjon til første kapittel i boken, «Krativitet og Prakaritet».

  19. Innlegg fra audun mb

    Hva har San Precario-aksjonen (illustrasjonen) med dette gjøre? Utover å understreke mangelen på sosial bevissthet hos norske kunstnere, og den påfølgende misforståelsen av prekæritetsbegrepet.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!