Favoured Nations

A Kassen, Goodiepal, Ida Ekblad, Jacob Dahlgren, Jan Freuchen, Josefine Lyche

Momentumbiennalen, Moss
29. august - 18. oktober 2009
Kritikk 04.09.09

Kunst som institusjonelt teater

MOMENTUM 2009 – 5th Nordic Biennial of Contemporary Art
Favoured Nations
Momentum Kunsthall og Galleri F15
29. august – 18. oktober 2009

Momentum 2009 fremstår som en biennale med flere svakheter og en noe uavklart dagsorden. Likevel finnes interessante linjer mellom en rekke verk.


I et lite rom på Documenta 12 fantes en tilsynelatende bar hvit vegg, men
når man beveget seg mot den for å undersøke saken nærmere ble
lysstrålen som lyste opp veggen brutt, og følgende setning trådte frem: «Du kommer til hjertet av Tyskland bare for å lese ordet «kunst» i din egen skygge.»

Gonzalo Diaz Eclipsis er ikke bare en anvendelig tankefigur for Documenta 12, men for enhver biennale, siden den utpeker tilskueren, den ene, deg, ved å påføre henne et ansvar: er det derfor du er her? Hvorfor er du her? Osv. Situasjonen utgjør en oversettelsesfigur mellom billedkunst som et system av former og individets eget begjær, egne tanker og egne erfaringer av kunstverk.

¤

Den danske kunstnergruppen A Kassens Permanent Reflection på Momentum reflekterer også over hvordan forskjellige roller utdeles i en gallerisituasjon. Verket raffinerer, og gjentar, også René Magrittes visuelle pun i Portrait of Edward James, hvor mannen foran speilet ser seg selv bakfra (slik vi ser ham). I A Kassens verk blir det forventede motivet – et foto av en vifte – bakgrunn for glassflaten, hvor det er preget inn et bilde av en betraktende kvinne. Verket er altså ikke bare et bilde i seg selv, men også et snapshot av situasjonen det blir sett i. Permanent Reflection kan leses som en radikal kommentar til betrakterens aktivitet som besøkende: din egen opplevelse av kunstgjenstanden foregripes, en annen har allerede sett og forstått i ditt sted; betraktningen er integrert i verket. Som besøkende blir man, kan vi tenke oss, en rekvisitt, institusjonell fyllmasse. Dette er et anti-relasjonelt perspektiv, hvor deltagelsen, ens egen mening, allerede er outsourcet: Når man kommer til bordet er maten spist, men det forventes at man er mett. Jeg kommer tilbake til dette verket avslutningsvis.

A Kassen: Permanent Reflection (med en tilfeldig tilskuer). Foto: Kjetil Røed

A Kassen bruker også glass fra et vindu i utstillingshallen som dias-bilder og undersøker, som Walter Benjamin formulerer det, «tingenes ubevisste»: støv og riper, for eksempel, teksturer vi ikke ser med det blotte øye. Flere verk på Momentum vektlegger medienes materialitet, deriblant islandske Darri Lorenzens 90 minutes from where you are now, som veksler fra TV-skjermens pikselerte fuzz til det hvite filmlerretets monokrome stillhet. Momentum 2009 består dessuten av en sterk romantisk linje, hvor kunstnerne fordyper seg i følelser og psykologiske overgangstilstander. Eksempler er svenskene Roger Anderssons og Mats Adelmans rurale skulpturer, Liv Bugges lek med synskhet og dyremagi, Josefine Lyches konkrete platonske ideer, Salla Tykkäs utsøkte studier i blomsten Victoria cruzianas vekstsyklus, og de glorete outsider art-aktige maleriene til finske Hannaleena Heiska. Det finnes også en del gode enkeltverk på Momentum i år, jeg tenker spesielt på Maja Borgs smarte fiksjonalisering av dokumentarfilmen i Ottica Zero og Marthe Thorshaugs underlige, suggererende, videoarbeid Legenden om Ygg.

Mye kunne sies om disse linjene, disse arbeidene, men kjernetemaet på Favoured nations synes å være kunst og kunstproduksjon som institusjonelt teater, noe som også, etter min mening, er selve nøkkelen til utstillingen. Jeg oppfatter altså utstillingen ganske annerledes enn kuratorene, slik jeg forstår deres anvisninger (selv om de sikkert kan sies å møtes på noen punkter). Flere sentrale verk tar for seg prosedyrer som leder frem til, og skaper en resepsjonsflate for, kunstobjektet. Grunnproblemet som berøres er hvordan man skal forholde seg til gjentagelsen av kunsthistoriske former eller konvensjonelle måter å lage eller lese kunst på. Hvordan rommene er lyssatt kan også betraktes som en utvidelse av denne tematikken – de veksler mellom det forventede hvite, gråtoner og dyster chiaroscuro.

¤

Jan Freuchen bruker i sin installasjon Seconds II en sekvens fra John Frankenheimers film Seconds hvor Arthur Hamilton, på grunn av et fallert liv, får tilbudt en flunkende ny identitet som kunstner. Freuchen tar tak i sekvensen hvor Hamilton introduseres for sin nye persona som skjema for kunstnerrollen og antyder, gjennom denne, at kunstneren historisk sett ikke lenger en kreativ figur, et individ som uttrykker seg, men snarere en administrator av former. Verket er også en ironisk kommentar til viktigheten av andre aktører i kunstfeltet som forbruker kunstnerens produkter som råmateriale. Jeg tenker spesielt på kuratoren, men kanskje også kritikeren. Installasjonen er designet som en scene eller en samling rekvisitter. Dette splitter verket mellom produsentrollen som skisseres og Freuchens egen kunstneridentitet. Er elementene i verket selvstendige skulpturer eller er de en skisse av den kunstproduksjonen som antydes i installasjonens video? Dette forblir åpent.

Jan Freuchen: Seconds II. Foto: Kjetil Røed
Jacob Dahlgren: From art to life to art. Foto: Momentum

I Eline McGeorges installasjon overskrives en bruksanvisning for en ikke nærmere spesifisert maskin av personlige notater. Et annet sted i rommet finnes en serie fotografier, også de av McGeorge, som viser en kvinneskikkelse i en sofa med ansiktet tildekt av en maske. I det siste bildet er masken høyt hevet i været og ansiktet avdekket. Hvorvidt manualen er et bilde på regler og prosedyrer for kunstproduksjon skal være usagt, men den personlige teksten, som også korresponderer med et fotografi hvor hånden hever masken vekk fra ansiktet, kan ihvertfall leses som en oppfordring til oppfinnelse av andre personaer og praksiser enn de standardiserte. Mens Freuchen parodierer rigiditeten, peker McGeorge ut av den.

Gitt appropriasjon og bruken av readymades i kunsten, samt den autoritet disse teknikkene gjerne fremsettes med i en gallerisammenheng, vil det uvegerlig oppstå konflikter på erfaringsnivå. Grensen mellom gull og det reneste tøys er jo ikke stor. Omgangen med kunst er følgelig også en risikabel affære, noe jeg opplevde selv på Momentum da jeg tok feil av to enorme traller med redskaper, som ble brukt under montering antar jeg, og det faktiske kunstverket på pressevisningen. Ved andre besøk var trallene nemlig fjernet og jeg skjønte at den egentlige gjenstanden, Kunsten, var Jacob Dahlgrens neo-pop skulptur From art to life to art. Så feil kan man ta. Om denne opplevelsen gir næring til min lesning av Momentum anno 2009 som en diskusjon av vanene rundt dagens kunstformer skal jeg la stå ubesvart, men utstillingen gir ihvertfall interessante perspektiver på hvordan man må manøvre mellom mening og meningsløshet, makt og avmakt, både på produsentsiden og mottagersiden.

¤

Galleriet og biennalen oppfattes som en garantist for at noe er kunst, men hvordan opprettes en autoritet på verknivå? En måte er å akseptere konvensjonen, som hos Freuchen, en annen er å gjenta etablerte kunsthistoriske former. Ida Ekblads malerier på Momentum, for eksempel, gjentar COBRA-gruppens estetikk, da i særdeleshet Asger Jorn. Kunstneren blir her en tilsynelatende mekanisk reprodusent av foreliggende former. I tillegg leverer Ekblad, med Lina Vista Grønlie og Eirik Sæther, en gruppe skulpturer, som repeterer prinsippet i Rauschenbergs combines. Ekblad, Grønlie og Sæther gjentar gesten, og spørsmålet er, gitt tidsforskjellen mellom Rauschenbergs arbeider og trioen bak denne gruppen av combines, om den ikke peker på vårt forhold til kunsthistorie, like mye som friksjonen mellom søppel og kunst, som Rauschenberg var så opptatt av.

Ida Ekblad: Febermalerier (bak) og The gold-bug drift (Oslo) (foran). Foto: Momentum

Ekblads arbeider eksponerer ihvertfall et generelt problem det er verdt å grunne over. Ina Blom skriver i essayet Naming the event, om neo-avantgarden, at repetisjon ikke er ren eller blind, men heller er forskjellsskapende. Å gjenta en historisk, estetisk form kan heller være et uttrykk for at man nekter å overgi seg til kunsthistorien: «The naming of the past traumatic occurrence is not simply the disguised return of the repressed, but the continual acting out of its force in the here and now.» Et slikt perspektiv, hvor man legger vekt på den opprinnelige formens fortsatte gyldighet, dens gjentagbare singularitet, er instruktiv fordi kunsthistorien her ikke betraktes lineært, hvor en ikonografi, med rette, kan tilbakelegges. I lys av utstillingens teateraspekt kunne vi kanskje si at Ekblads malerier og combines er kulisser i stil med Freuchens ironiske bilde av kunstneren. Strøkene i hennes malerier er, sett fra denne vinkelen, fortsatt en gjentagelse av en ikonografi, men det er ikke en gjentagelse av det uttrykksfulle kunstnersubjektet som identifiserer seg med produksjonen av kunstgjenstanden. Spørsmålet blir her om man velger å vurdere hennes arbeid som en gjenundersøkelse av maleriet eller av maleriets kontekst.

¤

Goodiepal. Foto: Terje Holm

Her kommer kunstneren og medieteoretikeren Goodiepal, som for anledningen befinner seg på F 15, inn i bildet. Hans prosjekt er snarere utopisk, fremadrettet, enn en gjenundersøkelse av etablerte former. Ifølge ham selv prøver han å lage komposisjoner som ikke kan forståes av computere, noe vi kan oversette til et ønske om å bryte med etablerte vaner. Uansett koker både Ina Bloms og Goodiepals refleksjoner ned til en respekt for begivenheten, det singulære, den konkrete situasjonen, og nødvendigheten av å ikke ta en estetisk konvensjon, hva enten det gjelder produksjon eller resepsjon av kunst, for gitt. Som Adorno skriver i Estetisk teori er det eneste som er sikkert med kunsten at den ikke er sikker, noe som ble påtagelig for meg da jeg tok feil av to traller med redskaper, vi kan godt kalle dem potensielle readymades, og den egentlige skulpturen.

Noe som bringer oss tilbake til Permanent Reflection. For om man ser nøye etter, ikke i verket selv men i gallerirommet, er den avbildede kvinnen faktisk tilstede i rommet ved siden av deg. Selv om forståelsen kommer deg i forkjøpet er det alltid en annen mulighet, i hver eneste situasjon, hver eneste gang du står foran et kunstverk, til å gjøre noe annet enn vanen og de etablerte prosedyrene legger frem for deg. Kjøp en kaffe til kvinnen i rommet, for eksempel, ta henne vekk fra refleksjonen. Spis dere mette. Ta ansvar. Bildet av henne vil være der uansett.

Ingressbilde: Josefine Lyche: Platonic solids. Foto: Momentum.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!