Francis Alÿs, Alan Bean, Elaine Cameron-Weir, Mirak Jamal, Sean Landers and J. Parker Valentine, Markus Li Stensrud



An Account of Discovery and Wonder; Detailing Intrepid Exploration, Inevitable Peril and Infallible Resolve, as Evidenced by Relics, Replicas, Artifacts, Counterfeits, Documents, Samples, Souvenirs, Ephemera, Scraps and Residue

1857, Oslo
13. februar - 22. mars 2015
Kritikk 05.03.15

Kunst og kuriosa

Installasjonsbilde fra utstillingen An Account of Discovery and Wonder. Foto: 1857.

Installasjonsbilde fra utstillingen An Account of Discovery and Wonder. Foto: 1857.

Så har 1857 endelig fått kloa i et verk av Alan Bean, romfareren som, etter å ha sett jordkloden fra verdensrommet, viet resten av sitt liv på jorden til å rapportere denne erfaringen som maleri. Han var tiltenkt plass i en tidligere utstilling på galleriet, men forhandlingene førte ikke frem. Ok, så dreier det seg ikke om et faktisk maleri – disse selges for mangfoldige tusen dollar og er visst ikke så enkle å oppdrive. Det mindre eksklusive lerretstrykket som nå presenteres på 1857 (The source of intelligent life, 2006-2014), overskuer utstillingen An Account of Discovery and Wonder fra den innerste veggen i det gamle trelastlageret – som for anledningen, og i klimatisk harmoni med verdensrommet, er enda kaldere enn vanlig. Årsaken er en diger isskulptur, Around the World Alone (The Gloucesterman) (2015), av Sean Landers, som står midt på gulvet og smelter.

Alan Bean. Foto: 1857.

Alan Bean, The Source of Intelligent Life, 2006-2014. Foto: 1857.

Oppdagelse og undring er navet her, og i tidsriktig ånd kombineres «verk» på kryss og tvers av sedvanlige kategorier. Sågar finnes det en utstilling i utstillingen: en samling objekter kuratert av Markus Li Stensrud. Av de mange kuriøse tingene som står oppstilt på Stensruds filtkledte hyller, kan nevnes en hvalburger og en neve pommes frites fra 1946. På veggen over henger en plakett som forteller om hvordan amerikanerne etter andre verdenskrig foret sin egen befolkning med hvalkjøtt som inneholdt radioaktivt avfall fra bombene de selv hadde sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Stensrud har en forkjærlighet for anekdoter og komiske sammentreff av denne typen. Innlosjert i samlingen, side om side med hans historisk ladede småting finner man også et pikant verk av Per Oskar Leu: en menneskehodeskalle, fortsatt innpakket i forsendelsesemballasjen, nøkternt merket: Work by Per Oskar Leu, 2008. Human skull in cardboard box.

Den distraherte arkeologien som settes i scene hos Stensrud preger også utstillingen forøvrig. Elaine Cameron-Weir har tilvirket brilleglass av moldovitt, en glassaktig substans fra Moldovia som muligens er skapt av et meteornedslag. Verket har fått den suggererende tittelen: a terrestrial sediment melted by hypervelocity impacts from outer space, most fell on Bohemia, molten, forming strange shapes and solidifying bottle green like the eyes of a gorgon. Den mystiske, dypgrønne substansen føyet sammen med synsproteser, er et eksempel på utstillingens orientering mot karismatiske materialer og objekter. Cameron-Weir er også representert med en utgave av New York Times fra samme dag som månelandingen, tildekket av fuglebæsj (1969 (series), 2010).

Markus Li Stensrud, Splashdown. Foto: 1857.

Markus Li Stensrud, Splashdown, 2013. Foto: 1857.

I Seven Lives of Garbage (1995) har Francis Alÿs kastet fra seg snegleskulpturer på forskjellige søppelplasser i Mexico City, og så fotograferte dem når de senere har dukket opp hos gateselgere. Mirak Jamals Alex – proposition to a Detroit Highway (2015) består av en skisse og et brev, samt en byste slengt på gulvet og et par dekorerte autovern på veggen. Bysten forestiller tegneseriefiguren Tintin i rollen som Alexander den store, en miniatyr av den Jamal foreslår som en permanent installasjon ruvende over en av innfartsårene til Detroit. Jamal har foreslått det samme monumentet ved Panama-kanalen og Silkeveien i Kandahar – steder som, lik Detroit, en gang var viktige deler av en global økonomisk infrastruktur. Vi oppholder oss altså fortsatt ved historiens etterlatenskap. I utstillingen likestilles kunstneriske prosesser med historiske, sosiale, økonomiske – endog geologiske prosesser. Man oppfordres til å innta et nysgjerrig, nesten barnlig holdning mens man går rundt og leter etter subtile koblinger mellom de ulike objektene. Gruppeutstillingene på 1857 befinner seg alltid i den smarte enden av skalaen, fulle av underkommuniserte verkforbindelser og innforstått sjonglering med konvensjoner. Om man – som meg – er mer interessert i kunstnerisk praksis enn fascinerende tingbiografier og fiks kuratering, kan den nivellerende syntaksen til tider oppleves noe enerverende. En produktiv tankefigur som likevel kjemper seg frem her er idéen om kuratoren som arkeolog. Den smeltende isskulpturen og Alexander-bysten, talende revet av sokkelen, vitner om kunsten som ruin, som en gruppe gjenstander som har mistet sin plass i tingenes orden. I god pessimistisk ånd bedrives det altså – bak feiringen av kunstneren som naiv oppdagelsesreisende i tingene og materialenes verden – en foranskutt utgraving av samtidskunsten fra historiens skraphaug.

Mirak Jamal. Foto: 1857.

Mirak Jamal, Alex – proposition to a Detroit highway (guard rail), 2015. Foto: 1857.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!