Benjamin Crotty

VI, VII, Oslo
14. oktober - 18. desember 2016
Kritikk 19.10.16

Krig i kulissene

Benjamin Crotty, Division Movement to Vungtau, 2016. Stillbilde fra video. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo.

Benjamin Crotty og Bertrand Dezoteux, Division Movement to Vungtau, 2016. Stillbilde fra video. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo.

Det er særlig to ting som kjennetegner den amerikanske Paris-baserte filmskaperen Benjamin Crottys filmer fra det siste tiåret: en uovertruffen, vittig undergraving av sjangerkonvensjoner og en vedvarende fascinasjon for det militære. Man finner dette både i den tidlige kortfilmen Visionary Iraq (2008), et hysterisk, incestuøst familiedrama satt til Irak, som låner like mye fra undergrunns-queer-filmen (Crotty og medregissøren Gabriel Abrantes spiller alle roller selv) som fra såpeserier, og i spillefilmdebuten Fort Buchanan (2014). Handlingen i sistnevnte finner sted blant en gruppe gressenker – både kvinner og homofile menn – som fordriver tiden på en idyllisk, skogomringet militærbase med å forføre hverandre. Visuelt hører filmen til den lyrisk-realistiske tradisjonen etter franske auteur-regissører som Eric Rohmer, men den brytes opp av rene slapstick-sekvenser og dialogen er i sin helhet sakset fra amerikanske såpeoperaer.

Benjamin Crotty, Presidential Menu 3, 2016. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Benjamin Crotty, Presidential Menu 3, 2016. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Crotty har tatt med seg sjangersatiren fra kinosalen til sin første separatutstilling på Oslo-galleriet VI, VII, der en av vitsene er at enhver tekst skrevet med skrivemaskin som plasseres i et hvitt gallerirom ser ut som et poetisk konseptuelt kunstverk. Det er i hvert fall én av assosiasjonene som serien Presidential Menus gir. Et utvalg annoterte menyer fra Harry S. Trumans tid i Det hvite hus på slutten av 1940-tallet er trykket på transparenter og lagt over andre transparenter med bilder av diverse matvarer. Menyene er hentet fra U.S. National Archives, og tilbyr et glimt inn i maktens midte, så å si gjennom kjøkkeninngangen.

Også utstillingens andre verk, Division Movement to Vungtau, tar utgangspunkt i de mer trivielle sidene ved den offisielt arkiverte amerikanske historien. Videoen, som projiseres mot en skillevegg midt i det ene rommet, består av syv korte vignetter hentet fra dokumentariske 16 mm-filmer fra Vietnamkrigen, også de fra nasjonalarkivet. Hva den opprinnelige bruken av disse bildene har vært er ukjent, men de fremstiller den militære tilværelsen som en feriekoloni med kortspill og lekeslåsskamper i vannet. Det mest bisarre ved Division Movement er imidlertid at Crotty og samarbeidspartneren Bertrand Dezoteux har lagt CGI-animerte epler, bananer og ananaser med stengelaktige armer og bein over filmene. Arkivklippenes dokumentariske realisme punkteres fullstendig av disse fruktene som danser mellom helikoptrene og sitter på taket av stridsvogner mens de fniser frydefullt, som om de var karakterer i en forskrudd militaristisk propagandafilm rettet mot barn.  

Benjamin Crotty på VI, VII. 2016. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Benjamin Crotty på VI, VII. 2016. Gjengitt med tillatelse fra VI, VII, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Satt opp mot en narrativt ambisiøs film som Fort Buchanan får vignettene uvegerlig et preg av pauseunderholdning. Men utstillingen har også mer interessante kvaliteter. «Fruits» er et gammelt slangord for homofile menn, og de lystige fruktene tilfører utvilsomt en viss homoerotisk ladning der de svinser mellom halvnakne soldater i jungelen. Kanskje kan man også lese Crottys hang til sjangerkollisjoner ikke bare som avansert og referansekyndig komisk effektmakeri, men som en strategi for å destabilisere filmatiske normer. Man kan si at filmene er queer, også på et metodisk plan.

Men hvordan fungerer verkene som samtidsdokumenter? Hva vil de kunne fortelle en som kommer over dem i et eller annet fremtidig arkiv? Man kan innvende at Crotty heller enn å tematisere krigen og storpolitikken kun bruker dem som kulisser. Krigen er først og fremst en kjensgjerning som danner en mer eller mindre diffus bakgrunn for fornøyelser, tidsfordriv og banale relasjonelle forviklinger. Men sannheten er vel også at det er nettopp slik amerikanere av Crottys generasjon – og nordmenn av min egen, for den saks skyld – har forholdt seg til de overlappende og uklart definerte krigene som har pågått i periferien av synsfeltet det meste av våre voksne liv. I den forstand reflekterer Crottys arbeider samtiden, om enn fra en skeiv vinkel.

Trailer for Benjamin Crottys spillefilm Fort Buchanan, 2014.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!