Performance Show

D.O.R., Elna Hagemann, Lars Brekke

Galleri Trafo, Asker
18. april - 31. mai 2009
Kritikk 19.05.09

Klinkekulen

Det vrimler av proklamasjoner i denne performance-baserte utstillingen. Men en liten, bortgjemt klinkekule tar rotta på dem alle sammen.


Hvorfor er det så ofte slik at en performance vises bare en gang? Er det kunstnernes angst for masseproduksjon og kommersialisering? Det nedarvete synet på kunsten som opphøyd og eksklusiv? Eller rett og slett at det ikke er «marked» for mer? At det bare er på åpningen det kommer folk? At resten av utstillingsperioden står galleriene tomme og hvis noen kommer på den vanvittige ideen å ville se en utstilling på en ganske alminnelig onsdag må man ringe galleristen for å gjøre en avtale? Et folketomt galleri, bortsett fra en enslig alvorlig person som sitter bak et skrivebord og ser opptatt ut; finnes det noe mer ensomt?

Det vi har å gjøre med her er en performancebasert utstilling. Det man ser er rester av, spor etter det som egentlig er – eller var – utstillingen. Og vil man se den må man nøye seg med en teknisk sett elendig videodokumentasjon. På den annen side: Hvorfor ikke? Det gir seg jo ikke ut for å være noe annet.

Galleri Trafo i Asker, en gammel transformatorstasjon som er transformert til kunsthall, har med entusiasme åpnet seg for ung, uferdig, rufsete, skitten, proklamatorisk kunst.

Hva proklamerer de? Leverer de det de proklamerer?

Lars Brekke

Lars Brekke, detalj fra «Naturens overveldende likegyldighet», installasjon

Ifølge programerklæringen jobber Lars Brekke med en form han kaller «show», «showoff» og «showtime». I denne formen tar han for seg «naturrelasjoner og naturens likegyldighet», og forsøker med dette å «peke inn i virkelighetens opprinnelse».

Akkja. Å lage kunstneriske erklæringer etter Kannibalistisk Manifest Dada er en utakknemlig oppgave. Inni en mørk hule står et skrivebord i teak. Inn bak det kan man gå og sette seg i en chesterfield-stol. En monitor på skrivebordet viser et opptak av en mann, en kristusliknende figur som (kanskje) ligger og sover. Blod har rent ned fra munnen og størknet. I en stol bak ham ligger en hund og passer på mens William Pitts behagelig syntetiske 80-tallslåt City Lights går og går. Synkront med dette viser displayet på en mobiltelefon som ligger ved siden av en video av en (den samme?) naken manns underparti mens hans danser til musikken. Tissen hans dingler og dingler og lar meg ikke være i fred med det riktignok pompøse men vakre, tarkovskijaktige bildet i videomonitoren ved siden av. En slags globus av glass står midt på bordet og bryter lyset fra høyttaleren. Verket heter «Naturens overveldende likegyldighet», kanskje som en parallell til Tilværelsens uutholdelige letthet? Ikke vet jeg. Men assosiasjonen er uunngåelig. Det er meditativt og forstyrrende på en og samme tid. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg synes det er fint eller morsomt eller teit – eller alt på en gang. Det er noe umodent, kvasirampete, russeaktig over det. Men så er det det at det er en kunstner som har gjort det. De forskjellige elementene på skrivebordet inni den mørke hulen balanserer hverandre på en irriterende måte. Jeg blir sittende og se det flere ganger etter hverandre. Og blir fanget i fellen. Jeg aner ikke om Lars Brekke med dette verket holder hva han lover. Samme kan det være.

You gotta try to get away from this endless night.
You gotta try
I’m gonna help you to see the light.
You gotta try to get out and see some city lights.

Need some shelter for awhile

D.O.R.

Fra D.O.R.: «Nye arbeider – å meisle ut samtidens Du og Jeg», installasjon

D.O.R. står for Deadly Orgone Radiation. Ifølge programerklæringen er verket deres «et performativt innlegg rettet mot den konsensusdrevne sensuren og nekrofilien innen kunsten.» Intet mindre! Og videre:

«De senere hendelsene innen verdenspolitikken har skapt en helt ny situasjon også for kunsten, da retorikkens betingelser er radikalt endret. Med sine spesielle kunnskaper om dette vil D.O.R. lede an i en kunstnerisk bevegelse og bidra til å meisle ut samtidens «du og jeg».»

Den ungdommen! Det er liksom dens privilegium å være motig og/eller dum nok til å påberope seg «spesielle kunnskaper». Jeg venter spent på den forestående «du og jeg»-bevegelsen. I mellomtida må jeg sitte og se på et dårlig opptak av det «egentlige» verket, åpningsperformancen. Så vidt jeg skjønner dreier det seg om en avduking av en levende skulptur. To mennesker med noen rare masker snakker lenge. På engelsk. Det frekvensområdet som formidles via den mikrofonen som sitter på videokameraet og deretter ut av noen små høyttalere er dessverre utilgjengelig for de stakkars ødelagte tinnitusbefengte ørene mine. Jeg skjønner ingenting. Og jeg skammer meg ikke en gang over det. «This is the birth of..» ett eller annet, sies det på slutten før den levende skulpturen blir avduket.

Jeg går inn i salen og ser på reminisensene etter forestillingen. På gulvet: Tre plastsekker med krakellert leire. En sammenlimt pinne står lent opp mot en pidestall ved siden av. På pidestallen: skiferheller på grønn filt i et mønster som kommuniserer med sprekkene i leiren på gulvet. Jeg går rundt installasjonen. Tar den inn fra alle tilgjengelige vinkler, også får jeg plutselig øye på den: Klinkekulen! Den ligger der, forlatt, gjenglemt mellom skiferhellene. Den treffer meg midt i smertesenteret. Jeg blir stående paralysert, sjokkskadet. Hvordan våget de å legge den der? Den er en arketyp som snakker direkte til det barnet jeg en gang var, og som jeg dermed bærer ett eller annet sted inni meg. Sånt gjør man ikke. Bortsett fra når det er kunst.

Kanskje det er det de mener med samtidens du og jeg? Jeg’et på pidestallen med den tapte klinkekulen og du’et i den krakellerte leiren på gulvet. Eller omvendt.

Elna Hagemann

Elna Hagemann, «Unicorn Frontiers», videostill

På loftet vises en video av Elna Hagemann av en mann som blir tatt bakfra gjennom hodet med hornet til en kvinnelig enhjørning. På motsatt vegg vises en video av en kastrert mann som ser på. Han liksom svever litt over den stolen han sitter på, og ser anspent og lidende ut. Det hele er et vrengt sitat fra Fassbinders film Querelle. De som har sett den vil huske at det lå et gyllent lys over hele filmen, noe Hagemann har gjentatt. Det er ikke vanskelig å se at det spiller på den velkjente sammenhengen mellom sex og død, noe som jo også var et hovedmotiv hos Fassbinder. Men denne videoinstallasjonens styrke er også dens svakhet: Det kjens som at Hagemann er inne på noe. Noe hun burde insistere på. Grave seg dypere ned i, helt til hun så å si skraper på helvetes dør. Og på sitt beste bærer nettopp slike «sitater» bud om noe mer; en kunstnerisk løpebane som munner ut i et kraftfullt personlig uttrykk. Det kan godt være at det er nettopp det som er i ferd med å skje med Elna Hagemann. Problemet er at jeg får ikke se mer! (noe som selvsagt kan skyldes plassmangel). I stedet blir jeg presentert for en tekst hvor det forklares ned til minste detalj hvordan det hele er gjort, komplett med tekniske detaljer, baktanker, underliggende hensikter, referanselitteratur osv osv.

Kunsthistoriker Tommy Sørbø lar ingen anledning gå fra seg til å håne og harselere over begrepet kontekst. Han vil helst ha ren, uforfalsket skjønnhet. Dette er det i sin tur lett å harselere over. Det er noe grettent og gammelmannsaktig over hånlatteren hans. Også glemmer han, eller vil ikke innrømme, at kontekst – og tekst! – kan være viktig for å bringe en på sporet av en bakenforliggende skjønnhet. Vi som ikke har studert kunsthistorie trenger av og til en hjelpende hånd. Men i dette tilfellet tenderer jeg mot å være enig med ham. For å si det sånn: Mindre forklaring og mer kunst. La kunsten forklare kunsten. Eller: Kunst + kunst = kontekst.

Textfukkers

Textfukkers, «Artistic Ambition», installasjonsfoto

Veien inn til Textfukkers går også via en dårlig videodokumentasjon av en performance. Det dreier seg om en konsert med Textfukkers’ tre «band»medlemmer, hvorav den ene av dem, Marthe Walthinsen, har kuratert det hele. De har en slags kasser over hodene sine og spiller noe 80-tallsinspirert, postindustriell, artyfarty synthmusikk. Over dette framføres tekster av bl.a. filosofene Adorno og Horkheimer, surrealisten André Breton m.fl. mens teksten projiseres på veggen bak. Det er altså det Textfukkers holder på med: å fukke tekst. Spretne onelinere passerer revy: «The consciousness of god is replaced by the production team». «Happiness is reduced to laughter in the pleasure industry». «The culture industry is aesthetic barbarity» osv. Vi snakker altså om medie-og kapitalismekritikk i ånden etter 1968. Og 1984.

Igjen faller bitene først på plass når jeg får se det som står igjen etter forestillingen: En sol som er i ferd med å bli spist opp. Stivnete ansikter i gull. En hånd som drukner i svart plast. Et forlatt lerret med noen streker på. En tekst projisert på bakveggen: «What is the use of painting?/ Let us not discuss it any further… When we were children we had toys/ that would make us weep today». Strengt tatt interesserer det meg ikke at «Textfukkers arbeid til Performance show handler om en tid der de lot seg inspirere av primitivisme og Freuds drømmetydning». For mens jeg sto der trillet klinkekulen fra D.O.Rs installasjon stille på plass mellom føttene mine. Og med det falt hele utstillingen på plass.

Jeg hadde en hemmelig plan om å slakte denne utstillingen. Men så viser det seg irriterende ofte at når man bruker tid og oppmerksomhet og krefter på en utstilling, så blir man fanget av dens hensikt og ja, kontekst.

Utstillingen leder tankene umiddelbart over til 80-tallet med sitt lykkelige, mørke (post)industrielle fellesskap mellom installasjon, video og performance. Og det hadde vært enkelt å avvise den på det grunnlaget. Vi var mange bleke, svartkledde som med dystre miner sto og tok inn et uttrykk som ofte ikke var så mye mer enn det: Et uttrykk. Det er derfor en glede midt oppi den vårlige melankolien og tonnene med bjørkepollen å kunne konstatere at uttrykket har fått seg en dimensjon til: Et innhold.

Ingressbilde fra D.O.R.: Nye arbeider – å meisle ut samtidens Du og Jeg, installasjon.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!