China Power Station: Part II

Cao Fei, Chen Qiulin, Liu Chuang, Liu Wei

Astrup Fearnley Museet, Oslo
8. september - 2. desember 2007
Kritikk 18.09.07

Kina i neon og ruin

Utstillingen ønsker å fremstå som en gatesmart kraftstasjon, som en ung flodbølge. De mer ettertenksomme kinesiske verkene som vi blant annet kunne se på sommerens Documenta-utstilling er her valgt bort, som om de ville ha stukket kjepper i hjulene på forestillingen om det fremadstormende Kina.


Sannelig er det blitt comme il faut med kinesiske temautstillinger om dagen, ikke før har Lousiana avsluttet sin mønstring «Made in China» før «China Power Station» dukker opp som høstens store utstilling på Astrup Fearnley. Utstillingen er laget i samarbeid med engelske Serpentine Gallery, «China Power Station: Part I» ble vist på Battersea Power Station i London høsten 2006. Hensikten med dette flerleddete prosjektet, som også får en oppfølger neste år, er å vise nye utviklingstrekk innen kinesisk kunst og arkitektur. Gunnar B. Kvaran, Hans Ulrich Obrist og Julia Peyton-Jones har kuratert del to av «China Power Station» og de har konsentrert seg om unge kunstnere de ser som representanter for den nye generasjonen innen kinesisk samtidskunst. Disse unge kunstnerne beskrives som velutdannete, bereiste og vant til den nye kinesiske økonomien.

At den kinesiske samtidskunsten vies en frontal oppmerksomhet er kanskje ikke særlig merkverdig, med tanke på at dette jo er det kinesiske århundret. I alle fall om vi skal tro det vi blir fortalt om det økonomiske miraklet Kina, som puster mang en topptung nasjon i nakken, og vel så det. I de kinesiske metropolene som vokser og skifter ham med lynets hastighet til supermoderne neonvidundere er det artifisielle eller virtuelle til å ta og føle på. Det er en stor nysgjerrighet rundt hva den drastisk nye livserfaringen innebærer i folks hverdag, med sin miks av tai chi i parken og turboshopping. Hvilke strategier er gangbare for å takle stress, konsumdekadanse og endringer uten stans, og hvordan brukes denne materien i kunsten?

En nasjonalt gruppert utstilling er jo såklart problematisk, her har vestlige blikk sammenfattet en spesifikk opplevelse av hva som rører seg på den kinesiske samtidskunstscenen som prototyp. Et annet utgangspunkt for «China Power Station» ville utvilsomt ført til en ganske annen versjon, eksempelvis fremstår flere av de kinesiske kunstnerne på Documenta nå i sommer som merkbart sartere og mer poetiske; tanderheten ble et poeng i seg selv. Hårbroderier på silkeduker – i sobert samspill med tradisjonelle kinesiske teknikker – ville i «China Power Station» brutt med den energiske linjen det legges opp til. Det virker litt påfallende at de mer ettertenksomme arbeidene her er valgt bort, som om de ville ha stukket kjepper i hjulene på forestillingen om det fremadstormende Kina.

Chen Qiulin, No. 3 Fulu Alley, 2006. Courtesy: Long March Space. Foto: Anders Valde.

Utstillingen ønsker å fremstå som en gatesmart kraftstasjon, en fremvisning av en ung flodbølge. Kapitalismen og den unge vitalismen danner ingen absolutte motpoler, men de gnisningene og motforestillingene som måtte ligge der, er av interesse. Katalogtekstene gjør et poeng ut av at de fleste av de unge kunstnerne er apolitiske nærmest per definisjon, men i praksis oppleves dette som en sannhet med modifikasjoner. Blant annet kommenteres det menneskelige og materielle tapet i kjølvannet av det enorme damprosjektet Three Gorges i form av en installasjon som konserverer en liten barbersalong fra en landsby som nå ligger under vann, et rom som nå kun finnes som kunst (Chen Qiulin). Lest med kinesisk historie og global samtid som bakteppe er mange av arbeidene fulle av relevante og forståelige utsagn som uttrykker et spenn fra ukomplisert nysgjerrighet til en mørkere maktesløshet. Men noe blir i overkant skjematisk. Utstillingen tematiserer blant annet det intense og hverdagslige forholdet til elektronikk og enkelte arbeider tyter over av elektroniske kretsløp, kabler og dupeditter, men sier dette noe om den kinesiske samtidsscenen utover det helt åpenbare?

Det spektakulære er på ingen måte utelatt i utstillingen, og mange arbeider lever uten tvil opp til forventningen om noe usedvanlig. En bil på et roterende platå er omgitt av modelltanks, en teppebelagt klode/bombe gurgler lyd, tilknyttet x antall cd-spillere. En god del video gjør seg gjeldende, og ifølge katalogen har video en spesielt strategisk posisjon som unge kinesiske kunstneres viktigste verktøy. Bevissheten rundt det stedsspesifikke og de kunstinterne referansene innad i museet ser ut til å ha påvirket Liu Dings The Ruins of Pleasure, hvor et opplyst, spinkelt hyllesystem i hvitt med knallgule popcornaktige former fungerer som en komisk lettbent og poppete korrespondanse til den blytunge Kiefers yppersteprestinneverk i samme rom, for tiden skjult. Liu Weis skakke, fantastisk utførte bykonsentrasjon i kuskinn, med den småfrekke tittelen Love it, Bite it! utgjør et betraktelig volum. Maktbygninger med kupler og spir vrir seg i alle retninger og toppes av nonchalant plasserte hundebein. Det nye kinesiske maktspråket handler foruten teknologi mye om arkitektur som konstruksjon av en ny æra. Byplanleggingen er en maksimalt synlig strategi i de store byene, hvor splitter nye bydeler skyter opp som paddehatter. Det blåses liv i Manhattans skyskraperkonkurranse på 20- og 30-tallet, med prestisjetunge arkitekter involvert.

Cao Fei, China Tracy, 2007. Courtesy: Vitamin Creative Space. Foto: Anders Valde.

«China Power Station» er på sitt beste der den demonstrerer en type skrudd og ambivalent romantikk. Cao Fei er en av de kinesiske kunstnerne som er mest fremtredende i dag, med en omfattende produksjon av blant annet performance, fotografi og film. I China Tracy skaper hun en sølvskimrende scene for en film med en ultramoderne estetikk basert på Second Life, både fremmedgjørende og merkelig konsentrert og rolig, kald, men paradoksalt svermerisk. Det kunstige i en virtuell parallell til det virkelige livet er kanskje vulgært og fjernt, men byr unektelig på en armada av alternativer. Denne uvirkeligheten er tiltrekkende demonstrert på et annet vis i Chu Yuns Constellation No. 2, en stjernehimmel av punktvis lys i forskjellige farger, alle tilhører forskjellige elektriske apparater, som en vanncooler, datamaskiner og dvd-spillere, såvidt skimtbare i det mørke rommet. Konstellasjonene danner et smektende nedtonet lysspill, mixed media i ordets rette forstand og et høydepunkt.

Birdhead, Birdhead Frames, 2007 og Birdhead Suitcase, 2005. Courtesy: kunstneren og ShanghART, Shanghai. Foto: Anders Valde.

Den kule urbaniteten på utstilling, som manifestert av kunstnergruppen Birdhead fungerer ikke helt, kanskje blir man påminnet ting man har sett så veldig mange ganger før. Birdheads slentrende snapshots fra parker og forskjellig rufs og tufs fra bymiljøer er blant annet stablet opp i en koffert, slik at betrakteren kan bla seg gjennom etter eget ønske. Birdhead fremstår mer som en slags vage posører enn som reclaim the streets-entusiaster. Tapene det moderne Kina påfører historiens kontinuitet er av en grunnleggende annen karakter, slik som at byene moderniseres og endres gate for gate. Hvordan ta byen tilbake? Dette er en problemstilling som synes sentral, og det kan trekkes sammenlignende linjer til et mer maktpåliggende arbeid vist på Documenta i sommer. Lu Hao har møysommelig, penselstrøk for penselstrøk, og lett idealiserende i realistisk stil malt inn alle bygninger i en gate i Beijing på lange tekstilruller, som i likhet med en gate oppleves i sekvenser. Tilnærming til massive rivninger som konsekvens av omlegging av byen, ikke minst i forkant av OL er raffinert kritisk, på en måte som forblir uformulert på «China Power Station».

Det arkitektoniske rammeverket er tilstede i en rekke malerier, som i særlig grad ser ut til å antyde kaoskrefter som lurker under en mer og mer striglet overflate bygget over ruinene av det gamle Kina. Zhou Zixis fint utførte malerier kretser rundt undertrykkelse og et mulig voldelig scenario som både involverer fortid, samtid og fremtid. I China 1946-1949, Battle in Shanghai, ser vi en av verdens mest berømte nyere skylines, med det lett gjenkjennelige tv-tårnet. Bambusstillaser rager opp over nye høyhus og en byggeplass bli en sandkasse for militære som tørner sammen som tinnsoldater. Også Sun Xuns maleriinstallasjon Requiem, med 24 malerier og en videoprojeksjon, fanger noe bra. En smule pompøst kanskje, men prosjektet er helstøpt gjennomført, med en mørk animasjon og malerier som stillbilder fra den samme mystiske og drømmeaktige billedverdenen av dulgte symboler og maktemblemer, side om side med kulissearkitektur og overdimensjonerte insekter.

Liu Chuang, Buying Everything on You, 2007. Courtesy: Vitamin Creative Space. Foto: Anders Valde.

Forbruksvarene har sin storhetstid, muligens like før et uunngåelig sammenbrudd. Man ser hvordan tingene opptar kunstnerne som indikatorer på en pågående higen etter status og velstand, men også som en uformelig strøm som former hverdagen. Kan Xuans to små videoarbeid Garbage og 2Yuan 2Yuan! er begge ganske sjarmerende. I førstnevnte ser man noen hender rote gjennom søppel og holde frem forskjellig emballasje, i den andre er 2 yuan klistret til diverse masseprodusert dilldall, sannsynligvis er dette prisen på varene, hentet fra et billigmarked. Eiendeler som identitetsmarkører er mer nakent fremstilt i Liu Chuang Buying Everything on You, hvor kunstneren pent og pyntelig har stilt ut samtlige klær og gjenstander tilfeldige unge arbeidssøkere hadde på seg en gitt dag, rubb og stubb kjøpt av kunstneren på stedet. Den økonomiske desperasjonen og strevet med å komme seg opp og frem kan vel ikke uttrykkes mye tydeligere. Så her ligger blottlagt en velbrukt underbukse og slitte sko side om side med noen sjampopakker, bilder av kjærester og andre personlige effekter. Det må være pinlig å forestille seg. Samtidig ser jo alt så dekorativt ut, en litt beskjemmet betrakter blir nesten litt satt ut av emballasjedesignen til en pakke sigaretter. Identitet knytter an til kroppen, og i Who Has Stolen Our Bodies No. 2, også av Chu Yun, er brukte såper i pastellfarger arrangert i en gruppe. Oppløsningen av det faste og skummet som flyter vekk i avløpet kan oppfattes som nok et bilde på Kinas utålmodige tilstand.

Pak Sheung Chuen, Waiting for a Friend (without Appointment), 29.12. 2006 (12:47 – 16:38)Courtesy: kunstneren. Foto: Anders Valde.

Flere av arbeidene er konseptuelt motiverte, blant annet Pak Sheung Chuens Waiting for a Friend (without Appointment). Her har kunstneren stilt seg opp på flyplassen i Hong Kong for å vente, uten å helt vite hva han venter på og om han tilfeldigvis vil treffe noen kjente, (men det gjør han). Venting uten formål er kanskje noe av det mest absurde man kan foreta seg i Kina om dagen, uten garanti for opprykk og belønning. Det å stille seg utenfor karusellen, i en frilomme, blir derfor en fundamental handling. I kunstnerens ordlyd: Because of waiting, time gets its meaning.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!