Camille Chedda, Andrea Chung, Marlon James, Leasho Johnson, Matthew McCarthy, Olivia McGilchrist, Ebony G. Patterson, Oneika Russell, Storm Saulter, Cosmo Whyte, Andre Woolery.

Kuratert av Selene Wendt



Jamaican Routes

Galleri F 15, Jeløya
30. januar - 2. mars 2016
Kritikk 11.02.16

Jeløya sound system

Leasho Johanson, Black a Road, installasjonsbilde fra Jamaican Routes, 2016. Foto: Ingeborg Øien Thorsland.

Leasho Johanson, Black a Road, installasjonsbilde fra Jamaican Routes, 2016. Foto: Ingeborg Øien Thorsland.

«Det er farger, det er kult og det er sexy.» Med disse ordene lokkes publikum til utstillingen Jamaican Routes på Galleri F15 av direktør Dag Aak Sveinar i en artikkel i Moss Avis i forkant av utstillingsåpningen. Dette er vel en karakteristikk som sammenfaller med bildet de fleste har av Jamaica, hvis man også tilføyer fattigdom og brutal kolonihistorie. Når kurator Selene Wendt har samlet 11 unge kunstnere for å vise et bredt og «nyansert» utvalg av jamaicansk samtidskunst, er forventningen derfor at Jamaican Routes kan utfylle, korrigere eller vrenge denne klisjéen.

Wendt, som er tidligere sjefskurator ved Stenersenmuseet og konservator ved Henie Onstad Kunstsenter, har vært en mangeårig promotør av ikke-vestlig samtidskunst, i senere tid gjennom den ambulerende utstillingsserien Global Art Project. Fokuset har særlig vært på latin-amerikansk og karibisk kunst. Selve begrepet «global kunst» er vanskelig. Som med global handel impliserer det multilateral utveksling og utvisking av grenser. Likevel benyttes begrepet som regel i betydningen «ikke-vestlige» praksiser, og står dermed for regionalt særpregede underbruk av samtidskunsten. Disse motsetningene gjør utstillinger av Jamaican Routes sitt slag til en problematisk øvelse. «If these artists are not easily pinpointed it’s because they are part of something that is fluid, changing, and rapidly expanding into the larger framework of international contemporary art practice», skriver Wendt i utstillingskatalogen. Hun antyder dermed at kunstnernes praksiser overskrider geografiske og kulturelle grenser, noe som også utstillingstittelen, med sitt spill på de enslydende ordene routes og roots, peker på. Likevel er rammeverket for utstillingen nettopp den jamaicanske kulturen, og da særlig musikk-kulturen, med reggae og dancehall som stilistiske omdreiningspunkter.

Marlon James, Stefan and Camille, 2009.

Marlon James, Stefan and Camille, 2009.

Utstillingens teoretiske utgangspunkt tilbyr en overbevisende løsning på dette paradokset. Tittelens lek med motsetningen mellom stedsforankring og kulturell utveksling er et lån fra den jamaicanskfødte sosiologen Stuart Hall. Som grunnlegger av tidsskriftet New Left Review og den tverrfaglige akademiske disiplinen Cultural Studies, var Hall en ledende intellektuell på den engelske venstresiden fra 1950-tallet inntil han døde for få år siden. Hall skrev at han forstod kultur gjennom «ruter» fremfor «røtter», og for en kulturteori som tar utgangspunkt i oversettelse, reproduksjon og migrasjon, er Karibia en eksemplarisk hybrid region.

Ser vi nærmere på jamaicansk kultur blir dette tydelig: det muntlige patois er et blandingsspråk som baserer seg på forskjellige britiske og vestafrikanske dialekter; reggae-musikken har sin opprinnelse i jamaicanske musikeres gjeninnspillinger av amerikansk R&B tilpasset et lokalt publikum, og har siden migrert via den karibiske diasporaen i New York og London og mutert til nye genrer som hiphop og drum ’n’ bass. Remiksen, den kanskje viktigste kulturelle formen de siste tretti årene, oppsto i studioene til jamaicanske musikkprodusenter som Lee Perry og King Tubby.

Andrea Chung, Sink and Swim, 2013, Installasjon. Courtesy of the artist.

Andrea Chung, Sink and Swim, 2013, installasjon. Courtesy of the artist.

Spørsmålet er dermed hvordan det hybride og migrerende fremheves i utstillingen. Et av rommene på F15 er fylt med Andrea Chungs transparente, brungule flasker som henger fra taket, tjoret fast med fiskesnører, og med kroker festet til endene. De bygger på en fiskemetode utviklet av frigitte slaver på Mauritius, som benyttet flasker som søkker. Chung har imidlertid støpt flaskene av smeltet sukker, et produkt som både for Mauritius’ og Jamaicas vedkommende er knyttet til slaveri, kolonisering og global handel. I Chungs installasjon vikles dermed lokalt overleverte teknikker fast i den globale handelens og koloniseringens historie.

Også Cosmo Whytes The Well Travelled African (2015) er et verk som strekker opp historiske bånd mellom Afrika og Karibia. Verket er et sound system, en av disse mobile, generatordrevne dj-plattformene som er en umiskjennelig del av reggaekulturen. Fra de innebygde høyttalerne i Whytes vogn strømmer en miks av reggae-klassikere og utdrag fra taler av svarte intellektuelle og politisk aktive som Stuart Hall, Marcus Garvey og Fela Kuti. Her tegnes det opp en global, post-kolonial politikk som krysser tid og kontinenter – en slags idéenes diaspora.

Cosmo Whyte, The Well Travelled African, 2015.

Cosmo Whyte, The Well Travelled African, 2015.

Reggaen er også tilstede overalt ellers utstillingen, både tematisk og musikalsk, riktignok høflig neddempet. Men der Whytes sound system impliserer både politisk mobilisering og kulturell mobilitet, befester andre av utstillingens arbeider et temmelig standardisert bilde av Jamaica. Et av disse er musikkvideoen til hiten «Who Knows» med reggae-artistene Protoje og Chronixx. I denne nokså konvensjonelle videoen i regi av filmskaperen Storm Saulter serveres man diverse jamaicanske turistbrosjyretablåer, med mopedkjøring langs palmekledde åser og jadefarget hav, før det hele ender opp på bryggefest med glade rastafarianere som har unnsluppet storbyens åk.

Andre Woolery, Hot Gyal, 2014.

André Woolery, Hot Gyal, 2014.

En lignende feststemt scene finner vi i Matthew McCarthys store veggmaleri, skapt spesielt for utstillingen. McCarthy sier selv at han bruker gatekunst og fanzine-produksjon for aktivere sosiale rom i urbane områder tynget av gjengvold og fattigdom. Ønsket om å inkludere gatekunst i utstillingen er forståelig, all den tid det knapt finnes ordinære visningssteder i Kingston, ifølge den jamaicanske kuratoren Nicole Smythe-Johnsons katalogessay. Men verken motivet eller iscenesettelsen av et sosialt rom blir noe mer enn et bilde av «det jamaicanske», og selv ikke den spake reggaen fra en liten høyttaler på gulvet kan bringe stemningen fra Kingstons gater til live i Galleri F15s lokaler på Jeløya.

Hvis reggaen representerer en moden, spirituell og sosialt og politisk bevisst retning i den jamaicanske musikken, er dancehall førstnevntes ekshibisjonistiske og seksuelt aggressive avkom. Flere av verkene tar imidlertid dancehall-kulturen på alvor. André Woolerys maleriserie Freedom of Expression (2014) bygger på bloggbilder av kvinner som poserer på dancehall-arrangementer. Mens Woolerys portretter opphøyer den lettkledde dancehall-moten til uttrykk for individualitet, karikerer Leasho Johnsens veggmaleri Back a Road (2014) dancehall-kulturens kvinnefremstillinger. Hans fortegnede strekfigurer er redusert til bredleppede åpne munner og omfangsrike hofter og rumper – så digre at kvinnene kan hvile ølflasker på dem. Noen av dem turner over høyttalere, skrever og gjør seg tilgjengelige. Som for å understreke at det er kvinnekropper redusert til rytmer og sex, har en av dem til og med en høyttalermembran stikkende ut av skrittet.

Selv om Johnsens karikaturer er vrengebilder, bygger de altså like fullt på et bestemt bilde av jamaicansk kultur, og som helhet klarer Jamaican Routes aldri helt å komme seg forbi dette representative nivået. Det diskursive apparatet peker i én retning og utstillingen i en annen. Dermed er det ikke til å unngå at utstillingen fremstår som noe av en tapt mulighet.

Olivia McGilchrist, Otherness, 2014, still fra toskjerms videoinstallasjon.

Olivia McGilchrist, Otherness, 2014, still fra toskjerms videoinstallasjon.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!