Trøndelagsutstillingen 2008



Erik Tidemann, Grethe Britt Fredriksen, Hilmar Fredriksen

Dora, Trøndelag Senter for Samtidskunst, Trondheim
5. mars - 24. mai 2008
Kritikk 07.03.08

Innhentet ekspertise

Regionsutstillingene har ikke alltid et like godt rykte på seg: heller ikke Trøndelagsutstillingen. Den har vært, kan man høre folk hviske, et sted hvor proffe amatører kan boltre seg i fred for de pågående diskurser ellers i kunstlivet. Ikke et godt rykte å ha hengende over seg, vil jeg tro. Trøndelagsutstillingen 2008 gir oss grunn til å vurdere om denne myten har noe for seg. Et av elementene som holder utstillingen oppe er jo også bestilte verk av kunstnere uten direkte tilknytning til regionen: Sandra Norrbin, Farhad Kalantary og Hilmar Fredriksen. Jeg ser ikke noe galt i dette grepet, men spørsmålet som melder seg er om det rett og slett er på tide å legge begrepet om regionsutstillingen på hylla?

Hilmar Fredriksen, AH-HA, 2002. Foto: Annika Borg.

Det er rundt førti verker her og selv om nivået er gjennomgående høyt, finnes det enkelte verker som stikker nesa fram. Hilmar Fredriksens videoverk AH-HA er ett av disse. Filmen består av kulelignende former som svever gjennom forskjellige abstrakte rom – som kan minne om rør, eller trange ganger. Underveis klippes det inn filmsekvenser som konkretiserer de svevende kulene (men beholder sirkelformen): vi ser organiske celler, ringer, varselskilt. AH-HA er forankret i abstraksjonen, men beveger seg inn i det figurative. Arbeidet forteller oss ingen historie, ihvertfall ikke i konvensjonell forstand, men fungerer heller som en pedagogisk modell hvor vi minnes på forholdet mellom abstrakte former og konkrete ting.

Selv om verdens mangfold av gjenstander og hendelser reduseres til abstrakte former eller fargefelt, uten åpenbar funksjon eller entydig betydning, er det alltid innenfor rammen av en konkret verden. Filmen er også en påminnelse om at abstraksjonen, muligheten til å trekke former og begreper ut av konkrete ting, kort sagt å tenke, er tilstede i de mest hverdagslige situasjoner. Mot slutten av filmen forenes motsetning mellom abstraksjon og konkresjon i ett bilde: omrisset av en mannsskikkelse overstrødd med punkter. Kuleformer. Den menneskelige kroppen bærer i seg et konstant potensiale for abstraksjon, hevder Fredriksen. Og det er i bevegelsen mellom disse polene at kunst produseres og oppleves.

Grethe Britt Fredriksen, Negerbyen, 2006-2007. Foto: Annika Borg.

Grethe Britt Fredriksens fotos fra serien «Negerbyen», kan også oppfattes som pedagogiske modeller a la AH-HA. De 3 motivene – henholdsvis Hule for intelligentsiaen, Dørbur og Stuevrak – er alle bilder av rom i et tilsynelatende salig rot. Stoler er veltet, vegger tagget ned, det er søppel overalt og en sofa er overstrødd med matrester. I et av bildene ser vi noe som ser ut som en bås eller en binge – et eget rom i rommet – uten at det blir tydelig hva funksjonen til dette rommet skulle være. Det interessante med disse motivene er at vi ikke kan slå fast om uordenen er funnet, om de er readymades, eller om den er organisert av kunstneren. Er vi i et forlatt narkoreir eller i en stedsspesifikk kunstinstallasjon? Usikkerheten åpner en refleksjon rundt hva vi ser, og forutsetningene for scenen slik vi ser den, heller enn å underbygge det destruktive potensialet i kaos.

Erik Tidemann er også en mann etter min smak. Maleriene hans, det er to av dem på utstillingen, er utført i en trashy naivistisk estetikk og beveger seg over i skrekkfilmens og exploitation-filmens ikonografi. Micheal Jacksons head trax og Micheal J. is ok er figurative uttrykk som ligger tett opp til filmfortellingens frame. Hva har skjedd? Hva kommer til å skje? Vi vet ikke, men vi aner konturene av en dyster underverden befolket av massemordere og pornofilmskuespillere. En slik trash-estetikk finner vi også hos en kunstner som Bjarne Melgaard, men Tidemann har allerede en egen signatur.

Erik Tidemann, Chico holding his ashes. Foto: Annika Borg.

Chico holding his ashes er en utstoppet hund. Vesken rundt hundens midje inneholder, antydes det, dens egen aske. Bærer den på sin egen død? Foregripes dyrets fremtidige utslettelse i vesken? Arbeidet kan sees i sammenheng med Rainer Maria Rilkes idé om at man hele livet bærer på sin egen død, som et ufødt barn, som først ser verden ved livets slutt. Eller, som en animalsk versjon av Robert Morris’ Box with the Sound of its Own Making der det «jordiske hylsteret» bærer fram det som engang holdt det oppe og i live. Verket uttrykker en fabulerende fantasi som kan minne om elementer fra Børre Sæthre, om enn noen hakk råere og uten Sæthres seksuelle overtoner. Det som kjennetegner Tidemann er ikke bare et tematisk spenn og en bred teknikkorientering, men også en investering i forventningen. Som tilskuer blir man nysgjerrig, man vil ha mer, høre mer.

Stig Tommy Høvik, Collection 422, 2008. Foto: Annika Borg.

Flere arbeider er gode men noen malerier er … eh, ja, kanskje ikke helt i verdensklasse. Andre arbeider virker også unødvendig uferdige. Stig Tommys Høviks installasjon Collection 422 er et talende eksempel i denne anledning: han senker sin platesamling ned på havets dyp og dokumenterer dette gjennom video, lydmontasje (på en Ipod) og en minneplate over den «omkomne» samlingen. En besnærende ide med potensiale, men elementene er montert for langt fra hverandre og sammenhengen er langt fra klar for de som ikke har konsultert kunstneren. Selve Ipoden virker også forstyrrende: som et begjærsobjekt av rang kjemper den om oppmerksomheten uten faktisk å være en del av installasjonen. I tillegg finnes noen foto av Nidarosdomen og andre Trondhjemske minnesmerker som virker helt malplasserte. Det slår meg, foran Hæviks arbeid, at det med fordel kunne vært produsert en katalog til utstillingen. Både verk og kunstnere hadde tjent mye på litt ekstra info.

Utstillingsstedet, den gamle ubåthallen DORA, har med sin skittenestetikk og skingrende lagerhall-feeling blitt dokumentert og utviklet av Sandra Norrbins verk. Slipping through silence består av paller med lag av oppsmuldret isopor innhyllet i plast. Norrbin bryter ned isoporens bruksverdi som isolasjonsmateriale, og investerer i dens estetiske og metaforiske potensiale. Isoporplatene er ødelagt og holdes bare sammen av de omslyngende plastlagene. Verket er velsmurt som stedspesifikk installasjon i sin kommentar til DORA som fysisk og historisk rom. Gjennom hennes verk fortelles, kunne man si, historien Trøndelagsutstillingen 2008 synes å formidle: at det er samtidskunsten, og ikke lageraktiviteten, ei heller den trøtte regionalutstillingen, som burde fylle dette rommet.

  1. Innlegg fra sweet dreams

    Hei.
    Dette var en lettbeint kritikk. Tar opp det opplagte og overser det viktige. Du skriver om de typiske verkene, det opplagte. Og skal man skrive om et verk så skriv no skikkelig og ærlig.
    Lettbeint er ikke bra nok om man skal publisere som en artikkel!

  2. Innlegg fra Farhad Kalantary

    Dear Kjetil Røed:

    It seems like there are more mistakes to deal with in your text.
    Your first paragraph contains a mistake that I feel obliged to point out. This is a very simple mistake but it further exposes the misinformed and shallow nature of your article.
    Your opening point, your argument about the shift of æTrøndelagutstillingen” is a very interesting observation, but it is not very truthful.
    You have said that the three artists who were invited to æTrøndelagutstillingen 2008” are not connected to the æregion” and are not among the æregional artists”.
    I, for my part lived in Trondheim for almost 4 years before moving to Oslo. While in Trondheim I established a workshop for film, video and digital art called TopFloor, which later became TEKS. Working closely with the artists of Lademoen Kunstnerverksteder I initiated the project æTrondheim Dialog”, which later lead to æTrondheim Matchmaking”.
    I organized the exhibition æLoose End” showcasing Experimental film, video installations and photography with artists such as Gunvor Nelson in Trondheim, 1999.
    I have participated in æTrøndelagutstillingen” several times since 1998 and I am still a member of TBK.
    In reading your article, I tell myself here goes another case of a man who writes without having the proper information and without having done much research.
    As a æprofessional art critic” in Oslo (and not just in those æregions”) you must do better!

    Check out the other names, and don’t be surprised when you find out that they are well connected with Trondheim as well.

    Best wishes,
    Farhad Kalantary.

  3. Innlegg fra Anonymous

    Hei Kjetil, takk for tilbakemelding. Er enig i at en kritiker kun bør forholde seg til det vedkommede ser, og i utgangspunktet synes jeg et kunstverk bør klare seg uten formidlende tekst. Dette konseptet har en ganske spesifikk historie rundt seg og derfor var teksten nødvendig, synd dere ikke var der samtidig. Tror det var ganske ulike oppfatninger av prosjektet og det er ok.

  4. Innlegg fra Kjetil Røed

    Ja og når det gjelder denne teksten som forklarer konseptet var ikke den tilgjengelig, ei heller ble jeg gjort oppmerksom på den da den forelå. Dumt er det, men jeg får ihvertfall håpe at de som så den enedlige versjonen, alliert m tekst og skjult Ipod, fikk et bedre inntrykk enn meg.

  5. Innlegg fra Kjetil Røed

    Kjære Stig Tommy! Det er bare å beklage at jeg ikke så den ferdige monteringsversjonen av arbeidet ditt, og det er bra at Ipoden ble skjult, men det er desverre sånn at når kritikeren – i dette tilfelle meg – besæker utstillingen før den offisielle åpningen er det en vrien sak å holde seg oppdatert på eventuelle oppdateringen når det gjelder slikt. jeg kunne sikkert inngått en avtale med juryen, eller deg (for den saks skyld), men det ville i så fall innebære at jeg burde holdt meg oppfatert på en del andre verk, og eventuelle forandringer der, jeg kan jo ikke bare fokusere på ett fra en slik vinkel (det virker urettferdig), og da er man fort ute i et land som vanskelig lar seg befare. Hva ditt ønske er er også en tricky sak siden siden det sikkert er fler med eget ønske og som kritiker må man (desverre?) stort sett forholde seg til det man ser, slik det ser ut der og da, eventuelt i tillegg til googling eller en tlf-samtale om noe virker veldig rart eller veldig urimelig i forhold til det man, i situasjonen, oppfatter som verkets forutsetning. At kunstneren må fraskrive seg en final cut er sikkert også riktig, men da er det jo heller ikke bare deg jeg retter min kritikk mot men whoever som måtte sitte med redigeringsansvaret – altså, om dette skulle være uklart i teksten, beklager jeg det.

  6. Innlegg fra Anonymous

    Kjetil Røed’s kritikk av Collection 422, Stig Tommy Høvik

    I din kritikk av mitt arbeid ”Collection 422” starter du med å bruke verket som et typisk eksempel på arbeider i denne utstillingen som presenteres uferdig. På hvilket tidspunkt du besøkte utstillingen vet ikke jeg, men etter din tekst å bedømme var det lenge før åpningsdagen. Da jeg selv ankom på vernissagen for å se hvordan juryen hadde installert mitt arbeid var den Ipoden du refererer til skjult, og den savnede teksten som formidler kunstverket godt tilgjengelig i lokalet.
    Når man deltar på slike utstillinger har det sin pris, man fraskriver seg retten til final cut. Når du refererer til Stig Tommy Høvik’s installasjon vil jeg si at dette er en sannhet med modifikasjoner da det er juryen’s kuratoriske grep som avgjør hvordan arbeidene blir presentert. Juryen installerer verkene og i mitt tilfelle på et annerledes vis enn jeg selv ville valgt. Ikke dårlig formidlet, men annerledes i forhold til mitt ønske. ”Collection 422” er mitt arbeid og juryens installasjon, dette burde kommet frem i din kritikk når den referanseløs kun forholder seg til elementenes plassering på veggen.

    Hilsen stigtommy.com

  7. Innlegg fra Solveig Lønmo

    Uferdigheten ved flere av arbeidene kan bero på at utstillingen var nettopp uferdig da denne kritikeren gikk sin runde. Da Trøndelagsutstillingen åpnet hadde for eksempel ikke Stig Tommy Høviks arbeid den formen som her blir beskrevet (noe som kan sees av bildet, som er tatt etter at utstillingen har åpnet: her vises ingen Ipod, og en beskrivende tekst er supplert for å forklare konseptet). Viktig å være rettferdig overfor kunstnerne.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!