The Great Human Unspoken

Nora Joung

NoPlace, Oslo
6. januar - 22. januar 2017
Kritikk 20.01.17

Inn i det blå

Nora Joung, The Great Human Unspoken, Noplace, 2017. Foto: Jason Havneraas.

Mange mer eller mindre kanoniserte utstillingsprosjekter fra 90-tallet og 00-tallet benyttet seg av strategier hvor visningsrommet ble innredet til å etterligne en eller annen arena for fritidsliv, enten det var snakk om private hjem, klubber eller restauranter.

Galleriet kunne for eksempel bli innredet som en leilighet hvor kunstnerne spilte tv-spill, lagde mat og så på TV, som i Les Ateliers du Paradise av Pierre Joseph, Philippe Parreno og Philippe Perrin i 1990. I andre tilfeller var galleriet bar eller sauna (for eksempel i Elmgreen & Dragsets mange iterasjoner), eller upraktiske, sofainnredede lounge-omgivelser (i Alfredo Jaars vri fylt med stabler av marxistisk teori). I mange av disse prosjektene var stil et underkommunisert tema – bevisste valg av alt fra designmøbler til bøker, bidro til å gjøre scenografien lesbar som uttrykk for klasse, smak, eller politiske standpunkter.

Nora Joungs utstilling The Great Human Unspoken på Noplace i Oslo føyer seg inn i denne tradisjonen, ettersom hovedrommet synes å være innredet til å etterligne et danselokale. Et mørkt teppe dekker inngangsterskelen, og i det man trer inn blir man midlertidig blendet av et sett med sakte panorerende strobelys. Gulv og tak er teppebelagt, og samtlige romflater har en dyp blåfarge. Ellers er rommet fylt av røyk og lyden av et kort DJ-sett som i hovedsak omfatter instrumentalversjoner av myk, gitarbasert popmusikk fra 80-tallet.

Nora Joung, The Great Human Unspoken, Noplace, 2017. Foto: Jason Havneraas.

Sett i sammenheng med lydsporet, fremstår scenografien som en øvelse i stil og smak. DJ-settet som avspilles, omfatter blant annet instrumentalpartier av Phil Collins In The Air Tonight og Berlins Take My Breath Away. Enkelte seksjoner er kakofoniske, med raske skifter mellom beats som løper parallelt, ute av takt. På et tidspunkt dukker den umiskjennelige lyden av en innkommende e-post fra Apples operativsystem opp. I en annen del spilles låtene i sakte tempo, ikke helt ulikt chopped and screwed-remixer i hip-hop kulturen. Flere av låtene som Joung har valgt har sentimental kjærlighet som tema, og hadde sin storhetstid før Joung var født. Det hele virker å være gjennomført med en dose ironiserende nostalgi ettersom dette er musikk som bygger på forutsigbare formler, tross det emosjonelle innholdet.

Det nokså varierte lydbildet holder bedre på oppmerksomheten enn den minimale scenografien, som man raskt vender seg til. Det at rommet er lite og har lavt tak, gjør den atmosfæriske totaleffekten mer begrenset enn i andre lyd- og lystunge installasjoner. Med tanke på den romantiske utstillingstittelen og fraværet av utstillingstekst, er det nærliggende å tenke seg at scenografien er tenkt å skulle tilrettelegge for den ikke-verbale kommunikasjonen som man opplever i klubbomgivelser ved hjelp av blikk, kroppskontakt og bevegelse i samspill med romlige effekter som lyd, lys og røyk. Grunnideen har potensial, men den helt store affekten uteblir; jeg opplever ikke å bli oppslukt av rommets atmosfære.

Joungs avgangsverk fra kunstakademiet våren 2016, installasjonsarbeidet Golden Ague, lekte kritisk med den blendahvite, Photoshop-bearbeidede og antagonismefrie verden som finnes i livsstil- og interiørmagasiner. Besøkende satt seg i en kopi av en Le Corbusier-sjeselong, og ble eksponert for bilder over flere ulike skjermflater. The Great Human Unspoken benytter seg bevisst av et mer sentimentalt stilparadigme, hentet fra motsatt ende av smakshierarkiet. I begge tilfeller utforsker og blottlegger Joung de estetiske rammene for hverdagsopplevelser som det er lett å ta for gitt. I motsetning til 90-tallets sosiale prosjekter, som ønsket forandre verden, søker det The Great Human Unspoken å invitere betrakteren inn i affekt og nostalgi, kanskje som en omvei til en gjenoppdaging av vårt emosjonelle sanseapparat.

Nora Joung, The Great Human Unspoken, Noplace, 2017. Foto: Jason Havneraas.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!