Das Loch der Kranke Prophet

Steinar Haga Kristensen

(co-starring: Jos de Gruyter og Harald Thys)



Rod Bianco Gallery, Oslo
4. mars - 27. mars 2011
Kritikk 21.03.11

I repetisjonenes desperate tidsalder

Steinar Haga Kristensen, Krank Prophet.

Hva skal man si om en kunstner som opererer med en rekke personaer, og som hemningsløst kaster seg over alle mulige medier og stiluttrykk? En kunstner som i en alder av 28 år lager en retrospektiv katalog over sitt kunstnerskap, og dermed omdefinerer det man normalt definerer som begynnelsen på karrieren til et ståsted for tilbakeblikk. Skal han avfeies som pretensiøs, overambisiøs eller rent ut sagt megaloman, eller er det andre ting som står på spill?

Førsteinntrykket av Steinar Haga Kristensens nye utstilling på Rod Bianco er langt fra det pretensiøse. Veggene er dekket av mer eller mindre identiske «amatørmalerier» i skeive, trapesformede rammer, som alle bærer tittelen Krank Prophet, eller Syk profet. Bildene portretterer en gulsottet mann som synes å være hensatt i en transelignende tilstand. Den grelle koloritten og det intenst stirrende blikket kan minne om ekspresjonistisk portrettkunst ala Arnold Schönberg, men de etablerte maleriske kodene fra det ekspressive maleriet mangler. Ikke så rart kanskje, siden første versjon av Krank Prophet ble malt da Kristensen var 16 år. Kristensen selv begrunner gjenbruken av sin pubertale gutteromkunst med dets uttrykkskraft; bildet utsondrer, i følge ham, en reell angst. I utgangspunktet synes altså Kristensen å abonnere på ekspresjonismens grunntese om at kunstens mål er å være en spontan artikulering av kunstnerens tanker og følelser. Ved å lage tolv kopier gjennom de siste ti årene, av det som kanskje opprinnelig var et uttrykk for ungdommelig angst, undermineres imidlertid ideen om kunstverket som tilgang til kunstnerens indre. Det destabiliserende i Kristensens forvandling av autentisk emosjon til kalkulert masseproduksjon forsterkes i Rod Biancos lokaler, som minner mer om en rammebutikk for billig dusinvare enn et eksklusivt white cube galleri.

Steinar Haga Kristensen, Der Schliessmuskel funktioniert nicht mehr.

Kontrasten mellom amatørmaleriene av den syke profeten og de syv skulpturene som er plassert rundt omkring i lokalet er påfallende. Kristensen distanserer seg ikke bare fra ideen om en kunstnerstil, men synes å dyrke mangelen på kongruens. En av treskulpturene, en oppadstrebende spiralaktig konstruksjon, synes å mime Tatlins og Naum Gabos konstruktivisme. En metallskulptur, bestående av noen abstraherte fuglelignende figurer, nærmer seg en senmodernisme ala Arnold Haukeland. Mens en assemblage av vinglass og champagnekorker fremkaller popkunstassosiasjoner. Og midt i rommet, en skulptur av malingsflekkede kluter hengt pertentlig opp på stativ, som fetisjerte reminisenser fra maleriets storhetstid. Disse skulpturene er preget av en håndverksmessig beherskelse og formsans som befinner seg milevidt fra de amatørmessige maleriene. Men å definere dem som autonome estetiske objekter ville selvsagt være en feilslutning. Oversatt til norsk postulerer tittelen på disse arbeidene, Der Schliessmuskel funktioniert nicht mehr, at lukkemuskelen – muskeltypen som forhindrer at mat, avføring eller urin siger ukontrollert i, eller ut av, organismen – ikke lenger fungerer. Koblet opp til Kristensens repetisjoner av konstruktivismen, høymodernisme og popkunsten, blir disse skulpturene en kommentar til samtidskunstens frenetiske gjenbruk av 1900-tallskunsten. En repetisjon som får en ekstra omdreining ved at alle skulpturene består av to nesten-identiske entiteter.

Steinar Haga Kristensen, Event score «Krank Prophet».

Også Fluxus og konseptkunstens instruksjonsarbeider reproduseres i form av åtte event scores. Noen av dem er prosaiske og praktiske, som Salad score, der man oppfordres til å lage en salat (rukkola) til den syke profeten. Andre er ladet med en eksistensiell desperasjon, som Leaving Score: «– Leave the place of the Krank Prophet, – Leave everything behind, – Leave ».  Samlet sett maner disse instruksjonsverkene til schizofrent forskjellige tilnærminger til idékomplekset som utstillingen og arbeidene utgjør. Her oppfordres man til alt fra grundige undersøkelser til bevisste feillesinger, fra fanatisk dyrking til å vende hele prosjektet ryggen. Et eller to av scorene dannet også utgangpunkt for åpningskveldens performance, eminent fremført av Laone dos Santos Lopes. Påmalt profetens ansiktstrekk beveget Lopes seg fra en katatonisk tilstand, via hysteriet for til slutt å ende opp i ulende desperasjon. Herfra går det en linje til utstillingens siste verk, videoarbeidet Ideal Reader, der Kristensen selv går inn i rollen som den syke profeten. I videoen sirkler han hypnotisk stirrende rundt sine egne skulpturer. Både videoarbeidet og performansen synes å spille på klisjeen om den lidende, fremmedgjorte kunstner, som på profetisk vis evner å speile verden rundt seg. Men samtidig kan de også forstås som forsøk på gjeninnsette kunstnersubjektet, fordi de gir dette subjektet så stor oppmerksomhet og plass. Nok en gang slås jeg av den kreative tvetydigheten i Kristensens kunstneriske prosjekt; Her parodieres den romantiske kunstnerrollen, samtidig som det rådende idealet om en depersonalisert kunst trekkes i tvil.

Steinar Haga Kristensen, Ideal reader.

Denne dobbeltheten gjennomsyrer hele utstillingen: I portrettene, som viser en slags tro på muligheten av å formidle en reell emosjon, samtidig som denne inderlighetstroen undergraves gjennom serialitet. I skulpturene, som mimer modernistiske formater, men som samtidig postulerer at det dreier seg om uttværede tegn som ikke lenger har noen funksjon. Kristensens gjentagelser av det 20. århundrets ekspressive, formalistiske og autorale gester fungerer som en slags anomalier som ikke passer inn i det rådende visuelle paradigmet. Kristensen bringer riktig nok ikke inn noe distinkt nytt som kunne ha pekt frem mot et nytt paradigme, men han peker på utmattelsen som preger i det gamle. Dermed inviterer han også til en diskusjon om hva som kommer etter konseptualismen og kontekstualismen.

I motsetning til enkelte norske nykonseptualister, som syne å resirkulere konseptkunstens former uten å fylle dem med nevneverdig kritisk innhold, forfølger Kristensen den historiske konseptkunstens mål; Å underlegge det rådende kunstbegrepet en kritisk analyse. På Rod Bianco gjøres undersøkelsene av samtidens kunstbegrep med intelligens, energi og humor. Det eneste problemet med utstillingen er at Kristensen kanskje gaper over litt vel mye på en gang. Flere av problemstillingene som bringes til torgs er såpass interessante at de kunne være utgangspunkt for selvstendige utstillingsprosjekter.

  1. Innlegg fra Jan Raaland

    Og hva er dette for en usaklig kommentar?
    Kommenterer du dine medmennesker sånn til daglig kanskje?
    Da tviler jeg på at du blir tatt særlig seriøst!

    Selv husker jeg dette som en svært fin utstilling!

  2. Innlegg fra Agnete Reiersen

    Er ikke dette litt dumt da?

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!