Hvorfor reptiler, som f.eks. frosker, foretrekkes når nasjonen, dens museum og samarbeidspartnerne (Norsk Tipping, f.eks.) gjør krus på seg selv i jubileumsåret, er lett å forstå. Krypdyr anses å inkarnere den norske folkesjela, og kan dessuten stå for det aller meste som kan krype og gå innen kunsten.
Frosk som paddehatter
Ergo slås det et slag for frosken (en prinsesse samt noe kyssing er visstnok også inne i bildet), og alle hjerter fryder seg: – Hurra for Norge! Nå har vi fått, om ikke akkurat et nasjonalklenodium, så i allfall en frosk. Samt fått kilt oss litt i lillehjernen, den delen av oss som styrer vår konsumpsjon, også konsumpsjonen av kunst…
Det er «forvandlingens kunst» som er undertittelen for «Kyss frosken», og dette er programerklæringen vi får fra vårt nye nasjonalmuseum. Nå er ekstrem forvandling i radikal motstrid til museumstanken, men skitt au, hvis ikke musene akker seg over den tapte ærbarheten. Og begynner å hate frosken.
Heller Sinnataggen
Den røslige frosken er som installasjon i byrommet en stor flopp, man skulle heller hatt en 100 meter høy utgave av Sinnataggen på Tullingløkka, og innvendig presenteres vi for alt for lite til innvortes bruk, dersom vi ser bort fra underholdningsverdien. La oss likevel gå til detaljene, og se om det «in the belly of the beast» finnes noe som kan bidra til sinnets munterhet, og i et jubileumsår, på toppen av det hele, kanskje tilføre intellektet noe.
Det begynner lovende med Gerhard Munthes nasjonalheroiske ornamenter. som spenner en eventyrverden over ideen til utstillingen, og showets kurator, Kari J. Brandtzæg, som offentlig står for at alt er i forvandling, hun selv, nasjonen og egentlig hver og en av oss. Det er en befriende tanke, og man går intellektuelt oppglødd videre.
Ole Jørgen Ness sine tegneinstallasjoner har en pregnans og en vidde som ikke skal forveksles med vidd, for til det er kunstneren for pompøs, men han overbeviser igjen med sin detaljerende oppmerksomhet overfor noen underfundigheter her i verden. I så måte er Ole Jørgen Ness en dyktig og oversett avistegner.
Det kan man ikke godt si om Vanessa Baird, som scorer høyt og populært med et samarbeid om å drite oss ut, hvor visuelle slapsticks er det hun og samarbeidspartner kan by oss på. Ingen horisont er visst for svær for et slapt blikk. Forstemmende det hele.
De uplatte
Platte er på sin side ikke radarparet Michael Elmgreen/Ingar Dragset: Der Baird & Co spiller på underholdningselementet, makter Elmgreen og Dragset å få oss med på en metakommunikasjon med sin ironiske og spøkefulle, mao. svært innsiktsfulle kunst. Når denne er som best utført, som i Cornered, kommuniserer den et bilde på hva det nye Museet for nasjonalkunst er nødt til å bli, nemlig en havarert container.
Men det er noe mer her: Tracey Emins lille, kornete og banale video er eminent, og den omskaper en hundehater à la undertegnede til en sann dyrenes venn. Love is a strange thing.
I et fugleperspektiv må man ønske de nye froskene velkommen. Selv om utstillingen så definitivt er kuratert fra kun, og alene kun, et froskeperspektiv, og dette legger den jo heller ikke skjul på, så må man anse det som gledelig at Åse Kleveland nå er tilbake i kulturbildet, riktignok forkledd som Sune Nordgren, og at det utringete – man får håpe det ikke blir det utrangerte – kulturbegrepet har fått nytt fotfeste på Tullingløkka. Hvor det for tiden pågår et arrangement man best anmelder med avbitertang.
Men si meg Kari Brandtzæg: hvor ble det i denne sammenhengen av Kjartan Slettemark?
Bildene er hentet fra: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Det er vel kanskje på tide å sette en strek for denne debattstrengen, ikke fordi den fremdeles ikke byr på svært givende poenger, men kan hende har den fjernet seg noe fra utgangspunktet …
Men dét er en avgjørelse som ikke påhviler meg, og jeg er den første som mener at de tusen blomster alltid bø blomstre. Primært er dette selvfølgelig hva kunstkritikk.no er til for.
Det engasjementet og oppstyr temaet har forårsaket, ønsker jeg skal videreføres i alle de fora hvor intelligens, dvs. kunstneriske spørsmål uten svar, kan tenkes å opptre.
Jeg har blitt kritisert for å være for knapp i min anmeldelse her på sidene av “Kyss frosken!”, og dette får man gjerne mene, men det er en stor forskjell på å være knapp og kjapp – og dessuten er det jo alltid mulig å lese mellom linjene.
Mest av alt var min anmeldelse en krass note (som også er en hevdvunnen kritikksjanger, utført med eleganse og skarpsinn av blant andre Wilde, Baudelaire og Nietzsche i sin aforistikk og kulturkritikk) og min anmeldelse skal leses deretter.
Responsen på min kritikk gleder, fordi den viser at det ennå er temperatur og evne til selvstendig refleksjon i kunstmiljøet. Måtte dette forplante seg til de øvrige fora som finnes.
Men takk for følget i denne omgang.
Dette er bare SÅÅÅ useriøst. Hva har dialekter å gjøre med Bjørneboe. Og hva har forresten Bjørneboe å gjøre med denne debatten, han sluttet å male på 50-tallet.
Jobber selv i reiselivsbransjen, og prater derfor med mange folk med forskjellige dialekter.
Man kan forøvrig anbefale Bjørneboes utmerkede essay om teater-kritikk, fra “Om Teater” (1978) om jeg husker riktig. Mye av dennes poenger kan overføres til kunstkritikken.
Kjære leser av Dag og Tid. Det språklige fenomen du påpeker, bruken av tøs, er vestkant-varianten av å kalle noen Hore, et ord som forøvrig ser ut til å bli naturalisert i VG-språket nå for tiden. Litt sånn dristig Erling Fossen style, om du tar referansen?
Til selve kritikken: Å avfeie hele satsningen på den måten krever en god del mer tekst. Hva menes med den utringede kultur-politikk? Hvorfor er Sune Nordgren Åse Kleveland i drag? Og hva betyr det? Hvorfor kan ikke O.J. Ness ha vidd i sin evt. pompøsitet? Hvorfor denne motsetningen? Hva er det anmelderen egentlig ikke liker med froske-satsingen? Whats the fucking frequency, Kenneth?
For meg som leser henger mye av kritikken i løse luften, som “kurert fra froskeperspektiv”. Menes her lys-setting og perspektiv reint fysisk, eller er det et snedig bilde skribenten har kommet på og som vi alle må tenke oss selv hva han mener om? Hvorfor er frosken en flopp, hva er det i froskens fysiske og mentale tilstedeværelse anmelderen ikke liker? Det virker som om anmeldelsen er en del av en lengre debatt annmelderen har ført et annet sted, og blir således en lite sammenhengende og selv-bærende tekst. Uten å gi referanser for kritikk og et visst forklarende perspektiv på anmeldelsen, blir det hele litt…eh…onanistisk?
Eg kan ikkje uttala meg om sjølve utstillinga, då eg ikkje har sett ho. Men eg tykkjar at ein ikkje skal kalla folk for “tøser”. I røynda finst det mykje bra videokunst.
Nå skal dere høre…
Kyss frosken skal liksom være populær?! Det var flere som var på Tullinløkka da det fortsatt var parkeringsplass der! “Norges viktigste kunstbegivenhet”, HAHAHA!
Hør her kurator-tøser: Jeg liker at det er gratis for tiden å oppholde seg på Tullinløkka. Men hvorfor kunne dere ikke vist den der jævla videokunsten på en kjempesvær drive-in kino og latt det være gratis? Jeg mener, da hadde dere blitt populære. Det eneste dere har oppnådd er å bli kvitt bilene.
Timmi tykjer dette var mykje syt. Laga, ikkje klaga, seier O.N., ho er forfattar.
LAGe, ikke KLAGE….. det kan komme mykje godt utav det … Litt blanda språk er ok,
Mi oppfordring om meire nynorsk, alternativt dialekt her på sidane, må ikkje tolkas som kritikk av den redaksjonelle profilen, anna enn at ein ynskjar ei større språkrikedom. Ein ser at det til dømes blir skrivi på svensk, eit vent språk, men då tykkar ein at ein må kunne publisera på nynorsk og. Det vore rettvist om kunstkritikk.no publiserar til dømes 40% på nynorsk i fyste omgång, men ambisjonane må vera omlag 50% etter ei tid. Ser at Norsk Kulturråd gjev mykje pengar til sidane, og staten må etter lagen skriva på båe målføre. Eg har kontakta Noregs Mållag om saka, og dei freistar å ta opp saka med Norsk Kulturråd.
Eg vonar at folk les kunstkritikk og når den er på anna målføre enn bokmål. Eg tykker mellom anna at månge av dei som publiserar her på sidane saknar musikalitet. Eg trur at til dømes Arne Stavs tekst “Hva skjer“a?” vore interessant på nynorsk. Men det er mi meining, sjølvsagt.
Hvorfor i all verden ville det ha hvert bedre om kritikken hadde vært skevet på nynorsk? Sånn at færre ha giddet å lese den?
Eg reagerar på at kunstkritikk berre skrivas på bokmål her på sidane. For oss som ikkje bur i storstaden, som ikkje får sett denne mykje omtala “frosken”, så ville det vore mykje betre om tekstane verte skrivne på nynorsk, alternativt dialekt.
Frosken takler ikke varmen
Kyss Frosken-utstillingen på Tullinløkka blir overopphetet i sommerværet.
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/4902392.html
Denne siden er jo blitt Kunsthistorie! Timmi kan hoppe gatelangs av lykke, mer skulle det ikke til. Kunstkuratorer har blitt Kunstpoliti!
Timmi GressHopp, du har jo helt rett. Det vet alle. Men det er på tide at noen sier som du gjør: Det er ikke hopp for kunsten, om den ikke har et håp, dvs. står med ett ben i romantikkken, og ett ben i barokken. Og er den også modernistisk, så har den et godt tredje ben i modernismen (kall dette trianglet, når dette er samtidig og front edge, gjerne for postmodernisme).
Når den er fabrikk, industriproduksjon, eller fabrikk, og går i team, som det så ofte skjer i dag, kan vi vel heller helt og holdent overlate den til reklamebransjen, eller TV-, sport- og filmunderholdningen? Andy Warhol og Koons er pausesignaler, Faldbakken og forretningspartnere heller til det samme. Jeg forventer noe mer av samtidskunsten (men har de kompetente lærere på Akademiet?). I bet.
Men Rainer Maria Rilke har et poeng:
Des Sommers Wochen standen still,
es stieg der Bäume Blut;
jetzt fühlst du, daß es fallen will
in den, der alles tut.
Slik er det når det grønnes og blømer omsider, i hjerterøttene på en sjelløs frosk.
Arne Stav
Skjer? Timmi Gresshoppe hopper videre, og møter Rilke, som prøver å oppdra en ung gutt i ikke å bli kunstner. “Nei” sier Rilke, “DET ER ikke moro å være kunstner, gjør alt annet helt til du ikke lenger klarer å la være å skrive” sier han. “Bli snekker, prokulator, prest, HVA SOM HELST, bare ikke kunstner”. Først når du ikke kan la det være, så skriv!
For kunsten var et kall, og la oss si det sånn, at Rilke hadde rett. I det.
Timmi rusler rundt, hopper videre
vekk … …. . … … .. .. . . . .
Skjer´a?
aaarrt rimer på sakte faart…. :-)
Denne strengen begynner å bli skikkelig bra.
Jeg synes egentlig ikke Kyss Meg i Frosken er et eneste langt gjesp, men det er bare Ole Jørgen Ness og Børre Sæthre som redder utstillingen. Men jeg betaler gjerne 40 kr (for jeg får ingen jævla studie-rabatt, gjør jeg Sune?) for å se installasjonen til Sæthre. Har gjort det er par ganger allerede.
Å ja.. runking er bra det.
Fikk forresten nei-brev fra Akademiet i dag, så hele verden kan forsåvidt brenne i helvete for all I care. Men hvem bryr seg?
angående min påstand om Guttu – kommentaren er ikke lengre til å finne/jeg fant den ikke/. Tror ikke det var noe bastant krav hun ytret.
Helt enig. Og jeg glemte vel i det tidligere innlegg å minne om at art også rimer på fart.
Samme kan det kanskje være med kunsten, …. . .husker nesten ikke hva det hele startet med .. . … men det utløste …. så mye brumming. Og det Er deilig å… klyse i vei… Nå har varmen tatt frk.Frosk også. Man får hoppe videre, eller si som Ludvik. . . . . Wittgenstein, man er ikke mer enn man kan uttrykke i ord .. . .
Kjære Øystein Loge,
Kan det ha slått deg at samtidskunsten ikke er et rom for refleksjon mer, men en eneste lang gjesp med pludder, og kanskje i aller beste fall et raritetskabinett? Akkurat slik som Frosken.
Dette må jo gjenspeiles både i kunstkritikken, og her i disse debattstrengene/-trådene. (Som for øvrig veldig mange finner underholdende. Og da er jo poenget med moderne kunst innfridd.)
Jeff Koons tok konsekvensene av at kunst rimer på brunst, og giftet seg med Illona Staller. Et eksempel på en fremsynt mann.
Resten er taushet, vil jeg si, med Ludwig Wittgenstein. Eller galskap, med Salvador Dali.
HOVEDPOENGET her er at dere (du og Chatter´n) bommer på deres egen selvhøytidelighet. Hvorfor være dét (så selvhøytidelige), når verden er proppfull av chat og i tillegg denne “Kjøss mæ i ræva-frosken”?
Den er bare så ræva at jeg ikke finner ord for det. Derfor ble anmeldelsen min knappere enn jeg sedvanligvis skriver. Og slik skal det være.
Slakter´n fra hælvete :-)
Øystein, jeg har også lurt på det med dating-tråd her på KK. Tror selv at det er veien å gå. Kunsten i dag er ikke så mye a chatte om. Gleder meg til å lese tråden din om Venezia-biennalen som ikke skriver om kunst.
På 70-80-tallet var jeg fast kunstkritiker i Bergens Tidende, og jeg kan huske at den gang gikk både jeg og redaktøren og såvidt jeg forsto også leserne ut fra at en kunstkritiker skal skrive om kunst. I denne tråden her er der ikke så mye å lese om hvordan kunsten i Frosken ser ut og hvordan den eventuelt kommuniserer visuelt. I Debatt-spalten her har jeg startet en tråd om en anmeldelse av Venezia-biennalen, som heller ikke skriver om kunst. Jeg undrer meg over de nye tider.
Kanskje en dating-spalte er veien å gå.
Jasså. Man trenger ikke å agere kostbar eller bitchete, selv om man (kan hende) kan gå for å være en kunstkjenner?? Eller er det den nye stilen?
Mona Lisa
Automatisk svar på melding
Jeg er dessverre ikke lenger å treffe på denne arena. Dersom du ønsker å treffe meg, må du bevege deg over til
http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=525_0_21_0_C
hvor jeg holder mottagelse mellom 10.00 og 14.00 mandag til fredag.
Jeg siterer: “Jeg har jo ambisjoner om å være teoretiker, målet er å komme på Dagbladets ti på topp liste over intellektuelle i år 2007. I tillegg har jeg en fortid som mulig offentlig onanikunstner;-)”
Ok. Var det virkelig du som ga deg ut for å ha et løssluppent ytre, frk. Melby? DIOGENES er svært bra, men her slipper du nok ikke unna et veivalg.
Sokrates
For det første vil jeg ikke kalle kritikken til Hildegunn Gullåsen av Opacity for “litterær runking”. Gullåsen er oppsummerende og grei, og teksten hennes har visse likhetstrekk med en forglemt sjanger innen journalistikken, nemlig rettsreferatet – der idealet er å fremstille en sak på en så objektiv måte som mulig. Som sjanger var rettsreferatet ganske utbredt men det døde hen en god stund før Orderud.
For det andre vll jeg mene at dersom det er problemer med Gullåsens tekst, så ligger ikke problemet i en hang til onani, men at den er skrevet av en flink pike med hendene oppå dynen. Samtidig jeg vil forsvare Gullåsen, simpelthen fordi jeg vet at jeg selv, i møte med UKS, ikke ville våge meg ut på annet enn å være flink pike. Sist jeg var innom UKS fikk jeg et akutt anfall av sosial angst og agorafobi og presenterte meg under falsk navn.
For det tredje. Hva er galt med teori? Og hva er galt med runking? Jeg melder meg som forsvarer av begge deler. Det er lenge siden vi trodde at runking gjorde deg blind, og at å lese teoribøker ødela hodet ditt. Men hva annet kan jeg mene her? Jeg har jo ambisjoner om å være teoretiker, målet er å komme på Dagbladets ti på topp liste over intellektuelle i år 2007. I tillegg har jeg en fortid som mulig offentlig onanikunstner;-)
http://pub.tv2.no/dyn-nettavisen/innenriks/?archiveSection=2&archiveItem=123864
For det fjerde har jeg bestemt meg for at jeg ikke vil diskutere under denne artikkelen mer. Den som vil snakke med meg, kan bevege seg til kommentarfeltet under min artikkel om Elmgreen & Dragset i lokalene til Bergen Kunstforening. Det får være grenser for hvor mange treff min gode kollega Arne Stav skal få fordi jeg kaster meg inn i en debatt under hans artikkel med et svar der jeg sier at jeg er glad for å få ros fra han, men at jeg denne gangen dessverre ikke kan rose han. Men la det være sagt. Jeg har tro på Arne.
Takk for ordskiftet. Jeg er å treffe mellom 10:00 og 14:00 mandag til fredag på:
http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=525_0_21_0_C
Jeg har ingen problemer med lengden på kritikken, det er heller innholdet som mangler.
Alt for mye av det som skrives på denne siden her er og slett litterær runking. Som for eksempel kritikken av Opacity ustillingen på UKS. I stedet for et 500+ ords essay kunne hele ustillingen summeres opp i ett ord; søppel.
Men så er vel flesteparten av skribentene her teoretikere, og er det noe teoretikere har felles, så er det at de liker runking. ;)
Så absolutt, kort er bra, men det må være interessant det som står der også.
Men det er kult å få litt medhold i at Slettemark absolutt ikke er så interessant som mange påstår at han er.
Vel, anonyme feiging. Kort eller lang var vel ikke saken. Saken er at utfordringen er å ikke miste leseren. Skriver man for kort, risikerer man å slippe leseren for tidlig. Skriver man for langt, risikerer man å miste leseren på veien. Jeg tror Arne Stav ville ha kunnet holde på leseren sin betydelig lengre, men at han slapp dem for fort. Dumt, for jeg skulle gjerne hørt mer.
Virker som om lengden på en kritkk er vanskelig å beregne her om dagen…For korte kritkker blir overfladiske mens forlange kan rette og slett bli litt kjedlige..tror ikke de fleste gidder å lese en 20 siders kritikk om f.eks den nye uks utstillingen..
Arne Stav. Takk for at du roste min kritikk. Jeg kan dessverre ikke rose din. Jeg er enig med Leif Magne Tangen at kritikken er for kort og for lite utdypende. Jeg synes heller ikke du benytter deg av mulighetene kunstkritikks nettsider byr på, nemlig å utdype i kommentarfeltet. Hvorfor kaste tiden bort på en nerdete orddelingsdebatt? For så å si at man dessverre ikke har ressurser til å gjøre annet enn å skrive kort? Bruk kreftene riktig, sier jeg da.
Dersom det er sant at Ane Hjort Guttu har fremmet et krav om kortere kritikker, så er hun urimelig. Kravet burde bestå i bedre kritikker. Men istedet er det altså kvantitet, ikke kvalitet fra kunstkritikken en kunstner etterlyser. Hvis så, da sier jeg “henne om det”. Jeg tror ikke kunstnere har vondt av å øve opp leseferdighetene – og den beste trening er litt lengre tekster. Korte kritikker finner vi i dagspressen.
Jeg merker at jeg er blitt litt lei av å høre at Kjartan Slettemark er en av våre helter. For all del. Slettemark er en artig kar. Men da han plasserte sitt kunstverk på Universitetet i Bergen i mine tidlige studieår, var dette et slags monument laget av oppvaskbørster og sånn, så sto vi og så på dette og sa at dette var da ganske kult og kreativt, for det er Slettemark, men det som er enda kulere er at Slettemark visstnok reiste til USA med et pass der bildet var av Richard Nixon med skjegg. Og så lo vi litt. Men det var ingen som gråt da Slettemarks monument ble fjernet. I grunnen var det ingen som la merke til det. Noen vil vel i dag spørre om det var Torbjørn Jagland som hadde agert som kurator. Men i dette tilfellet tror jeg det var desinteressen verket skapte som fjernet det. Meget mulig jeg tar feil her. Jeg husker så dårlig.
Din tale for at vi skal ha medfølelse med Slettemark, fordi han måtte flykte fra det fordummede Norge til det opplyste Sverige, samtidig som du snakker som en litt eldre herre, trist og lei fordi du ikke flyktet med, renner altså ikke varmt inn i mine ører. For det første er det jo ikke sant at nordmenn er så teite mens livsvilkårene for kunstnere og kritikere er så mye bedre i Sverige. For det andre er Slettemarks strategi bokstavelig talt lettbeint, han har løpt, og siden 90-tallet har alle nikket når noen tar beina på nakken, fordi det har vært korrekt å si at mennesket har føtter ikke røtter. De som har valgt å bli, er blitt beskrevet som treige snegler uten evne til å bevege seg en millimeter. For det tredje er det noe selvdestruktivt over å si noe slikt, du er jo selv en del av dette trege Norge, du snakker jo dritt om deg selv. Hvorfor gjør du det?
Å forvandle Slettemark til en stakkars flyktning som er jaget fra landet er altså etter min mening ikke en riktig beskrivelse. Han er en mann som har sett seg om etter bedre livsvilkår, han er en utvandrer og en innvandrer. Det er ikke så mye heroisk over det. Det er helt streit og helt greit, og helt på linje med Sune Nordgren, som har funnet det betimelig å plassere seg i Norge.
Skjer´a? Kan du ringe ang den middagen. Tilbake. Får ikke kontakt.
Sofie S
snute.
Og så gikk frosken, kulturnatten og hele 2005 konk, snipp snapp
Halloooo? Tivoli på Tullinløkka ok, stygt. Børre Sæther fint. Kritikk
av frosken bra. Ordkrangel jaja… Tenk deg en tur inn i frosken, og den punkterer. hmmmm . .. …… Kunsten hjelpes av en Kurator? SyStemAnsvarlig dir., noe må det hete. Kunsten er spist opp, i magen på et plastmonster. Kunsten blir liten, dyret blir stort.
Viktigst er det å markere seg, synes…. være dyr! Komme i avisen, VI KLARTE DEEETTTT!!!!!
KUNSTkritikk enno viktigere.no!
Vi fikk ikke dine vitale mål. Men ærlig talt, må en være kvasiintellektuell for å digge Sæthre? Prøv og lese anmeldelsen, så kan vi komme tilbake til det vesentligste. Det kunne vært interessant.
Har kunstkritkk.no blitt chatte portal? Finn deg en date på kunstdate.no…nei sorry kunstkritikk.no var det vel.. hilsen Gutt 37 glad i skog og mark, romantiske middager, kvasi intelektuelle debatter og Børre Sætres installasjon på kyss frosken…
Ok. Angloamerikansk lingo florerer, selv på rennestensnivå. Hva ditt “løsslupne ytre” går ut på, dette lurer jeg derimot virkelig på? Send en MMS.
Mulig du skulle satse på å bli en installasjon av deg selv.
Paul, alternativt Paulus, er antikt og ikke spesielt engelsk. Hvordan kunne jeg ta så feil, Baby?
Steve Alvorlig Stav
At det skulle være nytt for deg at en som skriver et innlegg på engelsk, med et engelsk navn, også skulle være nettopp engelsk, er for meg ubegripelig. Sorry for that..
Ellers enig, selvsagt. Jeg er en språk-konservativ babe, til tross for et løssluppent ytre.
Hei Baben!
Du kan så si …
Ketils opplysning var ny for meg, og det unnskylder selvsagt Paul. Det er klart at mange av raritetene i Nytt Norsk Språk bunner i anglifiseringen, altså nok en effekt av globaliseringen.
Men det betyr ikke at vi ikke på noenting ikke skal stå vakt i gevær: Du ville som en babe ikke gå bort fra at det er noen evige verdier du holder fat på, i f.eks. blonder og nettingstrømper. Jeg sier det samme om godt gammeldags språk, selv om kodene alltid vil være i utvikling. Er vi enige, Blondie?
Steven
Utrolig lusent å ta en engelskspråklig person for feil rettskriving på norsk da. Hvor dum går det an å bli..
Paul er engelsk, så han bør kanskje være unnskyldt…
Riktig Kjetil. Det er merkelig, dog likevel sant at den manglende kompetansen på orddeling, synes å korrespondere med den almene fordummelsesprosessen i samfunnet. Jeg har hørt folk kalle det en akutt degenerasjon, men jeg håper i det lengste på lysere tider.
Arnie
System ansvarlig… Dette begynner jo å bli ganske festlig.
Good point.
Due to the serious problem with “comment spam”:
The system has been worked upon introducing several new security
functions. This meant transporting the database to a development server
to do the work and then back again.
In the meantime it seems that several comments have been logged in the old database.
I will try my best to reinstall all entries/comments.
There has been no sensoring.
Sorry for the trouble, Paul, System ansvarlig
Det var en snurrig diskusjon her på gang om herptiler, reptiler, padder, fugl og fisk. En riktig begrepsbonanza av både morsomt og berikende slag. Men webmasteren, hvem han er, sensurerer og stryker etter ubeste forgodtbefinnende. Ingen forulemptes, og det var langt fra noe spam.
Fins det en grunn, i.e. en forklaring i det minste, på den redaksjonelle linje at (noen i) redaksjonen etter forgodtbefinnende stripper debattsidene? Hvem eller hva skal beskyttes?
Mvh Arne Stav
Men jeg bryr meg … (Og nå må du slutte å tøve. Det kan visst ikke gjentas ofte nok, at kritikere profesjonelt bryr seg, hvis de overhodet har noen oppgave. Det kan nemlig ikke gå den veien med oss alle, som det går med aviskritikken, senest demonstrert hos Akersgatas to førende kulturaviser når det gjelder løyene på Tullinløkka, at Anything goes og hvem f … gidder å bry seg, altså driter man i selvstendige og egenoppgjorte meninger, bare arrangementet er hypete nok og helt à la carte.)
Bjarne Melgaard? Ja takk. Men enda mer en Kjartan Slettemark, som i likhet med en annen kreativ forsvensket nordmann og kunstner, Jan Erik Vold, var nødt til å søke sitt indre eksil over Kjølen. Hadde det vært køller nok i Museums-Norge, var det en som Slettemark som var blitt kalt på post som direktør for det nye Nasjonalmuseet. Og ikke omvendt, en forsvensket for tiden nordmann som tenker som ABBA: “Money, money, money” og lite mer.
I det minste hadde man med noe mer kølle lagt inn en retrospektiv Slettemark-markering i denne utstillingen. Pudler er også frosker om man ser forvandlingsmessig på det.
Mvh Arne S.
For et forutsigbart sleivspark. Du hadde ikke noe bedre å slå tilbake med enn at jeg ikke mestrer ord (…) deling. Jeg gjentar; hvem bryr seg?
Poenget mitt var vel heller at du kunne ha vurdert Kyss (meg i) Frosken som det det faktisk er, og ikke hvilke (overvurderte, etter min mening) kunstnere du skulle ønske var med. Jeg kan jo påstå at Frosken hadde vært bedre hvis Melgaard var med. Men hvem bryr seg?
Til Leif Magne
Var spent på det bildet du hadde. Det lastet seg dessverre ikke opp.
Ellers får jeg si til dere som klager over at omtalen var litt knapp: Det er en overveielse hver gang, vurdert etter informasjonskanal, nedslagsfelt, kommunikasjonsmedium, tid til rådighet etc.
Jeg ser på alle tilbakemeldinger at anmeldelsen min har gledet, forarget, moret og engasjert mange. Dermed var mye av hensikten oppfylt, om formatet var for kort eller ikke.
Mvh Steve Arne Stav
…vel kort kritikk… Ganske latterlig å forsvare seg med å kritisere kommentarer med at de ikke kan norsk orddeling…
ukorrigert og usensurert – det er noe man setter pris på – bare det at jeg er ikke veldig flink til å korrigere mine egene tanker – toker og avveier – når jeg løper avgårde slik som nå, men like vel:
Må innrømme at jeg ikke helt husker hva jeg tenke når jeg kritiserte kritikken din men tror nok at jeg hadde tenkt noen egne tanker om showet som jeg brant inne med – og til jeg får skrevet den teksten er brenner de enda der inne – som jeg syntes var logisk at man skulle skrive om når man skrev om utstillingen, og ingen av de kritikkene jeg har lest så lang (aftenposten, dagbladet) var annet enn veldig deskriptive – nesten som en virituell vandring gjennom utstillingen uten å ta hensyn til noen av problemene som utstillingen og dens kurator synes å ha oversett.
før jeg går videre til det jeg tenker idag om teksten din vil jeg bare poengtere at jeg er ikke enig i det argumentet som Ane Guttu serverte her på nettstedet for en laaang stund tilbake at tekstene online er så lange at man gidder ikke å lese dem. Man kan veldig gjerne skrive lange tekster online uten at det er et problem – men jeg tror det er bra at man her i gården (kk) har en blanding av lengre og kortere tekster.
Til teksten din. Den er for kort. Den er velforumler og slenger ut en del påstander som jeg gjerne ville ha sett utdypet (utdypning av dette med radikale museumsforandringer, kritikken av ness, ) – oppdaget akkurat nå at du har skrevet tullingløkka i seksjonen om sinnataggen skalert opp. Jo mer jeg tenker på hva jeg slang med leppa med, jo mer klart er det at jeg synes du har brukt for lite nettplass på utstillingen. Og du har gitt meg en innsikt i Elmgreen&Dragsets arbeide som jeg rettogslett ikke har innsett før jeg leste kritikken. Nå er det slik at jeg har ting som jeg er uenig med, men det har man jo lov til å være – å være enig og uenig er like viktig – men det tar jeg ikke nå.
Håper du fikk noe ut av dette. helt til sist, en liten spill med ord språk (håper bildet lastes opp)
http://kunstkritikk.no/kk/images/uploads/Dyr_datakommunikasjon.jpg
Hei, vi er i et land som egentlig ikke ønsker kunst,
ikke opera, ikke museer, ikke kunstutdannelse etc.
alt blir drenert og trukket ut i det uendelige i håp
om at noen gir opp.
Skjønner nesten ikke at Sune Nordgren fremdeles gidder å være her, men det er vel jobben hans.
Med dette utgangspunktet er det snakk om å
få folk opp av sofaen. Vi som ønsker noe annet
pr. idag får dra til utlandet.
Forøvrig synes jeg utstillingen var bedre enn ventet.
Takk for det, KUNSTFERDIG.
Jeg slutter meg trolig også selv til rekkene. Men det var 27 heller enn 20 milioner som ble sløst bort, var det ikke?
Enig i at logistikk og samband ikke fungerte, aller minst på ministernivå. Og i det hele.
Oppdras ikke kuratorer til å ta seg av den praktiske delen av det de forestår? I motsatt fall er det vanskelig å se poenget ved dem.
Takk for informativ, presis, og underfundig kritikk, nå trenger jeg ikke å se utstillngen selv, finansministeren og jeg ble forøvrig forhindret fra å komme inn med våre grønne invitasjoner, de surret ned gjerdet 7 over halv, for det var tohundrefor mange regntøykledde, tilfeldig forbipasserende barnefamilier inne på åpningen, så sammen med inviterte gjester fra kultursentre og regjering og kulturliv og presse, tuslet vi alle stillferdig vekk, og latet som ingenting … ps, var det ikke forøvrig ministeren som betalte gildet? ikke rart han var sur på tv her forleden, for 20 mill. skulle det være mulighet å betale profesjonelt dørpersonell, vel
Hei!
Nå var ikke dette ment å være en god eller positiv kritikk. Børre Sæthre kan være en av unntakene, men man må prioritere. (Det er som med far til Mathias, hvem gadd å forholde seg til K. Faldbakken? Ikke jeg.)
Du spør en kritiker om hvorfor han bryr seg. Det er faktisk hans jobb.
Mer har jeg ikke å si, bortsett fra at du må lære deg orddeling på norsk. Vi har ikke avis tegnere og kunst skatter her til lands, vi bruker sammenhengende tale.
Men du er helt opplagt på løp: Slettemark ble tross alt ikke til Slette mark, og dette peker heldigvis fremover.
Hilsen Arne Stevie Stav
Ikke den beste kritikken av en utstilling jeg noen gang har lest, akkurat. Og hvem bryr seg hvor Kjartan Slettemark er i denne sammenhengen? Det er mange kunstnere jeg gjerne skulle ha sett delta på denne utstillingen, men de er ikke med – så hvorfor bry seg?
Slettemark er absolutt ingen nasjonal kunst skatt som egentlig skulle ha vært med på bekostning av noen andre.
Ole Jørgen Ness en avis tegner? Heh… det var vittig du.
Uansett – greia til Børre Sæthre er noe av det kuleste jeg har sett på lenge.