Det var en interessant debatt. Særlig kommentaren til Mari Slaattelid skapte reaksjoner, som igjen førte til innspill. Hva er det som berører? Kan man bruke dehumanisering for å røre ved menneskelighet?
Når Mari Slaattelid viser til middelalderske altertavler og peker på at de er individualisert, så er dette feil. Ofte kan man de at noen har personifiserte trekk, men som oftest er det snakk om typer, og ikke personligheter.
Den manglende personifisering i Ekelands kunst, indikerer ikke et manglende engasjement for hvert enkelt menneske. Det er gjennom å sette fokus på de allmenne problemer og urettferdigheter, at hvert enkelt menneske kan bli berørt.
Et “problem” kan være at maleriene er så omfattende, at en blir tvunget til å tilbringe mye tid foran hvert maleri. Det må ”leses” grundig. Hvert felt forteller en historie, og sammenhengen kommer først frem når alle felt er lest.
Typisk nok får kunst som krever mye av betrakter, motbør, som her, heller en begeistring og entusiasme.
Noe av storheten ligger nettopp i formatet, monumentaliteten. Også i de surrealistiske symbolske maleriene som f.eks “Gullets verdi og bruksverdi” og “Skilsmisse”, kommer holdinger frem, som understreker humanisten Ekeland.
Burde Ekeland ha et eget museum og burde det ligge på Eidsvoll? Etter min oppfatning er det et dårlig valg. For at flest mulig skal kunne få del i kunsten, er det å stilles ut i gallerier, og museer helst i Oslo-området mye. Skal man reise helt til Eidsvoll, så blir hans kunst forbeholdt nettopp bare de barna som drar dit for å se Eidsvollsbygingen.. Og hans kunst er først og fremt voksen kunst. Den krever modning og et voksent blikk. Tilgjengelighet er Alfa Omega i formidlingen av kunsten.
Det ble i debatten også fremhevet hvordan Ekelands kommunisme gjorde ham til en som en “burde være glad for ikke ble politiker”. Ord som utopi, ble brukt både om Nazismen og om Kommunismen. Til forsvar for Utopia, nazismen er ingen utopisk ideologi. Den er idealistisk, men ikke utopisk. At noen mennesker skal styre over de mange og at noen mennesker er mere verd enn andre, er ikke utopisk, men diskriminerende. Kommunismen derimot, har en utopisk grunnholdning, alle skal ha rett til de samme goder, alle er like mye verd. Dette ligger som en grunnholding i Ekelands kunst.
De berører, både pga tematikken, men like meget pga fargen og det dekorative elementet. Farger, behagelige, urovekkende og talende, men mest av alt er Ekeland tegner. Tegningen ligger til grunn for komposisjon og innhold.
Han er derfor etter min oppfatning ikke “Malernes Maler”, men kanskje heller ”Tegnernes Maler”?

Anne Kristine Sollund

Hvilken rolle spiller Arne Ekeland i norsk kunsthistorie? Fortjener han et eget museum? Har det skjedd et skifte i synet på Ekeland de siste årene?

Dette var blant de mange spørsmålene som ble diskutert på onsdagens debattkveld om Arne Ekeland på Henie Onstad kunstsenter. Mens Håkon Bleken og Bjørgulv Braanen så på Ekeland som en av de store norske kunstnerne, var Bjørn Ransve og Mari Slaattelid langt mer reserverte. Ransve mente å kunne spore et farlig menneskesyn i bildene, mens Mari Slaattelid hevdet at Ekelands radikale aura urettmessig har styrket kunsterens ettermæle.

Vi er glade for å kunne publisere hele denne diskusjonen på video og inviterer våre lesere til å fortsette debatten på våre sider. (Klikk på bildene for å se video).

!