I Feel A Great Desire To Meet The Masses Once Again

The Atlas Group, Walid Raad

Black Box Teater
1. november - 2. november 2006
Kritikk 19.11.06

How I remember. Om Walid Raad

Walid Raad mikser kunst og teater i I feel a great desire to meet the masses once again. Gjennom konstruksjon og umiddelbarhet reflekterer han over forholdet mellom personlig og kollektiv historie og om hvorfor, og hvordan, historier er så viktige for oss.


Fred: æI like to remember things my own way”
Detective: æWhat do you mean by that?”
Fred: æHow I remember them. Not necessarily the way they happened”. 1.

Jeg vet ikke om du har sett et bilde av deg selv som sovende, men det er en pussig opplevelse. Det er ikke sikkert du kjenner igjen deg selv. Det finnes et sovebilde av undertegnede fra sensommeren 1994. Det er tatt på en interrail-tur, en gang i juli tror jeg det var, ombord i et tog på vei gjennom den kroatiske byen Karlovac. Jeg er, som Fred og Renee i Lost Highway, uvitende om fotoseansen og om hvem som har tatt bildet. Som filmen av ekteparet i Lynch sin film (se fotnote) har også fotografiet av meg en drømmeaktig kvalitet som tangerer fiksjonen. Er dette faktisk meg? Jeg ser fremmed og forlatt ut. Hvem har tatt bildet? Da jeg våknet lå det på setet ved siden av meg med påskriften ”have a nice day!”. Når jeg ser på det nå, jeg har festet det på veggen ved siden av PC’en, kan jeg huske at jeg følte meg som en rekvisitt i et drama jeg aldri vil få innsikt i. I bakgrunnen, gjennom kupevinduet, kan man se en fjellside som strekker seg opp mot natthimmelen over mørklagte bytak. Noen timer senere fylles denne himmelen av lyssporer og jagerfly og Karlovac bombes sønder og sammen. Også toglinjen ødelegges. Hadde jeg sovet samme sted litt senere hadde jeg kanskje blitt truffet av bomberegnet. Dette fotografiet er ikke bare et bilde av meg, en person som sover i en togkupe, men også et bilde av det som kommer til å skje.

Walid Raads lecture-performance I feel a great desire to meet the masses once again ble nylig presentert på Black Box teater i Oslo. Raad er kunstner og kunstteoretiker og er knyttet til Cooper Union i New York. Hans verker inkluderer både video, fotografier og essays i tillegg til såkalte lecture-performance’r (som den jeg skal skrive om her). Raads arbeider er vist over hele verden, blant annet på Documenta 11, Venezia-biennalen, Whitney-biennalen i New York, Ayloulfestivalen i Beirut og en rekke andre festivaler rundt omkring i verden. Walid Raad er også medlem av Arab Image Foundation og er en av grunnleggerne av The Atlas Group.

Utgangspunktet er enkelt: plassert i venstre hjørne av scenen på Black Box, ringet inn av en lyskjegle som stråler ned rett ovenfra, sitter Raad, med Ibook, notatark, et glass vann. Til høyre, omtrent på størrelse med et kinolerret, kan vi følge hans presentasjon, som består av video, fotografier, og forskjellige dokumenter. Han forteller: Da han var på vei hjem til New York i november 2004, etter å ha besøkt familie i Rochester, blir han pågrepet på flyplassen og avhørt i timesvis av lokale politioffiserer og FBI-agenter. Forhøret dreide seg rundt innholdet i Raads bagasje: en rekke fotografier, forskjellige egenproduserte tekster, bøker og videofilmer. Materialet vekker sterk mistenksomhet hos forhørerne; bagasjen inneholder selvportretter i forskjellige stiler, noen er til og med tatt mot bakgrunnen av offisielle bygninger. Agentene finner også dokumentasjon av terrorhandlinger og masse bankutskrifter. Raad blir selv overrasket over innholdet og innser at de kan danne brikkene i en fortelling om ham som er problematisk for en utenforstående betrakter. Flere fortellinger spinnes om Raad, alle med utgangspunkt i bagasjen hans, fortellinger som presenteres for oss, publikum, av Raad selv. Han mistenkes, antydes det, blant annet, for å være terrorist og spion. Men når Raad forklarer at han er kunstner presenterer han en fortelling som tilfredsstiller forhørerne. Han er uskyldig og kan reise hjem. Agentene og Raad har funnet en fortelling de kan enes om og som forklarerer sammenhengende mellom innholdet i bagasjen.

Men alle er ikke like heldige. Flettet inn i fortellingene om seg selv, presenterer Raad tilsvarende historier som har en mindre lykkelig slutt. Khaled el-Masri er et eksempel. I 2003 ble han kidnappet av makedonsk politi og transportert til Afghanistan hvor han ble dopet ned, torturert og forhørt av amerikanske etterretningsoffiserer. Deretter ble han overlevert til tyske myndigheter, som, på sin side, mente el-Masri hadde diktet opp historien. De tyske immigrasjonsmyndighetene og Masri ble ikke enige om noen historie. Han blir ærklært skyldig. Raads eksempler på statlig kidnapping er mange og han presenterer en rekke teorier om alternative allianser mellom statsansatte og private aktører som bedriver slik organisert kidnapping. Konspirasjonsteoriene er intrikate, men tillitvekkende og nøkternt presentert. Jeg er ganske sikker på at de fleste tilhørerne tror på det han sier. Også undertegnede tror, ihvertfall i begynnelsen, på Raads teorier og dokumenter. Han viser oss forbindelsene mellom flere private selskaper ved å påvise at de har samme styremedlemmer; dette er selskaper som frakter fanger på global basis til baser i randsonen av internasjonal lov. I denne forbindelse berører han naturligvis også Abu Ghraib og Guantanomo.

Virkelighetens fiktive kjerne.

Den internasjonale medieoffentligheten har, noe også Raad poengterer, i stadig større grad hatt fokus på korrupte stater og omgåelse av menneskerettigheter og internasjonalt lovverk for behandling av fanger – ikke minst Genevekonvensjonen. Betrakter vi Raads ”foredrag” fra dette perspektivet kunne det, innholdsmessig, vært en fengslende dokumentar a la fakta på laurdag. Men det er det flere andre elementer som spiller inn og kompliserer det dokumentariske formatet. For Raads verk har flere genremessige tilknytninger som det presenterte budskapet vanskelig kan betraktes uavhengig av.

I feel a great desire to meet the masses once again befinner seg i grenseområdet mellom kunst, aksjonisme, forelesning, bekjennelse (eller biografisk notat), essay, forskning og teater. Altså et tilsynelatende virvar av tilknytningspunkter. Men mengden av mulige og faktiske rammer for verket bygger faktisk opp under det som blir sagt og nyanserer måten det blir sagt på, snarere enn å tære opp utsagnet. At fremførelsen er vellykket skyldes riktignok ikke, skal det vise seg, at tilskueren oppnår sikkerhet og overbevisning om Raads lecture-performance og dens påstander, men en stadig økende forvirring. Men det er det jeg vil kalle en systematisk forvirring det er snakk om her; en målrettet og konsistent bruk av det uavklarte. Usikkerheten rundt verkets plassering, eller hvorvidt det i det hele tatt skal ”plasseres”, skaper et genremessig og definisjonsmessig vakuum som intensiverer tilskuerens oppmerksomhet. De flytende grensene i verket springer direkte ut fra Raads Atlas Group og Arab Image Foundation. Begge disse stiftelsene har en kjerne av fiksjon. Om det bare er Raad som står bak disse stiftelsene, eller om det er flere involvert, er uklart (bak Arab Image foundation står det riktignok ganske sikkert flere).

Datoen for stiftelsen av Atlas group varierer, og autentisiteten til det dokumentariske materialet som gruppen baserer seg på, er i mange tilfeller vanskelig, om ikke umulig, å fastslå. Men dette er en del av poenget og et element i Raads strategi, eller fortellerteknikk. Som han sa under en forelesning på Kunstakademiets Åpent forum et par dager før jeg så forestillingen, er Atlas Group både et avsluttet og uavsluttet kapittel. ”Prosjektet ble avsluttet i 2004”, fortalte han oss, ”og om jeg produserer flere elementer som faller inn under dets rammer vil de dateres til 2004 eller tidligere”. Under samme forelesning ga han også sterkt inntrykk av å ha diktet opp, helt eller delvis, personer som han i løpet av Atlas Groups virketid har vært involvert med. For eksempel den sentrale Fadl Fakhouri, som presenteres som den fremste historiker på området libanesisk krigshistorie, ser ut til å være en rent fiktiv person. Likevel er det mye av materialet Raad jobber med som åpenbart ikke er fiktivt. Hans interesse for bilbomber har for eksempel resultert i en rekke videoopptak og fotografier som er høyst virkelige.

Historier vi er enige om

Hvorfor denne bevisste fordreiningen av skillet mellom estetiske sjangre, virkelighet og fiksjon? Kikker vi nærmere på I feel a great desire to meet the masses once again blir det tydelig at både den private og den kollektive historie presenteres innenfor denne rammen. Det viser seg også at den individuelle erfaringen, i dette tilfelle Walid Raads, og den kollektive historien, om ikke veves sammen, så i hvert fall møtes, på flere punkter. Parallelt med fortellingen om Raads anholdelse forteller han som nevnt også historier om andre i tilsvarende situasjoner. Flettet inn i denne doble fortellingslinjen finnes også fragmenter av en mer omfattende Raad-biografi som, på tilsvarende måte som anholdelses-situasjonen, installeres i historien om hans hjemland, Libanon.

Raads lecture-performance befinner seg dermed mellom fiksjon og fakta, mellom konstruksjon og umiddelbarhet. Men først og fremst er I feel a great desire to meet the masses once again et møte, eller en brytning, mellom subjektiv og kollektiv erfaring, og en tematisering av hvordan fortiden arkiveres. Raads individuelle fortellinger finner, gjennom en serie av private fotografier og dokumenter, feste i de offisielle fortellingene. Hans egen anholdelse justeres inn i en kollektiv fortelling om statlige intervensjoner mot privatlivets fred, og mistenkeliggjøringen av det som stikker seg ut fra ”mainstream” bagasjeinnhold, utseende, yrke og livspraksis. Den kollektive fortellingen underbygges så, møysommelig, av et konspiratorisk nettverk av beviser for korrupsjon og brudd på menneskerettigheter. Også det presenteres multimedialt på det store lerretet foran oss, til høyre for Raad.

I hans egen biografi stikker to hendelser seg ut: Da han som barn forlot Libanon på grunn av krigshandlinger, hadde hans familie et lite opphold på Kypros, før turen gikk videre. Under oppholdet tok han et bilde mens han lekte med kameraet sitt; ”han var fascinert av sitt nye kamera”, som han sier. Senere, nærmere bestemt sommeren 2006, også denne gangen på flukt fra krigshandlinger, foretok han samme reise. Og også denne gangen tok han et bilde. ”Jeg var fascinert av mitt nye, digitale, kamera”, forteller han oss. Om dette faktisk har skjedd er ikke så viktig som det at han gjør oss oppmerksom på to ting: for det første at erindringer knyttes til private assosiasjoner og innfall – fascinasjoner, som gjerne fordreier den offisielle versjonen av begivenhetene, og for det andre at denne dragningen som individet har mot fordreining av fakta, nå er nedfelt i teknologien.

Det dannes en akse fra Raads private bilder, tatt i et øyeblikk av fascinasjon, og hans presentasjon av sin egen anholdelse – og andres. En linje som også går inn i en høyst reell politisk virkelighet. Denne linjen dreier seg om iscenesettelse og at vi aldri kan vite hva som er faktisk; verden er radikalt manipulerbar. Raad trekker en linje fra seg selv, sitt private jeg, gjennom Libanons historie, terrorisme, urettmessige arrestasjoner og korrupsjon, som leveres i et åpent, teatralt, multimedialt rom hvor fiksjonen og løgnen brukes helt bevisst. Sentralt plassert i denne situasjonen står spørsmålet: Er ikke fiksjonen og iscenesettelsen, under visse betingelser, mer virkelighetsnær enn den såkalte autoriserte eller offisielle versjonen av begivenheten? Den ”man er enig om”?

Så vidt kan man huske.

Jeg må igjen tenke på Raads arrestasjon. Under forhøret ble det jo, som sagt, presentert flere fortellinger med utgangspunkt i hans bagasje. Likevel er det med fortellingen om Raad som kunstner at konsensus oppstår og at han slipper å bli svar skyldig. Mot slutten av I feel a great desire to meet the masses once again antyder Raad at han at han selv har presentert en tilsvarende historie. For, på sett og vis, er også USA og den generelle mistenkeliggjøringen av arabisk-utseende menn på flyplassen, om det er Raad eller andre ”abductees” det er snakk om, også på tiltalebenken som gjenstand for anklage, som tiltalt for det ”man er enig om”. Her viser Raad at han utfører en gest som er strukturelt lik FBI-agentens. Og vi, publikum, er medsammensvorne, vi spiller rollen som de lokale politimennene gjorde på flyplassen i New York. Vi er enige om en fortelling. Raads ønske om å ”møte massene” har blitt innfridd.

Eller blir den det? Som virus i enigheten ligger fotografiene og de fortellertekniske grepene der som sceneanvisninger for fortellingen vi har blitt enige om, arkivert i vårt minne om forestillingen. Og i møtet mellom estetiske sjangre oppstår et vakuum hvor tilskueren selv må trekke slutninger. Er det kunst? Teater? Hva er forholdet mellom fakta og fiksjon?

Det er morgen 14. november 2006 og jeg skal snart levere denne teksten fra meg. Jeg tar frem bildet av meg selv som sover igjen, skanner det inn på PC’en og henter det opp i photoshop. Møysommelig legger jeg inn lyssporer og et bombebluss i vinduet utenfor kupeen hvor jeg sover. I like to remember things my own way.

1.Denne dialogsekvensen er hentet fra en samtale hvor en politibetjent stiller spørsmål til hovedpersonen Fred om bruken av videokameraer i Lost Highway (David Lynch, 1996). Rett før denne replikkvekslingen har Fred (Bill Pullmann) og kona Renee (Patricia Arquette) mottatt flere videotaper av deres eget hjem (derfor politibetjentens tilstedeværelse). Ingen av dem vet hvem som har filmet dem og vi får aldri noe skikkelig svar på hvem som står bak kameraet. Rett etterpå blir Renee drept, muligens av Fred (men dette blir aldri helt oppklart).

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!