Espen Kjelling, Sara Rehnlund, Silja Leifsdottir, Simen Engen Larsen

Kritikk 05.09.08

Hjem, hjem langt mot nord – en klassetur til Nord-Norge

Dead End Kids, Feil forlag, 2008

I dissonansen mellom det Nordland som kunstnerne reiste fra, og det Nordland der folk ble boende finnes det en spennende tematikk, som prosjektet i liten grad berører.


Dette er en anmeldelse av en grå boks, med silketrykk av krasjende biler utenpå. Boksen heter Dead End Kids. Inni den ligger diverse greier, postkort, fotografier, bøker og en CD. Kunstnerne bak er født mellom 1980 og -85, og de er uten unntak utdannet fra solide, statlige kunstutdanningsinstitusjoner. Kunsten i boksen er tilsynelatende uten noen rød tråd. Men det ligger en føring bak prosjektet som må puttes inn i regnestykket. Alle verkene er nemlig laget av unge kunstnere som har hatt oppveksten sin i Nordland, men som ikke bor der lenger. Ut over dette skal rammene ha vært frie og kunstnerne har kunnet bidra med det de følte for.

Videre er boksen egentlig halvparten av et tohodet troll: Det andre hodet var en utstilling på Nordland kultursenter med samme navn, som stod fra 15. til 19. august. Samtidig insisteres det fra kuratorene, Feil forlag, på at boksen er å regne som en ambulerende utstilling i seg selv, et lite galleri man kan kjøpe.

Feil forlag er drevet av Kjersti Solbakken og Andreas Johannesen Delsett, og har tidligere bl.a. gitt ut den nydelige boka Huset i treet og andre tegninger av Matilda Carlid, Hans Borchgrevink Hansen og Bendik Lynghaug. Nå har forlaget lagt et heimstadprosjekt som premiss for utstillingen og boksen. Jeg siterer fra pressemeldingen til prosjektet: «Med utstillingen setter vi søkelyset på en ny generasjon kunstnere fra Nordland. Om disse kunstnerne har noe som helst i et felles utstillingsrom å gjøre gjenstår å se. Om de er velkommen hjem igjen etter at de alle stakk av gjenstår også å se. Og ikke minst gjenstår det å se om en utstilling i Nord-Norge alltid må handle om den Nord-Norske (sic) identiteten og tilhørighet til landsdelen. Er Nord-Norge en dead end i kunsten og i verden forøvrig?»

Jeg har forsøkt å finne svar på disse problemstillingene. For ordens skyld har jeg nummerert dem:

Nordlands trompet

Problemstilling # 1: «Om disse kunstnerne har noe som helst i et felles utstillingsrom å gjøre gjenstår å se.»

Fra Anders Valdes prosjekt Den amerikanske ambassade.

Hva skal jeg si? Problemet med boksen er at den spriker. Kunstnerne kommer fra samme sted, og de har alle flyttet derifra. Dette merkes knapt i boksen. Det er fine ting her, for all del. Her er en flott bok om kometer av Simen Engen Larsen, det er smukke fotografier av Silja Leifsdottir, og Espen Kjelling bidrar med fire fine fotografier, to av dem fra en serie han kaller norske landskap. På forsiden av boksen er det en fin bilkrasj av Kjersti Solbakken. Det er også med et morsomt hefte med stensiler av en illustrert reportasje fra den amerikanske ambassaden i Oslo fra 1959.

Men hva har kometer, bilkrasj og den amerikanske ambassaden med en nordnorsk bakgrunn å gjøre? Generelt kan man si at det meste av boksens innhold kunne vært brukt i hvilken som helst annen sammenheng. Det er så vidt jeg kan se bare to verk i boksen som spiller på kjente myter om nordnorsk natur og kultur.

Det ene er laget av Lars Myrvoll, norsk støymiljøs peneste mann. I lydverket Void/Ledge, altså tomrom/(fjell)hylle er spenningspunktet et mulig fall fra en fjellhylle. I hvert fall tolker jeg stykket slik. Vi hører abstrakte lyder som fremkaller illusjonen av blåseinstrumenter (Nordlands trompet?), vind, båthorn, tåkelurer etc. Og over det hele høres frekvenser som minner om lydene som kommer fra en gammel TV der man har tatt ut antenna og skrudd av lyden. Det er vakkert, og romantisk, lydbildet er bygget av clustere og klanger preget av salt havvind og utsikt. Han har hørt sin Nordheim, ingen tvil om det.

Flytende identitet

Kristin Holand har med Lavtrykk tatt fotografier jeg vil anta er fra Nordland (fjell, fugl og byggmesterfunkis) og kombinert disse med en badende kvinne, med møbler flytende omkring seg. Forvirrende greier, men de sier en hel del om identitetsproblematikken som boksen sliter med: Her flyter jeg og mine møbler rundt mellom husan og fjellan i Nordland og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Kanskje grunnen er at kunstnerne ikke har en så veldig sterk nordnorsk identitet i utgangspunktet?

I disse rommene er jeg en uovervinnellig interiørarkitekt, er en bok av Maria Lyngstad Willassen med vakre barndomsfortellinger og refleksjoner rundt hvordan et barn oppfatter virkeligheten, og hvordan barnets persepsjonsfiltre er med på å forme våre minner av barndommen. Men minnene sier mer om tiden enn om rommet hun vokste opp i, mer om generelle barndomserfaringer enn geografi eller lokal tilhørighet.
Boken åpner med følgende vakre tekst:

Stedet har allerede peila seg inn på deg.
Som hadde det varmesensorer
nærmer det seg lydløst
ligner et sjørøverskip
ut av stjernetåka.
Det aker seg innunder deg,
blir en landingsplattform,
henter deg ned
som ei steikepanne.
Her skal du bo.
Du har en massetetthet, ei kroppsvekt.
Her er ei lukt, der er en strøm av lyder.
Ta gjerne notater underveis.

Lyngstad Willassens notater er fra en barndom ikke ulik tusenvis av andre barndommer. Ingenting er gjort for å stedfeste tekstene. Stedet er bare landingsplattformen du landet på. Plasseringen er ikke et resultat av generasjoner av familie. Fortellerstemmen er en person som tilfeldigvis er der, og ikke fokusert på sine røtter.

Middelklassebarn

Et av Espen Kjellings fotografier på kartong Struts fra serien Norske landskap.

Nøkkelen til å forstå Dead End Kids finner vi i teksten Kunsten, kidsa og hvordan i all verden havna vi her, skrevet av Ragnfrid Trohaug. Teksten er som et følgebrev å regne, der det ligger i boksen, og er skrevet av ei som har flyttet fra Nordland for å bli forfatter, og senere forlagsansatt. Det vedlagte brevet er det nærmeste en kommer en kuratorbeskrivelse av prosjektet, og er gitt tre sider med plass.

I teksten påpeker Trohaug det faktum at mange kunstnere på hennes alder og yngre har en ting felles: De er akademikerbarn, og gjerne barn av førstegenerasjons middelklasse, produkter av klassereisekullene på 1968, -70 og -80-tallet.

Der foreldregenerasjonen måtte kjempe seg til utdannelse var det i følge Trohaug «for min generasjon (…) en selvfølgelighet å ta høyere utdanning, lese bøker og spare til det første litografiet etter konfirmasjonen.» «Vi var neste generasjon, andre generasjon med universitetsutdanning, boklig lærdom, kunst på veggene (…)».

Til kunstnerne hun her deler boks med skriver hun: «(D)et er vel det dere er: middelklassekids, lærerunger, forskerbarn, som har overskuddet til å gi dere kunsten i vold, noe dere sikkert har flytta ut for å gjøre.» I følge Andreas Johannesen Delsett i Feil forlag så stemmer Trohaugs antagelse: Kunstnerne i Dead End Kids er barn av psykiatere, økonomer, sosionomer etc. Godt utdannede medlemmer av middelklassen.

Nå er det jo slik at de fleste i vår generasjon (jeg er født midt i mellom Torhaug og den eldste av kunstnerne) ikke kommer fra middelklassen, selv om kanskje et flertall av unge kunstnere gjør det. Hvis man ser generasjonen under ett, kommer de færreste fra hjem med Ivar-hylla full av filosofibøker, kunsthistorieverk og diktsamlinger. De fleste av oss har ikke hatt grafikk på veggene, vi har vokst opp med romantiske naturlandskaper i symmetri over skinnsofaen. Det Trohaug kaller en generasjon, er et mindretall av en generasjon. Hun snakker om barna av den nye kulturelle overklassen, det store mellomlaget som klassereisene skapte på 1970-tallet.

Dette viser altså at prosjektet har en tredje grunnstein, i tillegg til at kunstnerne er fra Nordland og at de er unge kommer alle fra middelklassehjem. Og her kommer det inn spennende konfliktlinjer, særlig i form av språk, identitet og oppfattning av hjemstedet, som kunne ha blitt tatt bedre tak i i Dead End Kids.

Klassereise

Karin Sveen tar i sin fremragende bok Klassereise opp det sviket det blir oppfattet som, hvis man flytter fra arbeiderklassen i bygdene. Normen er å bli. Om man likevel drar er den klassereisende redd for å bli avslørt, og redd for fallitt som følge av sitt livsvalg. Den evige hjemløsheten, der man ikke lenger passer inn der man kom fra, men uten å finne seg til rette på det nye stedet, er en av de klassereisendes store smerter.

Kommer man derimot fra et hjem med høy kulturell kapital er ikke redselen like fremtredende. Hvis man blir født inn i et hjem med reflekterende konversasjon mellom grafikk og Ivarhyller, får man i følge klassereiseteoriene en helt annen form for trygghet enn et arbeiderklassebarn har.

Fortelling og makt

Omslaget på Simen Engen Larsens hefte Komet.

Noe av poenget med prosjektet var å samle de unge kunstnerne som hadde flyttet, for å tematisere dette. Men disse ungdommenes flytting fra hjemstedet virker altså betraktelig lettere enn det deres foreldregenerasjons reise hjemmefra var. Spenningen ligger dermed ikke i at de flyttet, for det var det nærmest lagt opp til. I stedet kunne spenningen ligget i relasjonen mellom de som flyttet og de som ble igjen. Spenningen mellom The Dead End Kids som kommer tilbake på en snarvisitt og den lokale kulturen som nærmest limer folk fast til hjemstedet.

Sporen til en slik kultur ligger gjerne i muntlige omgangsformer. Karin Sveen viser hvordan det dannede mennesket, mennesket med utdannelse, konverserer. De abstraherer temaer, lufter dem elegant rundt middagsbordet, i en ledig samtale der samtalen i seg selv er målet.

Arbeiderklassen derimot snakker for å befeste sosial status, for å bekrefte sin tilhørighet, og for å fortelle seg inn i en tradisjon eller en kultur av likesinnede. Men like viktig snakker de seg inn i et sted, og inn i en tradisjon og en familiebakgrunn.

For å spissformulere det: En akademikerfamilie vil gjerne diskutere for og mot, eller rundt politiske eller kulturelle spørsmål til gjensidig opplysning og forlystelse. En klassisk arbeiderklassesamtale om de samme temaene vil ha som mål å bekrefte at det finnes en elite, at vi er undertrykte, at de som styrer gjør som de vil og at vi må holde sammen mot makta og de fisefine kulturfolka. Denne solidaritets- og avmaktsfortellingen fortelles gjerne inn i en sammenhengende rekke av generasjoner bakover, og inn i lokal historie. Når man flytter vekk fra hjemstedet så flytter man også bort fra disse felles fortellingene, og man svikter fellesskapet.

Sted og rom

Problemstilling # 2: «Om de er velkommen hjem igjen etter at de alle stakk av gjenstår også å se.»

]Her er et interessant klasseperspektiv som kunne ha blitt tematisert. Hvordan man oppfatter stedet henger sammen med horisonten man betrakter det med. Vi kommer her inn på det antropolog og arkeolog Christopher Tilley påpeker som et skille mellom sted og rom. Stedet er den fysisk, geografisk plasserte størrelsen, mens ulik bruk lager ulike meningshorisonter, noe som former ulike rom.

Om man blir oppdratt inn i et rom der den geografiske plasseringen til rommet nærmest er en predestinert gudegave, der man skal se seg selv som rotfestet til stedet, tradisjonen og kulturen, så er det lettere å hevde myter som skaper en følelse av kontinuitet. Myter der man forteller seg inn i gamle fortellinger fra stedet, og omtaler folk ut fra klisjeer og stereotype fremstillinger av hvordan folk herfra skal være. Myter til å forme identitet og samhørighet gjennom.

Om man derimot har vært borte fra stedet, og valgt å flytte tilbake, og gjennom klassereisen også fått et videre perspektiv på stedet gjennom utdannelse og dannelse, virker ikke fortellingene om kontinuitet og samhold bare unødvendige, de blir feil.

Om man har vært på en klassereise, og endt opp med at siste holdeplass mer eller mindre tilfeldig ble et sted langs Nordlandsbanen så føles det kanskje viktigere å vise til bruddet en gjennomførte, enn til kontinuiteten.

Møtet som uteble

Detalje fra Sara Rehnlunds brett-ut folder.

Resultatet blir at barna av de klassereisende heller ikke forholder seg i noen særlig grad til mytene som bekrefter at de er fra Nordland. De har sluppet å fortelle seg inn i klisjeene. Trohaug beskriver det slik: «(V)i (har) ikke befatta oss så mye med det nordnorske, identiteten, mytene, bruddet, med mytene. Det nordnorske har bare vært en del av oss, som en arm, en fot, en lunge (…).»

Tvert i mot har den tradisjonelle fremstillingen av nordlendingen vært noe kunstnerne bak Dead End Kids ikke nødvendigvis har kjent seg igjen i, noe Trohaug også bekrefter i sin tekst: De hadde «følelsen av å vokse opp et sted som holdt frem et identitetsspeil som vi ikke kjente oss igjen i (…)»

Men denne dissonansen mellom den forventede, klisjepregede nordnorske kulturen og de unge kunstnerne preger boksen i liten grad. Og det eneste tilfellet av tematisering rundt det at kunstnerne har en annen klassebakgrunn, og en annen stedsidentitet enn nordlendinger flest, er Espen Kjellings foto Restricted View. På fotografiet har en person fått veltet bøker fra en IKEA-bokhylle, sprengt av kunstbøker, over seg. Mannen er nærmest blitt blindet av å ha fått lesset over seg all denne boklige lærdommen.

Som nevnt var det nok større grad av alvor for foreldregenerasjonen til kunstnerne, enn det var for Dead End Kids selv. Prosjektet kunne ha funka som spennende relasjonell kunst, der møtet mellom de som dro, og de som ble, mellom to forskjellige erfaringer av samme sted, og to kulturer møttes. I arbeidet rundt utstillingen, rundt skapingen av kunsten og oppsett av paratekster etc. kunne det oppstått spennende møter mellom disse unge kunstnerne og et publikum bestående av de som hadde blitt igjen.

Kunsten til folket

Kristin Holands collage Lavtrykk.)

Boksen er ikke relasjonell. Det er ingen ting i den som åpner for bidrag, eller samarbeid, eller samtaler med de som ble igjen. Det blir heller ikke tematisert at kunstnerne ikke snakker samme språk som de som ble igjen. Og antageligvis heller ikke har vokst opp i samme rom som dem.

Og selv om utstillingen nok åpnet for noen møter mellom kunstnerne og publikum, blant annet skal Kristin Holands performanceversjon av før nevnte Lavtrykk ha omhandlet det lokale været, kunne nok dette vært gjort langt mer effektivt og målrettet. I stedet gikk Delsett ut i en lokal nettavis og sa følgende: «Vi ønsker å vise ”kidsa” her i Nord-Norge at det finnes kunst som ikke nødvendigvis er akrylmalerier av Børvasstindene.» I dette ligger det som må kunne sies å være en misjonering overfor unge folk som kommer fra hjem som ikke har velfylte bokhyller og grafikk på veggene.

Dette er også helt i tråd med Feil forlags formålsparagraf: «Feil forlag arbeider med å gi rom til ung kunst. Rom som utfordrer kunstneren og som samtidig gjør arbeidet tilgjengelig på en annen måte, i en annen kontekst enn der den normalt vises – vi slår et slag for kunsten til folket. Vi vil IKEA-kunsten til livs, eller i hvert fall tilby et alternativ. Det handler om å gjøre den kunsten som vi helt enkelt vil at folk skal se, tilgjengelig på premisser som er gode for folk.»

Formålet har dermed fra utgangspunktet av vært å nå folkedypet. Men samtidig er ikke utstillingen seg bevisst at kunsten den viser er fra en annen tradisjon enn den de opererer med i folkedypet, og at det Nordland kunstnerne kommer fra, er et annet Nordland enn det folkedypet har vokst opp i. I dissonansen mellom de to ulike rommene kunne spennende relasjoner ha blitt knyttet. Men relasjonell kunst fordrer relasjoner. Relasjoner fordrer dialog.

Børvasstindan

Problemstilling # 3: «Og ikke minst gjenstår det å se om en utstilling i Nord-Norge alltid må handle om den Nord-Norske (sic) identiteten og tilhørighet til landsdelen.»

Fra Silja Leifsdottir’s hefte it’s easier to let go if you forget about gravity.

En skulle tro at mye av poenget med en utstilling der mennesker med felles bakgrunn stiller ut samtidig ville være å bevisst jakte etter felles estetiske eller filosofiske prosjekter. I dette tilfellet kunne disse felles holdepunktene ha vært ung alder, nordnorsk geografisk bakgrunn, og kulturelle klasseforskjeller i forhold til hjemstedet.

Slik var det stort sett altså ikke, med gode unntak for Myrvold og Holand. En grunn til dette kan være den allerede nevnte mangelen på identitetsfølelse med det tradisjonelt nordnorske. Videre har en mindre stedfast identitetsfølelse åpnet for at hjemstedet er noe en kan forlate både ved flytting og i kunsten.

Trohaug formulerer det slik: «For der kunsten der jeg vokste opp hadde en sterk lokalforankring og fokus, har jeg sjøl, i likhet med dere kidsa, sett det som naturlig å dra andre erfaringer enn bare det lokale inn i kunsten.» Slik snakker et barn av et hjem med kunstbøker, og med foreldre som har sett verden.

Børvasstindene, som Delsett refererte til i intervjuet i lokalavisa som noe som ikke ville vises på utstillingen er et yndet motiv på lokal kunst i Nordland. Den umiddelbare kommentaren i kommentarfeltet under intervjuet i lokalavisa, fra en som kalte seg Loliz, var «Hva er galt med akrylmalinger av Børvasstindan?», en ventet reaksjon.

Det Delsett kanskje ikke tenkte over var at mange av de som har bilder av Børvasstindene og tilsvarende på veggen liker bildene. Og at malerier av lokale naturperler ikke males for å symbolisere noe annet enn motivet. De males ikke for å utforske naturmotivene på nye måter, eller for å sette tradisjonen inn i en ny kontekst. De males som en fortsettelse av samtalene om solidaritet, tradisjoner og tilhørighet.

Dead End Kids ønsker derimot ikke å ta del i disse samtalene, eller er ikke klar over dem. Generasjonen til Dead End Kids kjenner seg ikke igjen i den nordnorske identiteten de føler seg påtvunget, om en skal tro Trohaug. Men denne identiteten de aldri har følt seg bekvem med er identiteten til mange av de fastboende.

Så for å være flåsete kan man si at mangelen på Børvasstindan, og mangelen på bevissthet rundt klasseforskjellene gjør at det ikke fungerer som et relasjonelt prosjekt rettet mot folket, fordi relasjonen rett og slett ikke oppstår. Prosjektet slik det er nå, handler mer om å være ung kunststudent fra god familie, enn om å være Nordlending.

Dead end eller ikke?

Problemstilling # 4: «Er Nord-Norge en dead end i kunsten og i verden forøvrig?»

Man kan være fristet å snu denne problemstillingen på hodet: Møtte de unge kunstnerne en dead end i Nord-Norge?

Kjersti Solbakkens coverbilde på «Dead end kids».

I følge Dagbladets sak om utstillingen, 22. august i år spurte Lokal-TV om kunstnerne med utstillingen ville melde i fra om at de flyttet hjem igjen. Til det svarte Andreas Johannesen Delsett: «Hele konseptet med det fastboende mennesket er egentlig en diskurs vi ikke ønsker å forholde oss til». Med den setningen fikk han effektivt revet bort hele grunnlaget for utstillingen.

For hvis hjemstedet bare er et sted man tilfeldigvis havnet, en landingsplattform, hvis hjemstedskulturen er noe man unngår å ta stilling til, hvis målet er å forandre de bofastes smak, og hvis hele konseptet med de astboende mennesker er noe man ikke ønsker å forholde seg til, så legger utstillingen opp til totalt kommunikasjonsbrudd med folket de ønsker å nå, og med premissene for prosjektet. Prosjektet blir rett og slett stående i en dead end.

Når det er sagt så vil jeg allikevel anbefale alle å kjøpe boksen. Du får et par gode bøker, noen fine postkort og fotografier, og en veldig bra CD for en slikk og ingenting. Så er det bare å vente spent på neste forsøk på feil fra Feil forlag.

  1. Innlegg fra Bjørn Hatterud

    Beklager feilen. Så fort Ketil er tilbake i redaktørstolen etter helga skal ting rettes. Takk for at du sa i fra.

  2. Innlegg fra Maria Lyngstad Willassen

    Jeg ønsker meg en korrekturlesning! Hilsen mildt feilsitert.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!