Sculpture Club

Anna Daniell

Podium, Oslo
5. mai - 14. mai 2017
Kritikk 10.05.17

Henger med skulpturer

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. Foto: Podium.

Jeg var ikke på åpningen av Anna Daniells Sculpture Club på Podium, da det ble spilt fra en spilleliste der låtene var dedikert til hver og en av utstillingens omlag 30 skulpturer, men jeg forestiller meg at det må ha sett ut som om gjester og kunstverk minglet og underholdt hverandre. Det er nesten umulig å la være å besjele Daniells skulpturer, som er så inviterende antropomorfe at det grenser til det fjollete. De fleste er formet i gips eller porøs lettbetong, og er plassert på sokler eller festet til stylteaktige stendere, eller står som totempåler av stablede amøbiske former. Flere ser ut til å balansere på tærne på soklene, andre ligger henslengt i fluktstoler, og det henger badehåndklær nonsjalant rundt omkring, som om noen av skulpturene har stukket innom på vei til stranden.

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. Foto: Podium.

På Daniells avgangsutstilling i fjor inviterte hun folk til å tilbringe tid med skulpturene utenfor åpningstiden. Også på Podium kommer utvalgte gjester for å «kommunisere» med skulpturene, men denne gang er omgangen også åpen for det øvrige publikum. Er det da skulpturene som underholder publikum, eller publikum som underholder dem? Ray Hegelbach tilbrakte lørdagen med å «portrettere» skulpturene, dagen etter ble de «konversert» av Nora Joung. Mot midten av måneden kommer Linda Lerseth og Lene Baadsvig Ørmens skulpturer på «besøk», og det hele kulminerer når antropolog og vismann Thomas Hylland Eriksen foredrar for skulpturene om «hva som skjer i verden».

Sculpture Club er altså i større grad en scene for sosiale sammenkomster, enn en utstilling i tradisjonell forstand, slik disse karikaturene av modernistisk skulptur kunne få en til å tro. Men samtidig er det sammenkomster som innstendig forsøker å sosialisere skulpturene, og som dermed endevender vante forestillinger om kunstens underholdnings- og dannelsesfunksjon. Sculpture Club er proppfull av paradokser, men flere av disse paradoksene er den moderne kunstens egne. For det moderne, post-religiøse mennesket som har sjaltet ut alt som ligner på magi, har kunstrommet vært et reservat der alt er ladet med dypere mening, og der det autonome kunstverket fungerer som et slags kvasi-subjekt som snakker til oss på sitt eget, ordløse språk. Med sin uhøytidelige inderlighet synes Daniells prosjekt på samme tid å undergrave og forsterke kunstobjektets autonomi. Undergrave ettersom verkene er nesten latterlig fortegnede abstrakte skulpturer; forsterke fordi nettopp dette lettbent avvæpnende og klovnete sympatiske ved dem gjør at man faktisk – enten man vil eller ikke – er tilbøyelig til å ta den besjelende omgangen på ramme alvor.

Anna Daniell, Sculpture Club, 2017, Podium. (Ray Hegelbach portretterer skulpturene.) Foto: Podium.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!