Great! I’ve written something stupid… …but I haven't signed a contract with anyone to produce solely wise and perfect works. Selected projects by Geir Haraldseth 2005-2012

Geir Haraldseth

Torpedo
Kritikk 12.11.12

Heller billig og simpel, enn kjøpt og betalt

Geir Haraldseth,Great! I’ve written something stupid… …but I haven’t signed a contract with anyone to produce solely wise and perfect works. Selected projects by Geir Haraldseth 2005-2012, Torpedo Press, 2012. Dokumentasjon fra utstillingen Culture Clash, Bastard, Oslo 2007.

Du skal i alle fall ikke kunne si at du ikke ble advart. Sjelden har vel en tittel vært mer avskrekkende: Great! I’ve written something stupid…… but I haven’t signed a contract with anyone to produce solely wise and perfect works. Selected projects by Geir Haraldseth 2005-2012. Boken, som er skrevet av Geir Haraldseth selv – tidigere skribent for Kunstkritikk og nå leder ved Rogaland Kunstnersenter i Stavanger – består harmløst nok av syv korte tekster og fotodokumentasjon fra diverse utstillinger han har kuratert de siste seks årene. Dette er ikke en bok med mange kunstnernavn, beskrivelser av verk eller analyser av prosjekter. I stedet er Sex and the City, Cindy Sherman og James Franco gjengangere. De utstillingene Haraldseth har kuratert som er med i boken, består først og fremst av samlinger av ulike dokument og reproduksjoner, og er ikke tradisjonelle presentasjoner av originale arbeider.

Essayet «Institutional Context» – skrevet i 2006 som del av en Master-oppgave ved kuratorprogrammet ved Bard College – handler om hvordan store museer tilpasser seg markedskreftene ved å invitere til publikumsvennlige arrangement, som f.eks. konserter med underholdene band. Men denne innlemmelsen av lek og moro formes av restriksjoner, og det å bryte regler er blitt en norm, mener Haraldseth. Det prekære spørsmålet er her, ifølge Haraldseth, hvordan lavkulturen skulle kunne holde på sin subversive kraft. Er det mulig å blande det høye og det lave i museet, uten å bare bekrefte forholdet mellom dem? Når han setter opp slike klare motpoler, er det kanskje en forenkling, men her er altså tekstens originale ”institusjonelle kontekst” kuratorutdanningen ved et universitet, og en kan forestille seg hvilke rammer oppgaven er gitt: «Tydeliggjør din stemme i få ord». I dette sort-hvitt plottet er den såkalte lavkulturen the good guy.

Geir Haraldseth,Great! I’ve written something stupid… …but I haven’t signed a contract with anyone to produce solely wise and perfect works. Selected projects by Geir Haraldseth 2005-2012, Torpedo Press, 2012.

I essayet «Modeling Agency?, Around the Corner» får vi litt biografisk informasjon om skribenten selv. Essayet fungerer som et appendiks til hans biografiske lesning av Cindy Sherman i teksten «What can you do with a Cindy Sherman», en tekst som akkompagnerer Haraldseths utstilling Case Study: Art and Biography. I den utstillingen ble hele Shermans oeuvre forklart med hvilke partnere hun har hatt til ulik tid. I «Modeling Agency…» forteller Haraldseth hvordan Sherman og Nan Goldin var hans forbilder, da han som 16-åring bestemte seg for å bli kunstner. Da han noen år, og en omrokering av karriereplanene, senere så Shermans glatte klovnebilder, reagerte han med motvilje. Det kjentes nesten som om hun hadde sviktet ham, en følelse han sikkert ikke er alene om å ha hatt. Med lyst og forventninger entrer man kunstfeltet, men det kommer gjerne en hel del skuffelser på veien. Kanskje er det en form for eksorsisme Haraldseth bedriver, når han dveler ved disse skuffelsene. Det er i sladderen Haraldseth finner sin løsning: «I struggled until I discovered she was dating Steve Martin,» skriver han. De enfoldige klovnene i bildene var altså forankret både i en personlig fortelling og i den større konteksten av Hollywood. I samme øyeblikk som arbeidene hennes var i ferd med å bli «just another career»,  ble hun selv en stjerne og et mål for rykter, noe som i Haraldseths vurdering, gjør henne interessant igjen. «This is ludicrous and crude. Cheap and tawdry», skriver han. «Just the way I like it.»

Om dette er en hyllest til Sherman, eller en slags revansj, er ikke så viktig. Mer handler det om å dyrke det som muligvis anses som ukorrekt i fint lag. Haraldseths biografiske lesning av disse fotografiene, er en bevisst tarvelig metode. Men hvilke mekanismer er det som gjør dette utdrivende eller undergravende? Når USAs visepresident villig forteller at, jo da, han kjenner til Honey Boo Boo – han har sett glimt av henne på TV-skjermen om bord på Air Force 2 – er dét som populærkulturens simpleste uttrykk blitt redusert til  et middel for å vise hvor hyggelig og bestefarsaktig man er. Men selvfølgelig, kunstverdenen har litt andre regler enn Joe Biden, noe et annet case study i Haraldseths bok er et eksempel på.

Geir Haraldseth, Great! I’ve written something stupid… , Torpedo Press, 2012. Dokumentasjon fra utstillingen Case Study: Art and Biography, Landings, Vestfossen 2009.

Da Art Review nylig publiserte sin liste over de 100 mest mektigste i kunstverdenen, var det mange som kommenterte at tidligere gallerist, nå museumsleder Jeffrey Deitch, ikke lenger var med på listen. Alle syntes å være enige i utelatelsen, og i at dette særlig skyltes én ting: skuespilleren James Franco. At Deitch, som nylig tiltrådt direktør ved Museum of Contemporary Art, Los Angeles, i sin iver etter å popularisere museet, hentet inn skuespilleren, kjekkaskjendisen og kunstneren Franco som kurator for en utstilling, skulle ikke gå ustraffet hen. Som seg hør og bør er  Franco Haraldseths foretrukne objekt. I teksten «General Hospital», oppkalt etter en såpeopera Franco har spilt i, beskriver han hvordan mannen vekker mistro, misnøye og forlegenhet blant kunstinsiderne. I Haraldseths øyne er Franco derimot en skurk av den gode sorten. Det krever teft å bevege seg gjennom kunstfeltet, skriver Haraldseth og Franco gjør så godt han kan. Deitch, derimot, kan vi vel konkludere med at ikke er pinlig på den «riktige» måten, denne gangen. 1-0 til kjendisen.

Teksten «A Feces on Philosophy,» som behandler (eller fordøyer) akkurat dét det høres ut som, er trykket som scannede sider av en utskrift av teksten, med en lesers understrekninger, kommentarer og rettelser inkludert. Det er et grep som passer boken, siden det forsterker det upolerte og enkle uttrykket Haraldseth dyrker. Forfatteren trer igjen frem, men denne gangen som en fiksjonsfigur. Jeg ser ham for meg: sittende missfornøyd ved skjermen. På en plutselig impuls sletter han teksten. Alt som er igjen av den, når boken skal trykkes, er denne utskriften som en veileder har hatt til gjennomgang. Eller kanskje er det bare et metodisk valg, ment å understreke at også denne teksten ble skrevet mens Haraldseth var kuratorstudent. Jeg kunne i grunnen ønsket å få se flere faksimiler, dokumenter og stillbilder i boken generelt. Bildedokumentasjonen av utstillingene er av det ganske tradisjonelle slaget, med installasjonsfoto av tidstypiske utstillingsrom, hvor f.eks. en TV-skjerm er plassert på gulvet eller utskrifter festet rett på veggen. De får boken til å se ganske konvensjonell ut, men det er kanskje bare en lek med et gitt format.

Geir Haraldseth, Great! I’ve written something stupid… , Torpedo Press, 2012. Dokumentasjon fra utstillingen Case Study: Art and Celebrity, Landings, Vestfossen 2011.

En veldig fin ting ved boken er at tekstene blør over i hverandre. En setning ett sted innformerer en setning et helt annet sted, og visse mønstre gjentar seg. En  fotomodells ganglag i høye hæler i én tekst, møter sin like i en tenåring svømmende blant hai i en annen. Ved å inkludere spennet mellom eldre og nyere tekster, kan boken gi inntrykk av at det dreier seg om en kurators dannelsesreise, men det er ikke helt tydelig for meg å se om det finnes noen utviklingslinje. Det som mer karakteriserer forholdet mellom tekstene, er hvor samkjørte de er.

Boken vitner om en skribent og kurator som vet hva han vil, og det er å røske opp i, og fremby, skitet. Det skjer på et holdningsbevisst og tilsynelatende avstumpet, men også sultent vis. Denne innfallsvinkelen er beslektet med praksisen til andre kunstnerinitiativer og kuratorer i Norge vi har sett de siste årene. Eksempler er galleriprosjektet Willy Wonka Inc., kunstnergruppa Institutt for degenerert kunst og, i en inderligere utgave, performancene til D.O.R. Om man skal si noe om hva slags kunst som trolig har informert Haraldseths praksis, må man henvise til et spekter som spenner fra Group Material og Andrea Fraser til Bjarne Melgaard og Francesco Vezzoli. I Great! I’ve written something stupid… trekkes det stygge i det skjønne frem, i et forsøk på å avkle kunstverdenens dens keiserklær. Boken beskriver hvordan lav- og populærkultur har mistet evnen til å være subversiv i kunsten, men den forsøker også å restituere denne muligheten, som om den ligger gjemt inne i dritten. «I think Nicolás would enjoy it,» står det skrevet med håndskrift på siste blad i teksten «A Feces on Philosophy». Det er bokens siste ord. Med valg av boktittel og sluttord, byr boken på en ublu vurdering av seg selv. Å kalle sin egen tekst stupid, er falsk beskjedenhet (igjen, bevisst simpelt). Kommentaren «I think Nicolás would enjoy it,» er hakket mindre kjølig, med sin antydning om at det også er greit om man bare bruker tøvet til litt atspredelse – selv om det kanskje kun er en viss Nicolás som virkelig morer seg.

 

 

 

 

 

 

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!