I like the work

Gardar Eide Einarsson, Marius Engh, Matias Faldbakken

Standard (Oslo), Oslo
8. januar - 6. februar 2010
Kritikk 11.01.10

Gullrekka

Standard (OSLO) har samlet «gullrekka» – Einarsson, Engh, Faldbakken – under årets første utstilling, som også markerer galleriets fem års-jubileum. Utstilingen er en oppladning til vårens rekke med soloshow med selvsamme kunstnere. De tre kunstnerne har også, eller skal ha, større soloutstillinger andre steder i løpet av året. Så det er suksessrike og tildels kritiserte menn, det her, som under merkelappen «nykonseptualister» i snart ti år har dominert kunstnorge og vært viktige figurer for en yngre generasjon av kunstnere.


Det er tre verker on display i denne utstillingen, et fra hver av kunstnerne. Det hele virker umiddelbart alt annet enn feststemt: høymodernistiske flater, et minimalistisk objekt i børstet stål, og begynnelsen på en ny serie med forvansket tekst, ikke ulikt de lerretene med tape vi kunne oppleve i Faldbakkens utstilling på Museet for samtidskunst i fjor. Triumviratet demonstrerer, kan det virke som, mot emokonseptualister og kaoskonseptualister: her er det kjemisk fritt for følelser og dekadente positurer.

Enghs verk, A dogs name, er en remake av en rampe som på et ikke nærmere navngitt sted i Oslo ble montert for å unngå at biler ripet opp veggen i innkjørselen. Dette resulterte imidlertid at det var bilene som fikk riper og ikke veggen. Klossen eliminerte altså ikke problemet men forflyttet objektet for ripedannelse. Gardar Eide Einarssons Stainless steel (Fine) II lar seg ikke bare lese som abstraksjon men som en ren etterligning av en ståloverflate, altså en svært konkret gjengivelse. Faldbakkens Untitled (Garbage bag # 1), referer, i likhet med Einarssons verk, til modernistisk abstraksjon, for eksempel Ad Reinhardt, en av Faldbakkens favoritter. Men dette verket er på en selvforklarende måte også lesbart som noe ytterst konkret: en søppelpose med tusjskrift.

Marius Engh, A Dog’s Name, 2010

Som objekter plassert i grenselandet mellom konkrete, hverdagslige, flater og modernistisk abstraksjon kommenterer og leker Einarsson, Engh, Faldbakken seg med vår hang til å lese kunstobjektet som en gåte eller kode som skal knekkes. Faldbakkens akronymer, respektivt NTF og NTNF, speiler dette begjæret med tørr humor: som om objektets betydning eller verdi ligger gjemt i avkodningen av bokstavene skrevet på søppelposen. NTF kunne ha stått for alt fra Norsk Transportarbeiderforbund til Norsk Tannlegeforening, men noe svar får vi ikke i denne utstillingen.

Selv om utstillingen virker tørr og hard ved første øyekast er det en gjennomgående humoristisk tone her. Pressemeldingen er rett og slett en parodi på de manual-aktige og intrikate pressemeldingene Standard er blitt så kjent for. Sitatene som stammer fra T. S. Eliot sier – to ganger! – at man ikke kan tilføye noe til verk som er gode. Dette er morsomt, bare les selv.

Om noe skulle kritiseres her er det nok det inneforståtte vink til tilskueren angående både galleriets historie og forholdet mellom de såkalte nykonseptuelle kunstnerene. Det mest håndgripelige ved utstillingen, det man kan gripe til ved vurdering, er dette: Einarssons poengtering av at forholdet mellom det abstrakte og det konkrete er ikke spesielt givende men tvert imot relativt banalt, og Faldbakkens arbeid viser nok en gang hvor langt man kan presse mytene om det verdifulle og gåtefulle som kategorier innenfor samtidskunsten uten at de sprekker (noe jeg tviler på om noensinne vil skje). Enghs verk er mer substansielt i sin insistering på forflytning av skade. Det er fristende å lese verket som selve nøkkelen til denne miniutstillingen. Uansett er det et fast holdepunkt slik det byr seg frem som en sammensatt, men gripbar tankefigur.

Spørsmålet er hvem som kommer til skade. Er det galleriet og dets verk/kunstnere, eller er det den besøkende, som skrubber seg opp? Kunstobjektets finish forteller at det allerede har fått sine merker. Kunstnerne har jo vært utsatt for en del angrep og utstillingen poengterer den konstruerte gåten som en maskin i kunstens magiske regi, så Standard ber jo om (mer) bråk. Om man påpeker dette vil man kanskje skrubbe seg opp på de symbolske elementene her: kunstnernes og galleriets status. Men om både kritikeren og kunstnerne står igjen forslåtte og en smule fortumlet har i hvert fall et viktig arbeid begynt.

Ingressbilde (fra høyre til venstre): Marius Engh: A Dog’s Name, Gardar Eide Einarsson: Stainless Steel (Fine) II, Matias Faldbakken: Untitled (Garbage Bag 01).

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!