Felix Gonzalez-Torres, Goksøyr & Martens, Tracey Emin

La Biennale di Venezia, Venezia
Kritikk 12.06.07

Gode enkeltverk

Med en dørgende varme og en luftfuktighet så høy at man formelig kunne tappe vann rett fra løse lufta rullet pressevisningen av årets Veneziabiennale igang forrige torsdag. Biennalen, som denne gang kurateres av Robert Storr, preges av et ønske om å si noe politisk.

Men dette ønsket kommer, får jeg inntrykk av, ikke fra en undertrykt vilje, en ubøyelig trang, men fra en sedat hang til å please the crowd. Ikke ulikt budskapet påskrevet Goksøyr & Martens billboard-bidrag til den nordiske paviljongen artikulerer biennalen, som helhet, at “det ville vært fint å si noe politisk, noe viktig.” Likevel er det altså dårlig med politisk punch: vi befinner oss for det meste innenfor det politisk korrekte, det tekkeliges, tak. Dette kan godt betraktes som en tilbakeholdenhet, eller endog feighet, en holdning som forøvrig også kommer til uttrykk i de største paviljongenes bidrag. England stiller med bekjennelsesfetisjisten Tracey Emin, Tyskland med søpppelforskjønneren Isa Genzken, Frankrike med den sobre litteraten Sophie Calle og USA med queer-relasjonalisten Felix Gonzales-Torres. I overkant safe valg vil mange mene, og undertegnede er absolutt ikke uenig i denne kritikken, tvertimot, og som hungrig biennaletråler kan man undres over hvorfor ikke yngre, mindre etablerte, kunstnere får slippe til. Men setter vi sutringen til side leverer Calle og Genzken likevel minneverdige verk (Emin, derimot, er slapp i år. Ikke klarer hun å holde fingeren unna neonrør heller. Når får kunstnere nok av dette materialet?). Når det er sagt er det enkelte usedvanlige sterke arbeider å se.

Den koreanske paviljongen, utvilsomt en av de mest spreke i år, stiller med et vittig og originalt verk: Hyongko Lee viser rett og slett skjeletter av tegneseriefigurer (Snurre Sprett er blant dem). Ikke vanlig kost, dette. Han lager også medisinske redskap og proteser som får hans egen kropp til å ligne en tegneseriefigur. Sveitseren Yves Netzhammer er en annen kar som leverer varene. Hans tegninger og videoer er nesten sjokkerende bra: de er gåtefulle, urovekkende og dypt gripende. En uvanlig komboinasjon for den blaserte kunstkonsument. På sideutstillingen av latinamerikansk kunst finnes også en rekke svært bra verker. Lokalisert i et av Venezias heftigste barokke bygninger får Territorios (som utstillingen heter) en velsmurt pittoresk ramme som følges opp med en kuratorisk hånd like barokk som bygningen selv: Mariadolores Castellanos kvinneskulptur´A traves de los mares følger rommets buktende former og eksessive anslag og stirrer på oss lukt fra det dunkleste mareritt, men virker likevel oppløftende i all sin dystre, trebaserte, myndighet. Jeg kunne nevnt flere verk som har gjort inntrykk, det er en del av dem!, men poenget mitt her er at veneziabiennalen først og fremst består av gode enkeltverk.

Til forskjell fra Documenta og Manifesta mangler Venezia de overordnede fungerende kuratoriske grepene. De nasjonale paviljongene er en avgjørende faktor i denne svikten, siden kuratorer for disse underavdelingene som regel har en helt egen agenda. Denne agendaen har ofte med nasjonal mytologi og historie å gjøre; og som tilskuer til slike nasjonale bearbeidelser av egen fortid forsvinner kjapt de de store linjene som Storr pensler ut i sitt lange essay i utstillingskatalogen. Arsenale, en lang tarm med en global miks av kunst fra alle verdenshjørner, kommer heldigere ut kuratorisk men blir, etter min mening, for slapp og illustrerende til å artikulere noe med politisk power. Men herrejemini: enkelte av disse verkene vil være blant de beste du har sett (om du ser dem). Og byen, byen!, er så vakkerskjønn at det nesten er komisk. Gjennom den verdenssdekkende reproduserte klisjeeen om “Venezia” renner faktiske venetianske kanaler utover enhver stereotypisk fremstilling av byen og bygningene holder stedet oppe som en ugjendrivelig skjønnhets-statement med magen proppfull av historisk patina. Det er bare å komme seg av gårde!

  1. Innlegg fra Ketil Nergaard

    Lotte Sandberg om Venziabiennalen i dagens Aftenposten:

    «Effektene av krig og konflikter et betydelig tema i årets biennale i Venezia.»

    Kunst og krig i Venezia, Lotte Sandberg, Aftenposten, 11.06.2007

  2. Innlegg fra Kjetil Røed

    Ai, de der ja. Riktig. De som har fått oversatt Vergils Aeniden og slike ting. Goethe etc. Litt av en gjeng. Hvor jeg har herrejemini fra vet jeg ikke men opp-plukningen tok sted i historiens, eller undertegnedes biografiske, mørke. Så noen rederlig opprinnelseslokasjon for min bruk av det kan jeg ikke by på ikveld, desverre. Men suttung-folket har ikke stått for leveringen, det er jeg temmelig sikker på. Fint du likte artikkelen, uansett. Thanks!

  3. Innlegg fra Andreas Garshol Sørensen

    hmm ok, ikke det da. suttung er en litt smaagal wergeland-frelst ungdomsorganisasjon som endel barn med akamemikerforeldre har stiftet bekjentskap med. Herrejemini-utrykket forbinder jeg med wergelands “jodinnen” om jeg ikke tar saa feil. Du har det aapenbart fra et annet sted. Takk uansett for et godt og interessant innlegg!

  4. Innlegg fra Kjetil Røed

    suttung?

  5. Innlegg fra Andreas Garshol Sørensen

    “herrejemini” en tidligere suttung?

  6. Innlegg fra Paolo Manfredi

    det hadde vært forunderlig at en slik ærverdig institusjon som biennalen er, hadde presentert noe annet enn fordøyd kunst. det politiske og aktivistiske kommer du til å finne i hverdagslivet, geografien, i virkeligheten. en institusjon er alltid regressiv, retrospektiv; den står aldri i spissen men registrerer det hendte i etterkant. i tillegg er disse mønstringene et verdensbilde og vår verden sliter med å våkne opp igjen fra en lang drøm kalt “spectacle”.

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!