I reread the Odyssey last night

Unn Fahlstrøm

UKS - Unge Kunstneres Samfund, Oslo
19. august - 18. september 2005
Kritikk 01.09.05

Godard remixed

Et favorittøyeblikk: når kunstneren henvender seg direkte til betrakteren (eller leseren). Når Baudelaire utbryter «du, min leser, min medsammensvorne!» på begynnelsen av Ondskapens Blomster, og slik huker leseren inn i teksten. Eller for å holde oss til filmen, når en av skuespillerne glipper ut av filmens tilsynelatende fiksjonstette rom og peker – på deg – som husholdersken i Tarkovskijs Offeret. Eller enda mer: I Godards Le mépris (1963) som begynner med at selve kameraet dreies mot oss. Det er vi som filmes av filmen!

Denne brechtianske problematiseringen av hvem som ser og hva som blir sett opplever jeg som fullstendig fraværende i Fahlstrøms – I reread the Odyssey last night. Her inntar betrakter og kunstverk veloppdragent sine plasser som subjekt og og objekt. Det vil si, det finnes pek, men ikke mot oss.

Det finnes pek; både inn i film- og kunsthistorien og spesielt mot Godards nevnte metafilm. Fahlstrøms videoer er nemlig utstuderte gjentagelser og nymonteringer av forskjellige sekvenser fra Le mépris og framstår som en grunnleggende formal refleksjon over disse. En slik resirkulerende virksomhet utvider tilsynelatende rammen for Godards film – som også selv er gjentagende: den dreier seg rundt en innspilling av Homers Odysseen (med en aldrende Fritz Lang (som seg selv) i regissørstolen).

Fahlstrøm velger stort sett ut filmklipp som viser det skrantende forholdet mellom manusforfatteren Paul, kjæresten Camille (som spilles av en ikonografisk Brigitte Bardot) og den sleske produsenten Jerry som, etter hvert, stikker av med sirenen Camille. Installasjon viser riktignok andre bilder, blant annet greske gudestatuer og homeriske hav, men går altså i særdeleshet i rette med trekantdramaet. Paret krysser hverandres veier, vender om, går opp trapper, går ned trapper, igjen og igjen.

Ved å montere filmbitene på denne måten forsvinner kontinuiteten i den opprinnelige fortellingen og relasjonen mellom de to (eller tre, hvis vi tar med produsenten) blir elliptiske abstraksjoner, formale krysskoblinger. Dette understrekes ved at store deler av billedflaten ofte er ute av fokus bortsett fra et klart, smalt felt, som ustanselig ruller over billedflaten. Denne stripen, som vi godt kan kalle Fahlstrøms signatur, bestemmer hva vi skal se i billedrammen. Det er altså hvordan filmsekvenser brukes og presenteres, og ikke hvordan bruken artikulerer et innhold som er det viktige.

Stående foran Fahlstrøms projeksjoner får jeg nesten inntrykk av å se et maleri i bevegelse. En velvillig leser vil her kunne se hennes filmer som et møte mellom Douglas Gordon slo-mo undersøkelser av Hitchcocks billedkomposisjoner i 24 Hour Psycho og Barnett Newmans malerier – hvor urolige striper slår ned i en ellers homogen billedflate.

For meg balanserer imidlertid Fahlstrøm på grensen av det reaksjonære og det progressive i kunstens moteverden. På den ene siden er det noe utpreget tidsmessig «riktig» ved Fahlstrøms arbeide, mens det, på den andre, er noe nærmest utdatert over arbeidet. La oss tenke på hva kurator og teoretiker Nicolas Bourriaud foreskriver i Postproduction: «it is no longer a matter of elaborating a form on the basis of raw material, but working with objects that are already in circulation on the cultural market, which is to say objects already informed by other objects.» Vi befinner oss i en tid hvor appropriasjon er regelen snarere enn unntaket og produksjonen av kunstobjekter som regel handler om montasje eller – som Bourriaud kaller det – postproduksjon.

I resirkuleringen undergraves altså den allerede utdaterte geniestetikken ytterligere, samtidig som ideen om at noe skapes fra bunnen eller av et unikt individ skyves lenger ut av kunstdiskursens sentrum. Sett fra en slik postproduktiv vinkel, som trekker Duchamps readymade inn i den digitale tidsalder, spiller Fahlstrøm med de rette kortene.

I lys av dette kortspill, mener jeg ikke nødvendigvis at kunstneren må legitimere sin appropriering av Godard. Jeg mener heller – og det er her problemet oppstår – at hun burde ha fremkalt en større relevans i sitt valg, følge opp det som gjentaes med større autoritet og arbeidsvilje, og la forelegget skinne gjennom på en, i forhold til hennes signatur, mer produktiv måte.

Resirkulasjonen bør kort sagt ha en merverdi, tilføre noe nytt. Postproduksjon er også produksjon. Fahlstrøms videoinstallasjon virker i så måte altfor uklar i sin gjennomførelse. Etter min mening klarer ikke Fahlstrøm å produsere videre og utvide refleksjonene hos Godard i noen nevneverdig grad. Resultatet er at det er Godards film som ender opp on display og ikke hennes montasjeverk.

Det er Le mépris vi ledes til å se, det er Godard som, om-montert som han er, likevel sier noe av betydning. Og det var vel ikke meningen? Det er forresten forunderlig å se hvordan franskmannens hovedverk, som i så eksplisitte termer reflekterer over filmmediet i alle dets avskygninger, forbrukes – ikke brukes – som råmateriale. Dessuten er det svakt at Fahlstrøm ikke tar opp noe annet enn kjærlighetsmotivet i filmen. Spesielt siden dette (slik jeg opplever Godards film) bare er én manifestering av det metaforiske felt som filmen gjennomløper. Relasjonen mellom makt og avmakt i forhold til det å produsere eller reprodusere åndsverk er jo også mye mer interessant …

I det hele tatt opplever jeg Fahlstrøms videoarbeid som avhengig av en svært velvillig leser for å kunne fungere. Og relasjonen mellom avmakt og makt som vi ser utspilt i Godards film er – dessverre, kunne man si – også den som setter sitt preg på denne utstillingens relasjon til kunstdiskursen og forelegget. Fahlstrøm tilføyer intet nytt i kunstrommet, så vidt jeg kan se. I stedet mister hun munn og mæle stilt overfor filmen som var ment som forelegg, et utgangspunkt, men som ender med å stjele hele showet.

  1. Innlegg fra kjetil røed

    Heisann Synne!

    Først: beklager sen tilbakemelding!!! Jeg glemte det rett og slett. Sånn kan det gå.

    Jo, i prinsippet er jeg enig: når det er et samarbeidsverk bør begge kunstnere nevnes. Det er kanskje til og med litt frekt og ikke gjøre det. Likevel er dette en type frekkhet jeg mener kritikken kan tillate seg noen ganger. I dette tilfelle nevner jeg ikke Torvund fordi jeg ikke ser hva han tilfører et allerede svakt arbeid. Hva som “stykkes opp, smeltes sammen”, eller hvordan er altså ikke noe jeg opplevde, hva nå enn du mener denne operasjonen består i. For meg blir Torvunds musikk først og fremst en litt maniert muzak som omhyller Fahlstrøms bilder i et slags karakterløst lydslør. På en annen måte sagt bør det være en egenkvalitet i bidragene til et felles arbeid som skaper en motstand i den påståtte verkenheten, en bruddflate, en friksjon. Ingen slike her.

    Når det gjelder kulturrådets støtte, ja, så stiller jeg meg ganske uforstående til den.

    Til slutt en liten kritikk av kunstkritikk.no: angående nevnelsen av Torvund burde han antagelig (ihvertfall) nevnes i forteksten til anmeldelsen, altså stedet hvor utstilling, kunstner, utstillingens varighet etc har sin plass. Da hadde han fått vært med på lasset et sted hvor han, etter min mening, passet best: synlig knyttet til anmeldelsen, i marginen av den, men likevel ikke i den.

  2. Innlegg fra Synne Bull

    Jeg synes det er synd at anmelder ikke har fått med seg at utstillingen er et samarbeid mellom to kunstnere. Hvis mann ikke får det med seg mens man er innom, er det jo bare å lese pressemeldingen:

    “UKS har gleden av å invitere til høstens åpningsutstilling der Unn Fahlstrøm i samarbeid med komponisten Øyvind Torvund har laget video- og lydinstallasjonen – ‘I reread the Odyssey last night’ (2005).”

    For min del synes det å være spesielt lyden i dette kunstverket som gjør at opplevelsen av installasjonen veksler mellom å bli stykket opp, smeltet sammen, og fordelt over de tre utstillingslokalene. Arbeidet som er lagt ned i forholdet mellom lyd, video og rom er vel sikkert også noe av grunnen til at kunstduoen har mottatt Kulturrådets avsatte midler til kunst og ny teknologi.

    Begge kunstnerne burde nå i alle fall nevnes i en anmeldelse av et samarbeid….

Skriv innlegg
Navn (kun innlegg under fullt navn tillates)*:

E-post (vises ikke)*:

Kommentar*:

Send

Leserinnleggene er en viktig del av Kunstkritikk. Vi er derfor svært glad for at du bidrar til vårt leserforum. Vi ber alle følge vanlige regler for høflighet. Husk at du står ansvarlig for dine egne innlegg. Vi godtar derfor kun innlegg under fullt navn.

Redaksjonen leser ikke innlegg før publisering, men følger debatten fortløpende. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg som er usaklige, inneholder personangrep eller som vi av andre grunner finner upassende. Dette skjer uten forhåndsvarsel, og fullstendig etter skjønnsbaserte vurderinger gjort i redaksjonen. I leserinnlegg godtas kun tekst, ingen bilder, video, html-kode el. Lykke til med debatten!